Inferno 2022 – Fredag

Festen fortsatte på andre dag av Inferno-festivalen.

Vurdering

Ved Buens Ende på Inferno 2022: 5/6

Ved Buens Ende er en sann kultfavoritt. Bandet holdt originalt på kun en kort periode på midten av 90-tallet. De rakk å gi ut en demo, «Those Who Caress the Pale», og et album, «Written in Waters», før de ga seg. Medlemmene har siden den gang holdt på i band som Dødheimsgard, Aura Noir, Virus og Arcturus for å nevne noen.

Ved Buens Ende er preget av kromatiske riff og intrikate melodier, rein såvel som grim vokal, og basslinjer som leker mye i sitt eget segment. Spesielt denne bass-spillingen, fremført av Hugh «Skoll» Mingay, har vært svært innflytelsesrik på generasjoner av metal-bassister i ettertid.

Bandet la altså opp på midten av 90-tallet, og har siden den gang sakte men sikkert fått flere lyttere. Det var derfor mange som gledet seg stort da det ble annonsert i 2019 at bandet skulle gjenforenes for å gjøre konserter.

Stor finesse

«Hello dudes and dudettes!» gjaller det fra scenen etter første låt, «Coiled in Wings». Stort mer interaksjon med publikum forekommer ikke etter dette. Yusaf «Vicotnik» Parvez, på gitar og grimvokal, skjærer noen grimaser, ellers er det en stoisk ro som betegner fremtoningen. Dette er nok et band hvor musikken taler for seg selv, så det gjør ikke så mye. Ikke mange band vever så intrikate og obskure nett av riff og melodier som Ved Buens Ende, og de viser stor finesse i utførelsen denne kvelden.

Lydmessig er det ganske tro til slik de låter på skive, og lyden er klar og fin. Jeg bemerker meg også at det på noen tidspunkter er en modulerings-effekt på den ene gitaren som ikke er der på skive, men dette er gjort smakfullt og gir et løft til lyden. Bandet rekker å gå igjennom største delen av sin korte katalog den timen de spiller. Undertegnedes personlige favoritt ble kanskje låta «It’s Magic», med sine dissonante riff og rare vendinger.

Vurdering

Gorgoroth på Inferno 2022: 4/6

Gorgoroth er et velkjent navn for mange som lytter til black metal. Bandet har siden oppstarten i 1992 rukket å gi ut 10 fullengdere. I kveld spiller de låter fra både seint og tidlig i karrieren, og det er tydelig at de fremmøtte er med på notene.

Og fremmøtte er det mange av. Jeg har sjelden sett Rockefeller så stappet; så langt er Gorgoroth de med desidert flest publikummere på festivalen. Det er tidvis umulig å røre på seg, og det blir ikke bedre når noen møter kjentfolk og bestemmer seg for å ta en prat midt i gangveien. Jaja, dette er ikke noe nytt hva gjelder Inferno.

Basstrommene dominerer

Det er dessverre vanskelig å få med seg mye av det som skjer i låtene, da basstrommene tar over lydbildet. Store deler av konserten hørtes ut som en eneste stor bassdrone, i alle fall for meg. Gitarer og vokal blir begravd i en endeløs grøt av støy. Ellers er det er ikke mye å skildre fra scenen. Frontfigur Hoest gjør en kurant opptreden og har noen spennende bevegelser nå og da, de øvrige bandmedlemmene går litt rundt og bytter litt plass, men det fremtoner seg stort sett som et ganske nøkternt show.

Bandet er utvilsomt teknisk gode på det de gjør. Denne sjangeren krever sine ferdigheter for at man skal fremføre det godt, og Gorgoroth er helt i toppsjiktet. Visuelt er de også overbevisende, med godt utført liksminke og andre effekter som hører sjangeren til. Jeg gir en ekstra kudos til den ene gitaristen som hadde svart liksminke på barten sin.

For undertegnede ble nok høydepunktene med konserten låtene «Revelation of Doom» og «Incipit Satan».

Vurdering

Venom på Inferno 2022: 6/6

Venom blir ofte kalt black metals gudfar, men jeg føler de er mer som den kule onkelen din som viste deg Black Sabbath for første gang og kjøpte øl til deg da du var 16. De var først ute med å coine frasen «Black Metal», selv om de musikalsk er nærmere Motörhead enn Mayhem.

Den eneste igjen fra originalbesetningen til Venom er frontfigur og bassist Cronos, men de andre medlemmene Rage på gitar og Danté på trommer har holdt på såpass lenge at de strengt tatt må anses som fullverdige nå, spør du meg.

Herlig avslutning

Dette er den første konserten Venom har gjort siden før Covid, og det blir litt teknisk knot her og der. I det store og det hele gjør ikke det så veldig mye. Cronos er i eksepsjonelt godt humør, og lirer av seg diverse skjitprat mellom låtene. Stemningen er lystig og det virker som om hele bandet storkoser seg på scenen. Bandet er spennende å se på, freske og akrobatiske – spesielt trommisen vier hele den halvannen timen de spiller på å showe og trikse så mye han kan, og det er en sann fryd for øyet. Lydmessig er det godt balansert, og akkurat så skittent som det burde være.

De begynner konserten med låta «Witching Hour», en perfekt entre inn i Venoms helt egne blanding av rock, punk og metal. Publikum er begeistret, og maner frem festivalens så langt største moshpit. En jente blir truffet i nesen og begynner å blø. Pitten stopper i noen øyeblikk for å passe på at hun har det bra, før det er er på’n igjen. Venom fortsetter i forrykende tempo med schlager etter schlager, fra den gamle låta «Don’t Burn The Witch» til den mye nyere «Long Haired Punks». Det eneste jeg bemerket meg var at «Welcome to Hell» blir fremført i et mye lavere tempo enn originalen, hvilket ikke var tilfelle på de andre låtene. Det får meg til å tro at dette er gjort bevisst, uvisst at hvilken grunn. Det groover nå også, men kanskje ikke like hardt? Moshpiten virker å være litt forvirret. Samma det!

Bandet går etter hvert av scenen før de siste to låtene, henholdsvis «Black Metal» og «In League With Satan». Det topper seg totalt, og det hele blir en deilig måte å avslutte fredagen på. «We will return!» lover Cronos helt til sist. Da ses vi!