— Da jeg ble far begynte jeg å se på voksne som litt forvokste babyer. Tiden går så fort, og når du ser ditt eget barn vokse, ser man så tydelig at alle egentlig nettopp har lært seg å gå, og at vi alle bare gjør vårt beste, forteller produsent, singer/ songwriteren Egil Olsen som er aktuell med albumet Big Babies. Onsdag 30. november kan du oppleve denne særegne musikeren live på Parkteatret i Oslo og.
Egil Olsens Big Babies er på mange måter en mer alvorlig og seriøs plate enn mange av de tidligere både hva gjelder tekstmessig innhold og musikalsk tilnærming. Lekenheten tar en annen form og humoren et smartere. Her hos disharmoni kan du få noen nøkler til å åpne opp verket og noen av ørstingens, som nå bor i nabobygda Volda, sine egne musikalske favoritter.
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte så voldsomt med den?
— Jeg vokste opp, som mange andre på 80-tallet, med et stueorgel på stua. Det var egentlig min storebror som var musikeren i familien. Jeg var mest opptatt av tegning og film. Broren min lagde til og med et lite lydstudio i kjelleren – et 4-spors-kassettstudio som jeg likte å eksperimentere med. Jeg lagde filmmusikk til kortfilmene mine og litt tullesanger. Ikke før jeg bodde i USA som 17-åring, fikk jeg et seriøst og dypt forhold til musikk, og ble veldig fascinert av tekster, låtskriving og produksjon.
Når og hvordan begynte du selv å synge og spille, og hva får du ut av det?
— Jeg skrev litt låter allerede på barneskolen. Jeg var veldig opptatt av å være selvlært og leken allerede som barn. I slutten av tenåra ble musikk veldig viktig for meg. Jeg både lagde og lyttet til mye musikk, og fikk meg jobb i den lokale platebutikken i hjembygda Ørsta. Da jeg oppdaget det å spille inn musikk på en datamaskin og alle mulighetene man hadde med det, ble jeg for alvor veldig dedikert og brukte all tid og penger på å skaffe meg utstyr og instrumenter. Jeg ga ut mitt første album for 20 år siden, og har hatt dette som jobb og lidenskap siden.
Du er noe av en multiinstrumentalist. Fortell litt om det,og hvilke fordeler det gir deg som musiker?
Nå har jeg et studio som er fullt av gamle, rare tangenter, gitarer, trommer og basser, og ting som lager fin lyd. Jeg ser på hele studioet som mitt hovedinstrument.
Hvordan fant du din måte å synge på?
— Fra puberteten fikk jeg en ganske grumsete og knirkete talestemme, men følte jeg kunne synge klart og fint i falsett. Var først litt flau av å bruke den, men nå er den både en signatur og det mest naturlige og behagelige for meg.
Har du hatt noen forbilder, rollemodeller eller mentorer langs veien som har vært viktige. I såfall hvem, og hva har du lært av de?
— Av musikalske forbilder, gjorde jeg noen gode funn eller valg, da jeg oppdaget eels og nine inch nails. Jeg relaterte veldig til E (red.anm. Mark Oliver Everett) og Trent Reznor. Heldigvis har begge vist seg å være både svært produktive og gode rollemodeller når det gjelder både det musikalske og det kreative, og at de i stor grad har stått mer og mer på egne ben.
Hvorfor singer/songwriter-pop?
— Jeg prøver så godt jeg kan å være uavhengig av sjanger, men jeg liker å holde det nært, ekte og personlig, og tidløst på et vis. Jeg er glad i enkel struktur og minimalisme, og å rafinere både det lyriske og det musikalske. Det er vel en viss popestetikk over det jeg gjør, og jeg skriver og synger sanger. Og så heter debutalbumet mitt I am a singer/songwriter. Sjanger er en vanskelig ting, og jeg føler meg ikke hjemme noen plass. Jeg liker å se litt større på det og bare kalle det kunst.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/4TsylOTwmlvRvEo6r9wtll?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Kan du si litt om musikerne dine og deres musikalske styrker og roller i bandet?
— Martin Morland på bass og Henrik Lødøen på trommer er to nydelige jazzmusikere. Vi hadde et møte i februar 2020 og skulle på turné og lage plate sammen. Jeg hadde lyst på et mer levende band, der jeg ville gi musikerene mer spillerom. De planene ble selvsagt avlyst og jeg begynte å lage albumet alene. Etter et år, fikk vi endelig møtes og jobbet med sangene sammen. Mye var allerede arrangert og komponert, men jeg laget plass til improvisasjon og musisering.
— Klarinettistene Jesse Heckman og Vidar Sæther fikk også improvisere mye. Vi spilte inn mange runder med improvisasjon, og så plukket jeg ut og satt sammen de bitene jeg likete best. På scenen er vi en trio – jeg, Henrik og Martin. De har en god forståelse for uttrykket mitt og briljerer på instrumentene sine. De gjør meg til en bedre musiker, og jeg føler vi får til det jeg er ute etter, å både formidle, og å skape rom for lek og samspill.
Du valgte å skifte ut det gamle bandet i forkant av dette albumet. Si litt om det valget og hva de nye musikerne har tilført til uttrykket.
— Jeg skifter ofte musikere og gjør mye forskjellig på scenen. Jeg spiller også flest konserter alene. Til forrige plate gjorde jeg mange konserter som rocketrio med plekterbass, rocketrommer og el-gitar. Nå er vi veldig akustiske og spiller med kontrabass, et veldig perkusivt trommesett og mye tangenter. Jeg har ofte spilt med jazzmusikere som jeg har tvunget til å spille enkelt, men nå er det jazzmusikere som for lov til å spille jazz.
Fortell litt om forskjellen mellom uncle’s instituition og Egil Olsen.
— Jeg tenkte vel først at uncle’s institution skulle være et band, men det ble som det er med Egil Olsen også, at ganske mange var innom og hadde forskjellige roller. I studio var det for det meste meg. Det er egentlig ingen forskjell. uncle’s institution-platene er kanskje mer eksprimentelle og rufsete, og litt mer abstrakte. Nå er jo min nye plate ganske eksprimentell, så den største forskjellen er nok bare navnet. Enkeltmannsfortaket mitt heter fremdeles egil olsen / uncle’s institution.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/artist/39HMXDX4o2X3YwNiD1HL42?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Du har også med noen fornemme gjester. Fortell litt om valget av de, hvem de er og deres bidrag.
— Nellie McKay er på ekte en av mine favorittartister. Jeg varmet opp for henne i L.A. for noen år siden. Det viste seg at vi hadde en felles venn, Jesse Heckman som spiller klarinett, så vi holdt kontakten og endte i studio i Pocono Mountains i USA et år etter. Kevin Steinman dukker også så vidt opp i sangen «Whoopsie Daisy». Kevin er en formidabel vokalist og multiinstrumentalist som har spilt med meg live i mange, mange år. Han er fremdeles med innimellom, og i et forsøk på litt covid-samarbeid på internett, endte han opp med å kore litt på denne. I tillegg synger kona mi Karen, og sønnene våre Balder Leonard og Brage Rasmus Rosenberg Olsen på tittelsporet «Big Babies». Her er det litt allsang, gråting og buhuing.
Fortell litt om valget av albumtittelen Big Babies og hva du ville formidle med den.
— Ideen om Big Babies kom for mange år siden. Da jeg ble far begynte jeg å se på voksne som litt forvokste babyer. Tiden går så fort, og når du ser ditt eget barn vokse, ser man så tydelig at alle egentlig nettopp har lært seg å gå, og at vi alle bare gjør vårt beste. Jeg fikk lyst å lage sanger der jeg observerte mennesket. Mye har skjedd i verden de siste årene som kanskje understreker, eller gjør det lettere å se på oss som big babies. Både med anspent politisk klima og pandemien, ble det mye å observere.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/5ZIL7Xxu1kkDNmIFDDMVud?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Platen har et litt mer jazza uttrykk. Fortell om ditt forhold til jazz og valget å inkorporere mer av det I egen musikk
— Jeg har lenge vært veldig glad i å se jazz live, og mange av mine venner er jazzmusikere. Jeg har ofte spilt med jazzmusikere både på platene mine og på scenen, men brukt mye tid og krefter på å få de til å spille lite og enkelt. Denne gangen ville jeg prøve å slippe de fri og la de skinne, og helst løfte meg og sangene mine på et vis.
Si litt om forholdet til musikerne Tom Waits, Eels og Beck.
— Tre definitive favoritter. Jeg har aldri helt klart å akseptere at disse legendene som Tom Waits, Neil Young og Bob Dylan skal være forbildene til min generasjon. Jeg føler vi hopper over et ledd. Det var viktig for meg som 20-åring og være ærlig og like de som var kule og spennende der og da. Eels og Beck, og også Nine Inch Nails, var for min del de store kontemporære heltene. Jeg er så glad for at de alle fremdeles er veldig produktive, og spennende å følge med på. Med mitt nye album er det mange som tenker på Tom Waits, og han er definitivt en stor inspirasjon. I desember skal jeg også bli med å feire bursdagen hans og hylle han på John Dee i Oslo.
Albumets tekster har også en alvorlig, politisk undertone, og noe depressiv virkelighetsoppfatning. Fortell litt om hvor det kommer fra.
— Det er vel nesten uunngåelig de siste årene. Det har vørt rare, vanskelige og tunge tider, og jeg håper og tror det ikke bare er min virkelighetsoppfatning. Jeg er vel også koblet slik at jeg alltid har en tendens til å ta et skritt tilbake og se på det stor bildet, eller få et skråblikk på ting. Det har vært mye å se skrått på de siste fem årene.
Du har valgt å produsere selv. Fortell om bakgrunnen for det valget, og fordeler og ulemper ved det.
— Jeg har alltid produsert selv og synes det er en så stor del av både gleden og interessen min for musikk, og for mitt artistiske uttrykk. Fordelen er at resultatet blir veldig ekte og at det er en pur visjon. Ulempen er at det tar mye tid, og at man lett kan få litt tunellsyn, på godt og vondt. Er veldig glad i konseptet produsent, og tror en god produsent kunne hentet fram mye bra som jeg selv ikke klarer å se. Jeg skulle ønske jeg klarte å slippe ansvaret til noen andre og la de produsere, men foreløpig er jeg både for mye kontrollfreak, og for interessert i den prosessen selv.
Nesten uten unntak, bortsett fra Riot Factory og Big Dipper, har du valgt å slippe musikken din selv. Fortell litt om det valget og hva det har hatt å si for karrieren.
— Jeg har hatt min egen label siden 2002 og hatt en ganske ekstrem DIY-måte å gjøre det på. Jeg har en distribusjonsavtale med musikkoperatørene, så platene er tilgjengelige her og der, men jeg liker best å møte fans direkte og holde universet mitt personlig og nært. Har også hatt samarbeid med labler i Japan, Kina og Tyskland. Man kunne helt sikkert fått til mer med å involvere større labler og slikt, men med å beholde rettigheter og kontrollen selv, har jeg i mye større grad fått gjøre det jeg vil i det tempoet jeg ønsker, som sikkert er en grunn til at jeg fremdeles holder på. Et motto har siden begynnelsen vært: «det er bedre å ha en fan i handa enn ti på taket».
Albumet Brand New Fool kommer snart endelig på vinyl i serien Norske albumklassikere. Fortell litt om det og om forholdet til denne serien.
— Det er veldig stas å endelig få den på vinyl. Det var ikke så mye vinyl i 2002, men jeg lagde faktisk albumet med tanke på å trykke det på vinyl. Jeg var jo en ung hipster og likte alt som var gammelt, vintage og smalt, og husker jeg sekvenserte albumet som om det var en side A og en side B. Godt at det endelig, etter 20 år, blir slik jeg hørte det for meg. Hadde nylig en ganske hellig opplevelse da jeg hørte testpressen. Det var emosjonelt. Har ikke hørt så mye på den plata siden den kom ut. Det var både fjernt og veldig nært, og jeg ble overraskende stolt over den rare, utilpasse og misforståtte 22-åringen.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/3LbKiHZHDOFFWsxuqSxkwO?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Du er også aktuell med musikk til spillefilmen «Titina» i samarbeid med Kåre Vestrheim. Fortell om det å lage musikk til film og om ditt eget forhold til film og filmmusikk.
— Har kjent Kåre lenge og er veldig fan av alt han gjør, så det var superhyggelig å bli spurt om å bidra med rulletekstlåten til Titina. Den skulle være basert på temaet i filmusikken, men en egen låt. Som stor tilhenger av både animasjon og filmmusikk, er slike ting et drømmeprosjekt. Jeg er også veldig glad i Randy Newman, og å skrive låter til filmer eller allerede eksisterende univers, som han ofte har gjort, har alltid lenge vært en drøm for meg. Jeg har også to låter i den splitter nye japanske Netflix-serie First Love. Veldig glad i film og filmmusikk, så det er veldig stas. Den første CD-en jeg kjøpte var Danny Elfman sitt score til Batman Returns. Jeg lagde mye filmmusikk til mine egne kortfilmer i tenåra, og et tema fra en skrekkfilm jeg lagde som 15-åring, går faktisk igjen i flere låter på Big Babies.
Kan du til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har inspirert deg som musiker, sanger eller låtskriver og si litt om hva du har fått ut av de.
— Tilfeldig rekkefølge, og en ganske random liste med ti av mange sanger jeg liker skikkelig godt.
Roger Miller – Little Green Apples
Likte denne veldig godt fra jeg var liten og skulle bruke den i åpningsscenen i en film jeg aldri lagde. Endte med å covre den på mitt første soloalbum.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/2iNWbCFroEzA8u0lwEvnBH?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Annie – Tomorrow
Ok, dette var sangen til meg og min første hamster, Rambo. Også en låt jeg har covret mye. En fiffig og veldig sterk tekst, på engelsk. Den norske oversettelsen er en skam. Poenget med originallåten er at i morgen blir alt bra, men samtidig er i morgen alltid en dag unna, så det blir aldri bra. Kjempetrist. Dette kommer ikke frem i den norske versjonen i det hele tatt.
Eels – Flyswatter
Den har noe Danny Elfman og filmmusikk over seg, og det var med denne låten og dette albumet jeg ble virkelig Eels-frelst. Jeg har så mange eels-favoritter at det er litt ubehagelig å plukke en.
Tom Waits – I Hope That I Don’t Fall In Love With You
Det tok litt lang tid før jeg oppdaget tidlig Tom Waits, og Closing Time-albumet tar meg tilbake til en rar og melankolsk, men god tid, da jeg ikke laget så mye musikk og vurderte å gi meg. Dette var like før jeg laget singer/songwriter og fant meg selv på nytt og ble soloartisten Egil Olsen. Det var godt å ha en streitere og trygg Tom Waits i ryggen da.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/23Uv9xqLumDqEBNIdHhCcO?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
The Doors – Riders on the Storm
Også en tenåringsfavoritt. Det å oppdage The Doors var for meg en sober, men syrete opplevelse, og jeg forsvinner lett langt inn i «Riders on the Storm» bare med den suggerende musikken. Som passiv LSD.
Elvis Presley – For Ol’ Times Sake
Jeg er veldig veldig glad i Elvis, og dette er kanskje den aller beste. Elvis formidler så godt låter om forhold at jeg får vondt i hjertet. Den nye Elvis-filmen er forresten formidabel, og jeg knakk sammen etter et minutt og satt med tårer i øynene hele filmen.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7DSUykao1FtU4vfFReDsfd?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Beck – Hollywood Freaks
Beck sin musikalske forståelse for ord og setninger, og absurdisme og humor er en evig inspirasjon og fascinasjon.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/08CPsM6I1iEuOgWXosCoZX?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Nine Inch Nails – Closer
Jeg oppdaget Nine Inch Nails da jeg bodde i USA i 1997, og det var «Closer» og Downward Spiral som gjorde at jeg fikk et helt nytt forhold til musikk, og fikk seriøse tanker om å en gang lage min egen musikk. Den kreative produksjonen og de mørke tekstene var, og er fremdeles, banebrytende og skikkelig inspirerende.
Harry Nilsson – Without Her
Dette er altså ikke ‘Without You’. Veldig viktig. Denne åpnet øynene mine for sofistikerte og minimalistiske arrangement med sin sparsommelige instrumentering som minner mer om klassisk musikk.
Beth Gibbons – Mysteries
Hadde lyst å ha med Portishead, men kom på soloplaten til Beth Gibbons og denne låten. Hørte veldig mye på den og lurte på om gitaren var spilt inn utendørs, og ble litt obsessed med å lage en plate utendørs. Det har jeg fremdeles til gode. Tror også min flittige bruk av oooing kom litt fra denne låten.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7gyV3wYtZoJIrSdzNLjYvj?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Vær den første til å kommentere