Intervju: Dancing the conga mellom leken indie og nyveiv

— Punkens paradoks er at den prøver å fri seg fra definisjoner og konvensjoner, men ikke oppnår noe annet enn å etablere nye. Likevel hyller vi den for forsøket, og derfor følger vi det opp. Vi liker tanken på å akseptere motsetningen og omfavne ambivalensen den gir. Derfor er plata vår et forsøk på å definere newpunken selv om vi vet at den forsvinner om vi får det til, forklarer Oslo-trioen Dancing the conga som er aktuelle med det festlige albumet Trying to define Newpunk på Lekk. De holder også konserter på Trykkeriet i Trondheim 7. desember, og Krøsset i Oslo 17. desember.

De snakker om å skape den nye pønken. Musikalsk ligger de likevel nærmere MGMT eller Go-Team, men er kanskje punk eller new wave i den forstand at de forsøker å utfordre musikalske grenser og begrensninger. Det er lekent, catchy og ganske så mangfoldig i uttrykket. En musikalsk rastløshet gjennomsyrer det hele. Følsomt, hyggelig og morsomt låter det. disharmoni har snakket med trioen.

Kan dere først fortelle litt om bakgrunnen for bandnavnet Dancing the conga?

— Navnet åpenbarte seg som bandnavn da Gudmund leste Harry Potter. Før det også ble et bandnavn var det etablert som navnet på en dans vi forstår at man burde være to eller flere for å danse.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fattet interessen?

— Vi oppdaget musikk hver for oss, men når vi viser musikk til hverandre får vi mulighet til å oppdage det på nytt som noe vi deler. Musikksmaken(e) vår(e) trives fint i flokk. Tenkt som et Venn-diagram har vi som band mye glede av de områdene som overlapper. Det som fattet interesse var utsiktene til å kunne lage noe selv som har noe overlapp med det som allerede finnes, men på en ny måte siden det er ny musikk og gjentakelse er umulig med mindre den skjer åndelig, og det har den ikke gjort enda.

Når begynte dere selv å synge og spille og hva får dere ut av det?

—  Vi husker ikke når vi begynte å synge og spille, men Henrik begynte med klarinett for to år siden og fikk veldig mye ut av det den første tiden. Det er gøy å lære seg noe nytt frem til det nye blir gammelt og en blir nødt til å finne seg noe nytt nytt. Gudmund fant et bilde av to år gamle ham bak et trommesett han hadde fått til jul. Han trodde ikke han hadde spilt trommer før ungdomsskolen og ble litt arg over at han også var en som hadde tatt i trommer tidlig.

Har dere hatt noen mentorer, forbilder eller inspirasjonskilder som har vært viktige? I så fall hvem og hva har dere lært av de?

— Phoebe Bridgers. Vi har lært at aksen fra humor til alvor ikke er en sirkel eller kule, men mer som en doughnut.

Fortell om valget av bandnavnet Dancing the conga.

— Gudmund fant det i en Harry Potter-bok og kjente det igjen som et veldig bra bandnavn han tenkte fortjente et band. Det ble til et bandnavn da han delte den tanken med Henrik og et år senere visste Øyvind at han hadde vært med fra starten.

Hvilket forhold har dere selv til henholdsvis congas og dansing, alene eller i kombinasjon?

— Instrumentet conga fikk være med i navnet og har ikke fått sin plass på albumet. Til sammen trives vi helt ok med å danse; Gudmund kan glimte til i helgene og Øyvind har en sønn som liker å danse, så han blir nødt. Henrik er et mysterium.

Kan dere si noe om hverandres musikalske styrker og roller i Dancing the conga?

Gudmund Guren

— Sanger, låtskriver, produsent og trommemusiker. Opptatt av unødvendig detaljer som viser seg å være nødvendige til slutt (kanskje).

Henrik Lillehaug

— Sanger, låtskriver, produsent og gitarmusiker. Henrik er et mysterium, men ender opp med å bruke timesvis på monotont arbeid.

Øyvind Skjerdal

— Sanger, låtskriver, produsent og bassmusiker. Øyvind er Gudmund sin motsetning, eventuelt andre veien.

Fortell om bakgrunnen for valget av albumtittelen Trying to define newpunk.

— Henrik fikk en god magefølelse av tittelen da den kun var bioen vår på Instragram og det var en fin start. Punkens paradoks er at den prøver å fri seg fra definisjoner og konvensjoner, men ikke oppnår noe annet enn å etablere nye. Likevel hyller vi den for forsøket, og derfor følger vi det opp.

— Vi liker tanken på å akseptere motsetningen og omfavne ambivalensen den gir. Derfor er plata vår et forsøk på å definere newpunken selv om vi vet at den forsvinner om vi får det til.

Hvilket forhold har dere selv til newpunk?

Hva er newpunk for dere?

— Ambivalens og vennskap, og flere ting som vi ikke har fanget med konseptuelt norsk språk.

Hvilket forhold har dere til kategorisering og definisjoner av musikk?

— Vi trives godt med det. Alle definisjoner reduserer virkeligheten til noe den ikke er, men det betyr ikke at det ikke er verdt det å prøve.

Fortell om forholdet til:

Indie.

— Vi ser på indie som et ord det er nyttig å nevne for å beskrive musikk som høres mer eller mindre ut som musikk som beskriver som indie.

Søren Kirkegaard

— Henrik har lest flere bøker, Øyvind har lest én, Gudmund har vurdert det. Han er ikke den forfatteren vi i størst grad har kommet sammen om, men troens mysterium er nok ikke løst helt enda, så det er vel verdt å dvele ved det en stund til.

Alexandra Ocasio Cortez

— En helt og en stjerne.

Knausgård

— Det er nok den forfatteren vi i størst grad har kommet sammen om, særlig Widescreen-himmel i et av diktene han omtaler i bok tre eller fire, først og fremst av pragmatiske årsaker.

The Beatles

— Alle er fan, to av tre er helt fan

Coldplay

— Alle er fan av Yellow, alle er helt fan av den. De har fått det til, men vi har hørt fra en vi ser opp til at de er en uhyggelig bedrift, så vi håper vi ikke får det til akkurat som dem.

Catchy

— Superdupert

Humor

— Utelukker ikke de andre viktige tingene såvidt vi kan forstå

Koselig

— Vårt forhold til at noe er koselig er et godt forhold, vi viker ikke unna det koselige. Vi tror ikke det koselige er ute etter å ta oss eller å gjøre noen pek. Vi tror ikke koselig er roten til alt ondt.