Inferno 2022 – Lørdag

Påskeaften på Rockefeller bød på kvalitetskonserter.

Vurdering

Dark Fortress på Inferno 2022: 5/6

Først ut på denne kvelden var Dark Fortress fra Tyskland. Bandet har nok ikke størst tilhengerskare på festivalen, men de teutoniske satanrockerne leverer godt.  Siden oppstarten i 1994 har de rukket å gi ut 8 album, og gjennomgått en liten stilendring. Der de tidlig i karrieren hadde noe mer melodiske og episke låter, gikk de senere inn i en mer typisk blackmetal-retning. Det vi får servert på Inferno er sistnevnte, men bandet klarer likevel å legge inn snedige vendinger og fete riff, så de unngår å bli generiske. En thrash-seksjon her, et lite brekk der.

40 minutter med grom lyd

Lyden er faktisk veldig bra! Alle instrumentene skjærer igjennom klart og fint. Unntaket er kanskje keyboard, dog dette gir mest et lite teppe av atmosfære fremfor å være symfonisk og flåsete.

Ingen av låtene er lengre enn de trenger å være, og bandet holder interessen min gjennom hele konserten. Bandet spiller i knappe 40 minutter, og kunne gjerne holdt på litt til. Dog synes jeg kanskje bekledningen er litt corny. De fleste medlemmene er helkledd i lær fra topp til tå, og det blir smått litt for gotisk for min smak. Det står liksom ikke heeeelt i stil med musikken. Men de har i alle fall et helhetlig uttryk og står i stil med hverandre, så det trekker ikke så mye ned. Alt i alt, en deilig start på lørdagen og et band jeg gjerne ser igjen!

Vurdering

Mayhem på Inferno 2022: 5/6

Mayhem trenger knapt noen introduksjon. Det legendariske bandet har holdt på siden 80-tallet, og har gitt ut 6 fullengdere og en rekke EPer og liveskiver siden da. Bandets tidlige historie er preget av kontroversi og tragedie, og det overskygger dessverre ofte det banebrytende arbeidet de har lagt inn i musikken sin.

Vi får servert et energisk band som loser oss igjennom stygge riff, maskingevær-tromming og fæl vræling. Lydmessig er det helt passe. Litt for mye bass-støy kanskje. Men instrumentene høres, så det går greit.

Høydepunkter fra karrieren

Denne kvelden presenterer de materiale fra omtrent hele karrieren, interessant nok i bolker. Backdrop byttes ut flere ganger, kostymeskifte også. Bandet går baklengs igjennom materialet, så først ut er nyere låter fra skiva Daemon som kom i 2019. Disse gjør seg godt på scenen, kanskje til og med bedre enn på plate. De tar også ut et par låter fra ellers i karrieren, deriblant «My Death» fra platen Chimera fra 2004. En undervurdert låt og skive, som gjør seg godt denne kvelden.

Publikum er i ekstase, og det er et beundringsverdig forhold mellom de på scenen og de på gulvet. En positiv feedback-loop som mater seg selv gjennom hele konserten.

De eldste til sist

Bandet tar en liten pause og går bak scenen. Neste stopp er låter fra De Mysteriis Dom Sathanas, og de kommer ut igjen iført kapper. Et passende visuelt utrykk for denne bolken. «Freezing Moon» er bandets største «hit», og er selvsagt inkludert. «Life Eternal» også gjør seg godt. Undertegnede savner kanskje mer representasjon fra Wolfs Lair Abyss, bandets EP fra 1997; men dette blir flisespikking. Settet er solid.

Siste bolk er de aller tidligste låtene, schlagere som «Chainsaw Gutsfuck», «Deathcrush» og «Carnage». Disse er noe mer primitive enn de kompliserte og intrikate låtene som kom senere, men hører likevel godt inn i bandets mikrokosmos. God rockefot på avslutningen der, altså. For en som kun har sett Mayhem en gang tidligere, den gang de bare spilte De Mysteriis Dom Sathanas i sin helhet, var det godt å få sett bandet spille flere klassikere.