— Jeg hører ofte at vi er særegne og har et helt unikt uttrykk, men det er ikke noe vi fokuserer på. Det vi gjør kunstnerisk kommer naturlig og er ikke noe vi velger å gjøre, forklarer Kjetil Nernes i Årabrot, som i høst slapp sitt tiende album Of Darkness and Light på Pelagic Records.
Of Darkness and Light karakteriseres gjennom musikalsk mangfold og variasjon, men er en form for drivende atmosfærisk rock. Enten det er snakk om post-punk, symfonisk pop, goth pop, en midlere form for støyrock, grunge eller klassisk rock, de befatter seg med gjør de det intuitivt og lidenskapelig og alltid med melodien i fokus. Bandets leder og frontfigur Kjetil Nernes forteller i dette intervjuet med disharmoni om innspillingen og noen av albumets pilarer.
Si litt om forholdet til religion, religiøse og okkulte sekter og kulter.
— Hun vokste opp i en religiøs familie som drev misjonsarbeid og hun sang og opptrådde i kirken fra hun var veldig liten.
Hvilken rolle spiller den typen tankegods og image for Årabrot?
— Årabrots gospel er og har vel alltid vært rock’n’roll og vi bruker bevisst kirken vi bor i og korset som henger på vår vegg i konsertsammenheng og i musikkvideoer. Vår musikk, og det som kretser rundt prosjektet Årabrot, er ikke noe vi gjør på fritiden, det er en kreativ prosess som pågår alle dager, alle år. Det er en livsstil.
Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen Of Darkness and Light og hva dere ville formidle med den.
— I etterkant av min sykdomsperiode for omtrent ti år siden levde jeg på en følelse av å ha fått en ny sjanse, å vinne livet tilbake kan man si, og det er en livsbejaende følelse. Med tiden så har ting gått tilbake til en slags normal og med det har jeg forstått at det er visse personlige ting jeg har måttet bearbeide. Denne bearbeidelsen har vist seg å være en positiv prosess. Jeg er på vei ut av problemene som en sterkere person.
— Alt det her er hva Of Darkness And Light handler om. Tittelen er lånt fra Nietzsche og hans Zarathustra, men albumet handler på inger måte om Nietzsche.
Hvilket forhold har dere selv til lys og mørke?
— Vi har vært i mørket lenge, men er på vei mot lyset.
Hvilken rolle spiller litteratur og filosofi i skapelsesprosessen deres og som inspirasjon for tekst og musikk?
— All vår inspirasjon kommer omtrent utelukkende fra vår platesamling og vår bokhylle her i kirken. Vårt privatliv i kirken er bemerkelsesverdig likt det vi presenterer kunstnerisk.
Fortell om forholdet til Aleister Crowley.
— Crowley er interessant fordi så mange refererer til han.
Hva betyr musikalsk variasjon og dynamikk for dere, og hvordan jobber dere for å oppnå det?
— Vi er oppriktig interessert i mye forskjellig musikk og det blir naturlig å inkludere dette i vår skapervirksomhet. Dessuten har vi samarbeidet med mange forskjellige artister, musikere, kunstnere, poeter og så videre. Alt dette samlet gjør nok at det instinktivt blir naturlige variasjoner i vårt uttrykk. Variasjon og dynamikk er byggesteiner i progresjon og uten progresjon er det vel bare død, er det ikke?
Si litt om forholdet til The Beatles.
— […] større fan av Rolling Stones.
og hva med Sebastian Bach og Skid Row?
— Aner ikke. Jeg hater hair-metal
(Red.anm. Angivelig skal låten «We Want Blood» opprinnelig ha vært skrevet av Kjetil Nernes for et soloalbum av Sebastian Bach, men ha blitt refusert, oppgir Karin Park i en sak hos Regen Magazine).
Fortell om valget å samarbeidet med Alain Johannes, hva han har tilført og om hvordan det har foregått.
— Alain er fantastisk. Hans musikalitet er formidabel og jeg forstår nå hvorfor folk som Dave Grohl og Josh Homme ringer Al når de trenger en ‘musical fix’. Alain kom til kirken vår i fjor sommer og vi spilte inn og mikset i løpet av fire uker. Det var en veldig inspirert og fin session. Jeg, Alain og Karin, bare oss tre i en måned.
Du har i andre intervjuer sagt at det var særlig hans produksjon av Mark Lanegan albumet som var avgjørende for det valget. Si litt om hva dere likte ved det, og om forholdet til den nå dessverre avdøde sangeren.
— Ett av mine favorittalbum fra pandemien er Straight Songs Of Sorrow. Jeg hørte det albumet om og om igjen gjennom 2020 og Alain var kreditert på baksiden av albumet så hans navn var blant hovedkandidatene til produsentrollen.
Hva med Queens of The Stone Age?
[…] — synes jeg alltid Fu Manchu var mye kulere.
(Red. anm. Alain Johannes har jobbet med blant andre Queens of the Stoneage, Them Crooked Vultures, The Desert Sessions, PJ Harvey, Arctic Monkeys, Jason Falkner, Chris Cornell, Jimmy Eat World, Eagles of Death Metal, og hadde ungdomsbandet Chain Reaction med Flea, Jack Irons – også Pearl Jam – og Hillel Slovak fra Red Hot Chili Peppers, og har spilt i blant andre Eleven, Spinnerette).
Si litt om forholdet til The Cure og den gotiske musikken.
— Cure er et av de bandene jeg og Karin har til felles. Vi har hørt veldig mye på The Cure. Jeg personlig liker Bauhaus og Birthday Party og noe av det som ble kalt gotisk på begynnelsen av åttitallet. Ellers er jeg ikke spesielt opptatt av det som kan kalles gotisk.
Hvor viktig er dette med særegenhet og å skille seg ut fra mengden av annen musikk?
—Det vi gjør kunstnerisk kommer naturlig og er ikke noe vi velger å gjøre.
Kan du til slutt velge ti låter fra 2023 som du har satt pris på og si hva du har likt ved de?
— Her er ti vilkårlige låter jeg har satt pris på. Vi pleier å gjøre en spilleliste ved årets slutt der både mine og Karins favoritter er inkludert. Den kommer om et par uker.
Lankum – Go Dig My Grave
Sleaford Mods – Tilldipper
Danny Brown – Tantor
Killer Mike – Don’t Let The Devil
Gazelle Twin – Black Dog
Lisa O’Neill – Old Note
Vær den første til å kommentere