Ingeborg Oktober – 2018

Musikk-karrieren til Ingeborg Oktober har bare pekt oppover siden hun debuterte med Hjerteræk i 2014. For etterfølgeren Skjømmingsboka (2018), fikk hun i 2019 Spelemannprisen i visekategorien, og samme år ble hun utnevnt til festspillprofil ved Festspillene i Nord-Norge.

Vurdering

Ingeborg Oktober – 1984 5/6

*Triggeradvarsel: Selvmordstematikk*

Først tenkte hun at hun i bestillingsverket til Festspillene i Nord-Norge 2021 skulle skrive om det viktige temaet miljø, men det var noe annet som gnagde henne og ikke ville gi slipp: I 2017 døde eksen hennes til selvmord.

Plaget av uforløste følelser rundt det traumatiske som hadde skjedd, greide hun ikke å legge temaet bort. Vanskelige følelser måtte bearbeides, sorgen måtte få sitt utløp. Det resulterte i «Et fucka år», som besto av en egen håndtegnet animasjonsfilm som ble akkompagnert av nyskrevne låter og tekster. Det kom også en bok med samme tittel (med egne illustrasjoner) med etterord av Peder Kjøs. Prosjektet til Festspillene i Nord-Norge omhandler året 2018 og følelsene rundt at eks-kjæresten døde.

Mer pop- og indielandskap, mindre viser

Nå er albumet ute, og har passende nok fått tittelen 2018. Om hun ville tatt en annen musikalsk retning enn på de to første albumene uansett er ikke godt å si, men Ingeborg Oktober ville ikke lage et rent visealbum denne gangen. Hun fikk derfor med seg Anne Lise Frøkedal (I Was A King, Frøkedal & Familien) i produsentstolen og som en del av det musikalske bildet. Det har vist seg å være et lurt trekk, både ut fra tanken om å utvikle seg musikalsk, men også sett i lys av det tunge temaet på plata. Melankoli, tristhet og kassegitar kan være fint, men et helt album med bare det, ville antagelig ha blitt for ensidig og for tungt.

Trekket med å hente inn Frøkedal har resultert i et åpent, klart og lett lydbilde, med el-gitarspillet til Anne Lise Frøkedal som et viktig komponent. Dette har ført til at vi denne gangen finner Ingeborg Oktober mer i pop- og indielandskapet enn i viselandskapet. Nå er ikke viseaspektet lagt helt bort. På «Lykkeamulett» er det kun lyden av den akustiske gitaren og stemmen til Ingeborg Oktober vi hører. Låten gir oss et bilde av hvordan de to møttes og historien om en lykkeamulett som hun trodde var borte, men som dukket opp igjen etter eksens død.

Tung tematikk

På «EHD» – E Hata De – dukker de bitre og vonde følelsene opp. Følelsen av skam, sinne og hat er følelser man helst ikke vil vedkjenne seg, men det er like fullt viktig å anerkjenne at de fins: «E hata de førde du aldri elska me nok.» Her kommer bandet inn og hjelper Ingeborg, og vi får de vidunderlige el-gitartonene fra Frøkedal som en særdeles viktig ingrediens. I tillegg spiller Ida Karoline Nordgård, Markus Wisth Edvardsen og Vegard Lien Bjerkan strålende på henholdsvis bass, trommer og tangentinstrumenter. Et artig musikalsk innslag finner vi på slutten av låten «Beklager» hvor det siste halvminuttet får oss til å tenke på baklengsorgelet på «Strawberry Fields Forever».

Så må vi nevne et annet lurt og vellykket musikalsk trekk, nemlig å hente inn Jan Ivar Kinn Ekroll på trompet. Han bidrar til å løfte lydbildet flere hakk på tittellåten, på «100 år» og på den New Orleans-inspirerte sistelåten «Outro». Han krydrer ikke bare lydbildet på de nevnte låtene, han er en sentral del av det.

Tekstene er hjerteskjærende og i stor grad preget av bunnløs ærlighet og hudløshet, men også med et framoverrettet blikk: «Snart går dæ beire/Snart ser du frem/Dæ kan ta litt tid/men dæ ordna se igjen», synger hun i «Snart». En tekstlinje som også er ment som et godt råd til de som måtte befinne seg på et mørkt sted i livet.

Ingeborg Oktober har vært modig og sterk som har gjennomført dette prosjektet. Det holder så til de grader mål både tekstlig og musikalsk i tillegg til at hun fordomsfritt setter søkelyset på et vondt, vanskelig og viktig tema.

Behøver du noen å snakke med? Mental Helse sin hjelpetelefon har døgnåpent og nummeret er 116 123.