Nok en absolutt heftig festival-weekend i Oslo. Inntrykkene kommer i mot deg som en murvegg og en får ikke summet seg før det har gått noen dager.
Inferno er spesielt og kanskje sært, men det er en kanonfestival. Når en sitter på tur hjem etter fire dager med opplevelser, samt vondt i legger og rygg som verker, tenker jeg: «Kun 364 dager igjen til neste Inferno.» En glemmer trengselen som er til tider, en glemmer fort «kamp» om plassen nede i kjelleren på John Dee, en glemmer også at en fort kan kollidere eller bli tråkka på. Det er så mange opplevelser og inntrykk i positiv retning at alle sånne ting blir glemt.
Fotomessig er dette kanskje noe av det aller mest krevende og det er vel litt sånn at klinten blir slått ut av hveten i til tider dunkel belysning. Det er fire dager med fullt trøkk fra band både kortreist og langveisfarende, og med alt i fra 15 til 30 fotografer samlet er det ikke enkelt og få til noe eget, men helt personlig. Uten særlig betenkningstid var det nok Watain som gjorde mest inntrykk i årets Inferno. Svenskene stiller i alle fall med festivalens mest imponerende scene-rigg i år.
Fotogalleri: Hans Martin Høydahl
Vær den første til å kommentere