Intervju: Castaway Hounds – Riffsterk britpop

– Det kan være en streng beskjed “Come on down” eller en sløy invitasjon, liker at det kan sies på så mange måter, også er det vel et lite ordspill inni der også “Common Down” som er følelsen av at du er “søndagssliten” ofte. Vi har vært “søndagsslitne” ofte, forteller vokalist og gitarist Daniel Kristensen i Castaway Hounds som er aktuelle med albumet Come On Down på Apollon Records.

Come On Down er en sløy rockeskive, trygt og godt plantet i den britiske rock og popscenen fra de siste tiårene. Spekket med attityde og med catchy riff og en passe nonchalant tilnærming er det ikke unaturlig å tenke på artister som Oasis, Arctic Monkeys,Fat White Family eller Primal Scream når det gjelder musikalske referansepunkter.  Men det er samtidig også noe småpsykedelisk a la  Brian Jonestown Massacre og et mer rocka motorisk driv som viser at de nok også har hørt på Queens of The  Stoneage  mer enn ett par ganger.  Man  føler at man kan ha hørt det før og vrir hjernen  for å komme  på hvor, samtidig som en tramper takten. Frontfigur Daniel Kristensen forteller her om å vokse opp med McMusic og et behov for musikalsk uavhengighet og en aversjon mot musiakalsk skolering av forskjellig type, men også om hvordan de satte pris på Yngve Sætres ærlige tilbakemeldinger i studio, og hvordan Deathcrushs vokalist Linn Nystadnes kom inn som en reddende engel i sluttfasen av albuminnspillingen.

For de som ikke kjenner dere allerede , hvem og hva er Castaway Hounds

– Castaway Hounds er et råkkeband fra sørlandet, det er fire boys som prøver å lage noe frisk rock. Castaway Hounds er ingen partypooper, det er musikk du kan danse og ta dumme valg til. Castaway Hounds er underdogs.

Fortell litt om bakgrunnen for bandnavnet og forholdet til løshunder eller bortkastede individer.

– “Castaway Hounds” var egentlig en del av ei strofe i ei låt jeg skrev for lenge siden, men så var den teksta dårlig, så teksta røyk, men den biten der fikk åpenbart bli. “Castaway Hounds” var fetere enn navnet vi hadde på daværende tidspunkt, husker ikke helt hva det var, men tror det kan ha vært noe så fælt som “inevitable”, helt krise med mindre det var til et rytmisk korrekt progband, noe vi åpenbart ikke er. Jeg er fortsatt veldig glad i bildet det maler da, noe deseperat som prøver å redde seg inn etter at noe har gått skikkelig galt. Det sies at bandnavn må være lett og si på fest og sånt, at det er catchy og folk husker det, det er ikke “Castaway Hounds”, det blir en del “hæ”, men det får bare være.

Daniel, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

– Det var ikke noe særlig musikk i hjemmet da jeg vokste opp, familien min er ikke noe musikalsk, de er mange andre fine ting, men musikalske er de ikke. Så det var jo litt sånn McMusic-greier som dukket opp enten i bilen eller hjemme. Vendepunktet var definitivt da en kompis hadde tasha “Highway To Hell” av faren sin, og satte den på da han var på besøk hos meg. Nesten en religiøs opplelvelse, det kom mange nye følelser med den musikken. Jeg har jo vokst opp i bibelbeltet, så å få den skiva var jo banebrytende på mange måter for meg, plata var kanskje 26 år gammel, men for en tiåring i Lyngdal kunne den ikke føltes mer aktuell.

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?

– AC/DC, Elvis, McMusic, Smokie og Wigwam da jeg var kid. Havna inn i en mørk metalhengemyr, sånn coregreier. Etterhvert som jeg kom litt lengre inn i tennårene haiket jeg en del til Flekkefjord i helgene fordi det var både musikkmiljø og musikermiljø der, unge folk som arrangerte gig, spilte i band og spilte bra musikk på fest. Der ble jeg introdusert til Dead Kennedys, Stooges, Haust, Kraftwerk etc, ting som dyttet meg litt mer på plass i forhold til hvor jeg er nå. https://www.youtube.com/watch?v=Z6qnRS36EgE

Når begynte du selv å spille og hva var det som fenget sånn med denne måten å uttrykke seg på?

– Da jeg var rundt 10-12 fikk jeg min første gitar mener jeg å huske. Man kan vel si at jeg vokste opp veldig landlig, hadde ikke så mange naboer, så det ble jo veldig mye dødtid etter skolen, gitaren fikk tiden til og gå, det holdt meg nysgjerrig og interessert, det var på mange måter min aller beste venn, det har vært en trofast følgesvenn siden den gang.

Hva var det som fikk deg til å selv begynne og skrive låter og hva fikk dere utløp for med det?

– Jeg likte ikke å lære og spille gitar, sitte og øve på en låt som allerede finnes eller pugge teori virket for meg helt meningsløst, det var i hvert fall ikke det som fenget meg med spillingen. Jeg er ikke så flink til å konsentrere meg om sånt, det repetative. Har selvsagt lært noe i min tid, men låtskriving var en sånn herlig, nysgjerrig, søkende og ikke minst spennende prosess, få ut følelsene på den måten har alltid vært terapautisk. Spilte også i band med kompisene mine så jeg lagde låtene, så fant vi ut av det sammen og bare prøvde og prøvde til det gikk. Prosessen var veldig det der å bare finne ut av ting selv, det gjør jeg fortsatt, på godt og vondt.

Har du hatt noen forbilder eller mentorer langs veien. I så fall, hvem og hva lærte dere av de?

– Jeg har ikke hatt noe mentor. Prøvde å gå på musikklinja, men slutta etter litt over 1 år, det ga heller ikke mening for meg, følte nok at mine tanker om musikk ble slått litt ned på, jeg ble fryktelig irritert for at noen hadde formeninger om HVORDAN jeg skulle spille låtene mine mht teknikk og sånt. Tåler at folk har meninger om musikken vår selvsagt, men den “hvordan”-biten burde være opp til bandet mitt og jeg, med mindre vi inviterer noen andre inn til å hjelpe oss. Et prinsipp som jeg virkelig synes er viktig. Hører du på teknikken til folk når du hører på musikk så snakker vi ikke samme språk.

Daniel Kristensen skriver alle låtene. Fortell litt om bandets rolle i utformingen av låtene og selve skriveprosessen(e).

– Jeg kommer med idéer, så prøver vi å finne ut av dem sammen, eksperimenterer, krangler, så lager vi en demo, så skriver jeg ferdig demoen. Av og til kommer jeg med en ferdig låt, av og til bare én idé. Vi kan bruke kjempelang tid på en idé, jeg har mine arbeidsmetoder som kan gjøre det vanskelig å oversette den ferdige låta til vår firemannsbesetning.

Dere har også hatt med en fornem gjest i studio. Fortell litt om henne, valget å ha henne med og hva hun har bidratt med (Linn Nystadnes).

– Lang historie kort. Jeg var å miksa plata i Duper i Bergen med Yngve Sætre, og ting låt ganske dritt (ikke Yngve sin feil, han er OG, og fikk plata til å låte som en million dollars). Måtte scrappe hele vokalen på skiva. Sendte melding til Linn sporenstreks etter at den avgjørelsen var tatt og spurte om hun kunne produsere vokalen på plata, hjelpe meg å fullføre skiva. Hadde ikke fått det til uten henne. Hadde en ryggoperasjon midt inni der og var ganske strung på smertestillende i sluttfasen av innspillingen, så det var ganske tiltak og tungt hele greia, men hun var pådriveren som fikk meg gjennom det.Det var tidvis jævlig krevende å fulllføre plata, det tok lang tid.

Uansett, meg og Linn er gode venner, som kanskje var den viktigste faktoren, det e jor best å lage musikk med venner, det er jo veldig personlig det der å finne ut av tekstene sine og synge dem foran noen. Jeg var ikke noe flink til å synge da heller, så det var mye læring. Føler en enorm takknemlighet overfor tiden og jobben hun la ned for å hjelpe meg. Utenom vennskapet så er Linn helt rå på vokalproduksjon, jeg har vært fascinert av stillen helt siden jeg oppdaget Deathcrush, allltid hørt på vokalarrangementene hennes og tenkt “skulle ønske jeg hadde det der”, heldig som jeg var fikk jeg plukke triks rett fra kilden. Hun burde produsere band as, hun kan få til mye interessant og sparke band i ræva.

 

Fortell litt om valget av albumtittel Come On Down og stemningen dere vile skape med en sånn tittel.

– Hm. Det kan være en streng beskjed “Come on down” eller en sløy invitasjon, liker at det kan sies på så mange måter, også er det vel et lite ordspill inni der også “Common Down” som er følelsen av at du er “søndagssliten” ofte. Vi har vært “søndagsslitne” ofte.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/27sRfq1pD6Jv5Z7GRfquBt» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

 

Come On down ble produsert av Milton Fredrik-Thorsen (von Krogh) , Sigve Bull, Linn Nystadnes og Daniel Kristensen. Fortell litt om de og det valget. Hvordan har dere samarbeidet?

– Det var egentlig for å spille på de forskjellige styrkene til folkene, også likte jeg ideen om å ta prosjektet gjennom forskjellige faser og omgivelser, det gjorde jo at den ble slik den ble. Det gjorde det veldig spennende hele veien, vi visste liksom ikke hvordan form det vil ta i det neste studioet. Det var litt som å henge kvister bak hesten i “cowboyland” slik at sporene bak hesten hviskes ut. Neste gang gjør vi det nok enklere, og vi kommer til å produsere selv.

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og om hva de kan si om Castaway Hounds og/eller Come On Down.

Britpop

– Jeg er veldig glad i britpop, det hører nok folk også på plata, måtte få det ut av systemet, neste plate blir ikke med britpop-elementer.

Rock

– AC/DC

Punk

– Vi er ikke veldig punk annet enn at reithaug spiller i punkeband og spiller nedover jævlig fort på gitaren. De andre er mer bevandret i punkeheimen enn hva jeg er. Men altså, det er der jo innflytelse fra det, absolutt.

Arctic Monkeys

– Vi liker dem. Jeg snek meg faktisk backstage med Alex Turner i spissen, James Ford (produsenten deres) følgende etter og meg bak der igjen da jeg så Minimansions i London, møtte et par medlemmer fra Queens Of The Stone Age også, opplegg

Oasis

– “Liam is a fork in a world of soup”. Var kid og sneik meg ut for å se på VH1 the Rock Show, skrudde på TVen og det var en eller annen Oasisgig på, Liam vrælte i kjent stil med bøttehatt, solbriller og banka en tamburin, kanskje første bandet jeg så som ikke hadde en gjennomsyrende gimmick (selv om Liam parodierer seg selv)

Beats

– Vi liker jo alskens musikk, og har jobba mer med beats på vår neste plate. SO til Roger Hansen, “rytmen er det vikigste”.

Catchy

– ABBA og Gaga

Dansbarhet

– Reithaug er en jævel på å danse swing (bandets gitarist Eirik Albrethsen Reithaug)

Riff

– Det er det vi gjør

Attitude

– Viktig å ha litt attitude, både på og av scenen.

Bildet på albumforsiden og baksiden er tatt av Frida Andersen og Martin Lie Bø har tatt bildene inni. Mens Daniel Kristensen står for designet sammen med Martin og Frida. Fortell litt om fotografene, bildene og relasjonen mellom bilde og musikk

– Engangskameraer er billig, jeg er har dårlig organiseringsevne, jeg synes artwork er jævlig pes, jeg synes det er jævlig pes å få tak i designere og sånt, vi har ikke hatt mer penger en vi måte ha, helst mindre. Så vi har bare tatt masse bilder og gjort det enkelt. Det er min håndskrift på alle fotoene (utenom de to første singlene, det er martin) fordi det føltes naturlig ut å gjøre det slik. Vi følger for lite med til å ha noe tidsriktig design, men jeg backer stilen vår, den passer oss veldig bra, gjør det du får til liksom, det er ikke så jævla viktig. Frida og Martin hjalp med å få ting til å funke i photoshop og sånt.

Martin Lie Bø er en helt rå designer, han har zooma med Jay-Z, løp og fortell det til din mor. På coveret henger frakken min på veggen og skoene mine er tatt av foran badekaret, så det ser ut som mitt lille krypinn den morgenen, det formidler vel en historie. Også liker jeg det glamorøse mot de skitne rørene, litt som å være pent kledd med en stygg personlighet. Jeg føler det bildet er “come on down” eller common down om du vil, men det er meg.

Mastringen ble gjort av Iver Sandøy og platen ble mikset av Yngve Leidulv Sætre i Duper Studio. Fortell litt om deres påvirkning på platen og viktigheten av de oppgavene for å få frem lydbildet av Castaway Hounds som bra og kul som mulig.

– Yngve er jo helt sjukt bevandra og flink. Han har produsert Fjorden Baby, Kaizers Orchestra, John Olav Nilsen og Gjengen, for meg var det nok, spesielt Fjorden Baby, et av mine favorittband. Yngve var den første som turte å prate om at ting ikke låt bra nok på plata og at det burde gjøres igjen, det likte jeg. Man må være ærlig når man prøver å lage noe.

Når man lager musikk så må man parkere egoet uttafor dørstokken til studio eller øvingsrommet, man må være ærlig i musikken. Man strekker seg etter noe som ikke finnes, av og til får du tak i noe, av og til får du ikke tak i det, du tryner, må reise deg igjen og prøve på nytt. Du klarer ikke lure noe bullshit forbi Yngve, han er virkelig ekte, og den som sier i fra om at det du tror du har fått tak i, ikke er noenting, det står det respekt av. Iver er en racer på mastring.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 restriksjonene?

– Vi ble blakkere og arbeidsledige. Jeg gambla litt på at det var sånn her det ville bli da pandemien traff, så vi droppa all booking-arbeid etc og bare spilte og skrev. Tenkte at det ikke var vits å bruke tid på ting som ville bli halvveis eller avlyst, glad for det nå, vi vant på det vi satsa. Det var deilig å finne frem til den isolerte gleden av å lage musikk igjen, bare gjøre det for seg selv. Og, på tross av at pandemi er kjedelig, så er pandemitiden som all annen tid, tid man ikke får tilbake igjen, jeg får nok ikke den muligheten til å skrive låter like intensivt som jeg har gjort siden 13. mars 2020. Så det var veldig viktig å bevisstgjøre seg på at mulighetene vi har hatt i pandemitiden har vært helt unike, føler vi har fått uttellling på det i hvert fall.

Kan Daniel til slutt velge fem låter som har påvirket ham som sanger, fem som musiker og fem som låtskriver og si litt om hva han har likt eller lært av disse låtene. Og kan de andre så velge to låter hver som de forbinder med Castaway Hounds eller som de har lyttet mye til perioden dere jobbet med denne plata og si hva det er som gjør at dere forbinder de med bandet.

Som sanger (ingen spesiell rekkefølge):

MIA – Bad Girls

Fet sløy vokal, hooket slynger seg.

Sushi x Kobe – Flodbølge

Punchy som faen, kjøret går, Emir høres helt sinnsyk ut. Hardt, fett.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/2vkp68NWevp7LLab7I0sfZ» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

 

Queens Of The Stone Age – I´m Designer

Det er så jævlig animert/karikert, skikkelig mye humor og karakter, humørsvingninger, gøy og fint

Amy Winehouse – Back To Black

Ikke snakk til meg om de versene der.

Celine Dion – My Heart Will Go On

Den påvirker meg i den grad at hver gang jeg tror jeg skal naile den på karaoke, så er det en påminnelse om at noen ting får man til, andre ikke. Hold deg til det du får til og det du kan komme unna med.

Som musiker (ingen spesiell rekkefølge):

Group Anmataff – Tinariwen

Spill det du føler for, fet gitar.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/6wXEJoT3EixXRd8w0DYaKn» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

 

Angelo Badalamenti – Laura Palmer´s Theme

Snakk om å vandre gjennom musikken. Hvor mange forskjellige steder tar den låta deg til? Det er ting jeg skulle ønske jeg var flink nok til å kunne gjøre selv.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7Bk3p8UqcP4sItaWNWbvXL» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

 

Insecure Men – Cliff Has Left The Building

Twangy western exotica, elsker lounge musikk med edge.

David Bowie – Life On Mars

Bare skikkelig vakkert og fantasifullt. Veldig glad i alt som er fantasifullt.

Kanye West – Hold My Liquor

Bare jævlig spennende og vakker låtproduksjon, det repetative og det spontane. Generelt er jeg glad i musikk med masse motsetninger.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/5nIu0VwPOsjkF61zfevLKh» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

 

Som låtskriver (ingen spesiell rekkefølge):

Frank Ocean – White Ferrari

Enkle elementer, smak og feel.

Lana Del Rey – Chemtrails Over The Country Club

Spenstig hook, nydelige detaljer i bakgrunnen.

Bob Dylan – It Ain´t Me Babe

Skulle virkelig ønske jeg skrev den låten, den teksta er så bra, og en følelse som ikke alltid er så lett og deale med.

Fjorden Baby – Himmelen

Ekte glede. Sitter på balkongen og kikker på himmelen akkurat nå når jeg hører den, det er en stor oppgave å gi et soundtrack til himmelen, men jeg synes de får det til. Også her perfekt mengde luft, bridgen er kjempefin, skinner sterkt.

Susanne Sundfør – White Foxes

Er så mye fint detaljarbeid, alt fra perkusjon til synth, vokalen hennes er nydelig, skulle ønske jeg fikk det der til.

Fra Erik Lindøe Asplund (gitarist):

Amen Dunes – Miki Dora

Jeg husker lite av hva slags musikk vi snakka om iløpet av innspilling, men det var veldig mye denne, primal scream og stooges på vei til og fra jobb, før jeg stakk i studio.

Metallica – Creeping Death

Vi snakka en del om basslyd og målet mitt var å komme så langt unna Cliff som mulig. Rett etter dette ramla jeg inn i en lang Metallica-periode.

Fra Eirik Lindøe Asplund (bassist):

Iggy Pop – Dum Dum Boys

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/4D2oxcrgtaRlzpGwUVSKkA» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Oasis – Shakermaker