– Vi sier ja til alt mulig, men hvis det for eksempel blir snakk om å spille på en protestaksjon mot dumping av gruveavfall i Førdefjorden eller en konsert på et studentsamfunn eller en klubb i en storby, vil vi prioritere protestaksjonen. Dette handler jo om at vi ønsker å bruke musikken og bandet til å gjøre noe vi føler er viktig og tror på. Men vi er samtidig opptatt av å ikke skulle være sære og kun gjøre sånne ting. Vi elsker jo en god fest i storbyen også, og det er viktig å ikke bli sekterisk, forklarer sekstetten Sliteneliten som er aktuelle med sitt andre album Me kan’kje sei nei te da som e bedre på Plateselskapet Plateselskapet No. 13 og som en av artistene på årets by:Larm hvor de spiller torsdag 14.september på Kafe Hærverk og lørdag 16.september på Ingensteds.
Me kan’kje sei nei te da som e bedre er i likhet med den selvtitulerte forgjengeren ei skive som engasjerer og har noe å si. Det er hjerter som banker for ting de tror på og det er osende spilleglede og oppfinnsomhet, det er kvinnefellesskap, aktivisme og spenstig visepunk for og av folk med en broket bakgrunn. Løsningsorientert, gøyal og passe vilter kamp for seks timers arbeidsdag, bønders rettigheter, retten til å elske hvem man vil og andre bra ting, men mot gruvedumping og annen herk. disharmoni.no slo av noen ord med de om den nye platen og bandets uortodokse tilnærming til konserter og harmonier.
Kan dere fortelle litt om bakgrunnen for albumtittelen Me kan’kje sei nei te da som e bedre og hva dere ønsket å si med denne tittelen?
– Den er tatt fra låta «6-timers arbeidsdag», der budskapet er at man må ikke la frykt for at det beste ikke skal være mulig stå i veien for å prøve. Vi må alltid prøve å få til det som vil være best. Politisk altså, ikke ment som et nyliberalt selvrealiseringsmantra.
Sliteneliten er i dag spredd utover til mange ulike steder. Hvordan påvirker det bandets daglige virke og kreativitet?
– Det har resultert i ukentlige internettmøter, så den felles kreativiteten er relativt død, men strukturen er god! Vi øver lite sammen, og spiller lite utenom når det er konserter. MEN vi skriver litt på hver vår kant og sender hverandre tekst og melodi-ideer på den krypterte meldingstjenesten Telegram. Nå har Inga og Maria også fått i gang en konkurranse om å øve mest med fullt excel-skjemaføring og det hele, så nå blir det tight!
Sliteneliten skiller seg fra de fleste andre norske band med hvilken type spillejobber dere har og utvelgelsen av disse. Fortell litt om filosofien, utvelgelsen og baktanken.
– For det første må det passe med fjøs-helgene til Synneva. Mye handler om logistikk, så det er derfor vi må velge og ikke bare sier ja til alt, som vi helst vil. Vi sier ja til alt mulig, men hvis det for eksempel blir snakk om å spille på en protestaksjon mot dumping av gruveavfall i Førdefjorden eller en konsert på et studentsamfunn eller en klubb i en storby, vil vi prioritere protestaksjonen. Dette handler jo om at vi ønsker å bruke musikken og bandet til å gjøre noe vi føler er viktig og tror på. Men vi er samtidig opptatt av å ikke skulle være sære og kun gjøre sånne ting. Vi elsker jo en god fest i storbyen også, og det er viktig å ikke bli sekterisk. Men det er kult å kunne gjøre ting som å betale med penger vi har tjent på en storby-gig for å gjøre noe gratis på et politisk arrangement, for eksempel. Det synes vi flere burde gjøre.
På hvilke måter er Sliteneliten et pønkeband, et progband, et aktivistband og et folkband?
– Først og fremst: vi elsker alle sjangre og klarte ikke å velge. Så: Punkeband på grunn av DIY-ånden og praksis. Og fordi vi sparker veldig oppover og litt kaotisk. Vi starta også veldig som et band hvor noen ikke kunne spille instrumenter. Hvis man ikke tenker på hvordan punk skal høres ut, er vi 100% punk.
Progband: – For det første, ka faen e prog? Vi har forstått at det er to typer prog, og vi er litt sånn «svensk prog» sier folk. Men lite prog sånn med at man gjør masse rart og avansert og har lange kjedelige instrumentalpartier. Men progressiv visemusikk med fløyte og fele og litt trolsk stemning, det er det vel.
Aktivistband: – Vi spiller vel først og fremst i band for å få letta hjertet litt. Fordi vi vil noe med musikken, og tror et band kan være en god måte å være aktivist på. Forener alvor og moro på en perfekt måte, som er viktig når man skal få til forandring. Må være kjekt. Må tro at endringa kan bli til noe bedre enn det vi har nå. Er ikke en «sint, alt suger»-attitude. Men en liten snert og gøy.
– Folkband fordi vi har jo med noe fele da. Og tre stk er jo tungt utdanna innen sjangeren. Det verneverdige instrumentet langeleik er med. Men det er jo også hva slags folk: folkemusikk eller folk. Men begge deler er vi jo, sies det her fra campingvogna vi er i! Begge deler ble spilt av typ «vanlige folk». Er vel òg vår greie, å bruke sjangre som har tilhørt folket. Og «folk singers» er vanlige folk som har noe på hjertet. Og her kommer jo visesjangeren også inn og lurer i sivet fra sidelinja, som kanskje er vår nummer én. I tillegg til revy.
Hvordan kommer dere frem til det musikalske uttrykket?
– Det kommer helt naturlig. En gavepakke som ramler ned i fanget på oss. Og fele og fløyte gjør jo sitt for å gjøre det vanskelig å spille veldig skummel og tøff musikk for eksempel. Det gjør det også vanskelig å spille glætt pop. Generelt vanskelig å komme utenom denne sounden med fele og fløyte, synes vi.
Hvordan har utvikling av egne musikalske ferdigheter påvirket tilnærmingen til låter og tekster?
– Vi har kommet frem til at noen av oss er jo veldig flinke, mens andre ikke var det, fordi man begynte fra scratch, men har lært seg og nå er vel flinke. Vi må kunne si det?! Men ja, f.eks en uskolert bassist lager kanskje noen andre linjer enn en jazzbassist? Kanskje? Vi tenker positivt og tenker at det har vært en styrke mer enn en ulempe hvert fall i den sjangeren vi driver og svømmer i. Noen av de skolerte fra kulturskolen har før følt seg litt begrensa av «regler» for hvilke akkorder som skal settes sammen osv. Så noen av de uskolerte lager jo tidvis ting som de mer skolerte ikke ville kommet på, fordi det ikke er «lov» liksom. Bevisst strategi å øve lite. Må holde på det skranglete og uskolerte. Neida. Men ja, det er jo interessant å spille sammen med så ulik bakgrunn, både med korpsutdanna, klassisk skolerte, folkemusikere og viseskoleutdanna + uskolert punker og AKKS-kurstrommis! Så lærer vi av hverandre, og prøver å ikke følge regler. Samtidig som å følge regler kan få fram noen voldsomme popbængers i blant.
Sliteneliten er ganske konkret et aktivistband i den forstand at dere ikke er redde for direkte aksjonisme. Fortell litt om det valget og resultatene dere har oppnådd på den måten.
– Vi har jo egentlig bare hengt oss på aksjoner og ting som blir arrangert av andre, og det ville vi gjort med og uten band! Det handler om personlig engasjement og oss som aktivister individuelt, som vi så klart ikke vil skille fra bandet.
Hvilket forhold har dere til autoriteter og maktmennesker?
– Muligens litt kritiske? Hehe. Ja, vi er jo en del anarkister kanskje.
Hva med musikkbransje og beslutningstakere?
– Folk med makt er det verdt å være kritiske til, uansett hvor de er og i hvilken bransje eller segment av samfunnet. Ting begynner å handle om penger, og det er jo mye penger i norsk musikkbransje i dag, som gjør at den har en stor innflytelse, og som vanlig når man får penger og innflytelse begynner man å gjøre dumme ting.
Noen av dere har jo også selv roller som beslutningstakere, fasilitører eller dørvoktere som del av plateselskap, distributør eller musikkfestival og liknende. Hvordan forholder og benytter dere dere av den rollen til å slippe et mangfold av stemmer til?
– Tja, vi vet ikke hvor mektige vi er, men to av oss, Synneva og Maria, driver plateselskapet Olivias Rekorder, som er et ideelt plateselskap som ønsker å fremme kvinnelige og skeive perspektiver i norsk musikk. Der prøver vi å si mest mulig ja, men har samtidig begrensa kapasitet, så vi må si ja til prosjektene vi føler vi kan gjøre en forskjell for. Der jobber vi jo veldig aktivt for å prøve å fremme et mangfold av stemmer, så det er kult. Ellers jobber Maria i plateselskapet Fysisk Format, med formidling av utgivelser, er ikke noe sjef, men kommer med innspill. Prøver også der å være tro mot sine verdier. Er også involvert i Femme Brutal, i Bergen nå, hvor også hele poenget er å sette kvinnelige, ikke-binære og skeive stemmer i fokus og få dem opp på scenen. Resten av flokken har ingen slike roller, såvidt vi vet, men med alle habilitetssakene på Stortinget om dagen kan det jo fort være at de bare ikke har innrapportert det.
Hva kan gjøres for å få bedre kvinne- og LGBTQI+ -representasjon i styrer og stell og på scener og plate. Gjør norsk musikkbransje nok?
– Man må gi folk sjansen, og være med å heie fram og hjelpe, slik menn har gjort med hverandre i alle år. Mange kvinner beskriver jo at de må være verdensmestre, dobbelt så gode som mennene, for å få en fot inn i det hele tatt. Det er mye å forvente. Man må få sjansen.
Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver fra 2023 og si litt hva dere liker ved dem?
– Vi lager en fellesliste, og tar et litt tilfeldig antall, så mange vi kommer på.
Pleaser – Plunge
– Maria var på K-town hardcorefestival i København i juni, når de nettopp hadde gitt ut denne singelen. Dette er jo ikke blodhard hardcore da, men vi er ikke hardeste heller, kanskje. Maria: “det var veldig gøy å gjenoppdage hardcore litt, har gått veldig lenge uten å høre på det!”
Gaspard – Må jeg alltid bære min egen kropp
– En pophit! Oslo-bandet Gaspard er tilbake, og godt er det! Vi har spilt med dem noen ganger, alltid kjekt. De var jo store forbilder for oss, med sin poppunk med FELE! Fin låt. Fin tekst, myk, varm.
Center of the Universe, Kenneth Lien – Hallingen
– Viiiilt tøft, hele albumet. Folkemusikk i ny drakt, ala Naaljos Ljom, en tidligere favoritt. Klubbene inntas igjen, basarene og pensjonistene forlates. Eller ideelt sett: de digger det på basarene.
Ratthew – Smack DVD
– Nytt favorittband her i gården! Kom ut av intet og blæsta drum ‘n’ bass og frik, eller dada-punk som de selv kaller det. Helrå låt, instant classic.
Ståpels – Marssangen
– Sinna musikk fra venstrevridd ungdom skriver de om seg selv. Perfekt for oss! Ung gjeng fra Oslo, artig og lekent, minner om The Aller Værste. Vi spilte med dem 1. mai for et år eller to siden, da spilte de i russedresser. Også perfekt!
Resept – Opener
– No words needed. Vi er blodfans! Duo fra Oslo, med en 15-åring og en 16-åring! Low-fi, henslengt, eventyrlig.
Vepsestikk – Drømmer jeg?
– Nytt favorittband for oss dette også! Noen av oss så dem på Vill Vill Vest i november og ble fullstendig blåst av banen av de ville trompetene. Veldig unge folk det her óg, som ser ut til å bare digge skikkelig å spille sammen. Ekstremt funky er det også, groover som bare sattan. Megainspirerende.
fucales – Silverfish
– Begynner å bli en strålende festivallineup det her!!! Steike. Igjen, unge, rå folk som gunner på. Funky bassing, mye leking, klikk-deler og mye oppstykking og hyling med gitarene. Episk TROMPET. Tenk å ha trompet i bandet da. Mega jelly. Dette er jo veldig annerledes enn det vi driver med, men knall. Og lol, plutselig litt ska-gitar midt inni! Haha. Prog?! Men ikke svensk prog som de sier vi er!! Neida, så, atte! Vi liker ikke bare visemusikk fra 70-tallet ser dere!!
Vasas Flora og Fauna – Roland
– Veldig vakkert med humor og melankoli. Litt som Tønes på svensk-finsk! 😉
Susanne Sundfør – leikara ljóð
– No words needed. Vi er blodfans!
Off All Things – Disco Biscuits
Maria: – OOOH YEAH! Et norsk band som spiller denne her sjangeren. Håper ikke de finner det fornærmende, men det er total musikk som jeg ville falt plad-aaaa–sskkkk for som tenåring og derfor gjør jeg det enda, sjukt lyst å se dem på festival, liiiiten scene, intimt!
Powerplant – Broodmother
– Dette føles liksom bare som noe som har vært ekstremt savnet, uten at man har kunnet vite det da. Et nytt favorittband for mange, både venner og bekjente, den siste tiden! Vi hiver oss på hypen!
Fenne Lily – Dawncolored Horse
– Enorm vokal i starten på låta, verdt alt i seg selv! Og en litt sånn “pluttiplippplopp”-solo som er veldig kjekk. Fin og følsom. Vi er jo følelsesvesener, tross alt!
Slomosa – Cabin Fever
– Rock!
Vær den første til å kommentere