Intervju: Haakon Ellingsen i multebærlia

— Multer er pene å se på og gir meg en slags optimisme  i en mørk tid. Cloudberry klinger spesielt fint. Cloud er jo en drømmers ord, både i klang, og i betydning. Med låttitler som «In A Dream» og «It Gets So High» får jeg en følelse av å få sydd sammen dette på den måten jeg hadde sett for meg, forteller Haakon Ellingsen. Han slapp i høst albumet Cloudberry Tales og er samtidig aktuell sammen med Lars Pedersen og Lars Lillo Stenberg for vinyl-reutgivelse av det 30 år gamle selvtitulerte albumet til The Last James i Norske albumklassikere-serien.

Cloudberry Tales er nok en bekreftelse på hvilken stødig melodisk popsnekker Ellingsen er med flere nye flotte sanger i skjæringspunktet mellom barokkpopen folk og prog. Her kan du lese hans egne tanker om det flotte albumet.

Gratulerer med nytt album Haakon! Du er svært produktiv!  Jobber du fort eller mye med å skape ny musikk?

— Jeg tror jeg vil si at jeg jobber mye. Selve grunnstammen på en ny låt kan komme raskt, men jeg flikker og redigerer mye i etterkant. I studio er vi både spontane, men også pirkete, når det trengs.

Hva tar lengst tid?  Arbeidet med tekst eller melodier?

— Definitivt tekst. Der kan jeg gå mange runder før jeg til slutt blir fornøyd.

Hvordan jobber du i disse skaperfasene?

— Å lage låter gjør jeg på egenhånd. Snakker kanskje litt om teksten og får gode innspill fra min kone.

Er det isolert arbeid i enerom eller i et slags samspill med andre?

— Låtskriving er en ensom ting. Studio er mye dialog og samarbeid.

Lytter du til annen musikk når du jobber eller er det distraherende?

— Jeg lytter generelt veldig mye til musikk og blir inspirert av det. Å lytte til musikk er dessuten den ene tingen jeg aldri blir lei av… Kan f.eks. få ideer til instrumenter og klanger jeg har lyst til å benytte meg av på innspillingene. Eller jeg kan finne tekstformuleringer som gir meg tanker og nye innfallsvinkler. Men akkurat når jeg skaper er det tyst. Eller det suser litt i trærne…

Eller min sønn på 5 herjer og styrer i bakgrunnen. Har masse opptak på mobilen hvor han er tilstede. Plutselig er «Mamma Mø», «Teletubbies» eller «Paw Patrol» med også… Låtskisser spiller jeg inn på mobil.

Når kommer andre inn i musikken  din?

— Det skjer særlig i studio, med min gode samarbeidspartner, Kyrre Fritzner. Vi holder på i Gamlebyen i Fredrikstad.
Andre kommer for så vidt også inn i musikken i form av tekst. «Little Joy» er skrevet til sønnen min. «I once Knew A Girl» er om flere jeg har kjent, samlet i en tekst. En type skjebne, kan du si. «So True»: Om et forhold det var godt å legge bak seg…

Er det noen forskjeller med tanke på dette nå kontra tidligere skiver?

— Har arrangert mye selv. Gjort mye innspillinger av demoer og preproduksjon på Tascam 8 spors i forkant. Epidemien ga meg tid og ro til dette. Og jeg har lekt mye med relativt nyinnkjøpte etniske instrumenter som Irsk bouzouki, portugisisk fadogitar, syrisk oud, og et indisk harmonium. Når jeg jobber frem demoer ville en synth gitt meg for mange valgmuligheter. For meg ligger mulighetene i begrensningene.

Fortell om innspillingen av albumet Cloudberry Tales sammen med Kyrre Fritzner.

— Vi jobbet til og fra i fjor. I FMV studio, som er der Kyrre holder til. Et slags «koronaprodukt» kan man vel si det er, der noe av alvoret i tekstene kan ha med denne isolasjonen å gjøre. Mye av tiden i studio er det bare Kyrre og meg. Tilsammen fikser vi de fleste av de instrumentene, og den vokalen vi trenger. Det kan minne litt om å jobbe på et verksted? Der instrumentene er redskaper.

Kan du si litt om bakgrunnen for valget av albumtittelen Cloudberry Tales og hva du ønsket å formidle med den?

— Det var jo egentlig en annen type bær jeg tenkte på, men så var jeg en tur til Rondane i august i fjor… I multesesongen…

Hvilket forhold har du selv til multer?

— Synes de smaker godt, ferske og nyplykkede. De som har vært frosne blir liksom en annen historie… Multer er pene å se på og gir meg en slags optimisme  i en mørk tid. Cloudberry klinger spesielt fint. Cloud er jo en drømmers ord, både i klang, og i betydning. Med låttitler som «In A Dream» og «It Gets So High» får jeg en følelse av å få sydd sammen dette på den måten jeg hadde sett for meg.

Har du en morsom historie om multe-plukking som du kan dele?

— Første-sporet på platen «Cloudberry Wine» het opprinnelig «Gooseberry Wine», men så så jeg de vakre multene, på tur nær Mysuseter, Rondane – og tittel ble skiftet til «Cloudberry Wine». Å kalle platen Cloudberry Tales er også en måte å fortelle at dette er musikk fra Norge, eller Skandinavia, om du vil. At du her får musikk fra den nordlige halvkule. Kanskje tenkte jeg litt på Teenage Fanclubs «Songs From Northern Britain» også.

Si litt om gjestenes bidrag denne gangen.

— Jørn Christensen sendte oss spennende lydfiler med stemningskapende el-gitar, og også noe keyboards. Han er en gammel kjenning av oss, og vi synes det han gjør beriker innspilningene og gir dem dybde. Jørn er god på atmosfære.

Lars Lundevall, fra Delillos, er også en gammel kjenning og en god venn av Kyrre, og han er kjempeflink på slidegitar. Vi fornemmer enkelte George Harrison-spøkelser i rommet… Og han tar også med seg sin Rickenbacker 12-strenger  når han kommer på hyggelig dagstur til FMV studio. Byrds, og Roger McGuinn, er jo noe vi alle har et sterkt forhold til. Han gjør også veldig fine ting på vanlig 6 strengers el-gitar.

Kyrre Fritzner er til uvurderlig hjelp for å komme frem til ønsket resultat. Er også en god trommeslager, bassist og gitarist. Vi utfyller hverandre. Kyrre tar seg også av både miksing og mastering. En svært erfaren musiker. Flink til å ta tak i de gode ideene, og til å sile ut de mindre gode.

Kan du til slutt velge dine favorittlåter om bær eller fem låter du lyttet mye til I perioden da albumet ble til?

— Tja, jeg kan velge 3 om bær + 2 jeg lyttet til mye i denne perioden:

Bær:
«Blackberry Way» med The Move
«Strawberry Fields Forever» med Beatles og «Blueberry Hill». Sistnevnte er kanskje ikke en favoritt, men begynner kjapt å nynne på denne når jeg plukker blåbær…

I denne perioden:
James Taylors – «You And I Again»
Ron Sexsmith – «Nowhere To Go»

Du er også for tiden aktuell med en reutgivelse av The Last James i Norske albumklassikere-serien hvor det selvtitulerte albumet fra 1993 nå foreligger for første gang på lp. Fortell litt om hvordan det oppleves og om ditt forhold til denne serien og ulike format for avspilling av musikk.

— Det er jo rart å få en telefon fra Christer Falck om en reutgivelse, og at en nå nesten 30 år gammel plate vekkes til live igjen. Jeg synes det er stas at denne platen betyr noe for såpass mange, såpass mye at flere valgte å spytte penger inn i prosjektet slik at det kunne bli en realitet. Crowdfunding er smart.

En god porsjon nostagi er vel også tilstede her. Synes selv jeg har gjort bedre plater enn denne, men platen kom trolig på en tid hvor mange var klar for melodiøs pop igjen, etter et litt mørklagt 80-tall. LP er alltid fint. Man får en sterkere følelse av å eie produktet. En LP er til å ta og føle på. Pussig å tenke på at vi syntes det var ekstra gjevt at den skulle komme på CD, den gang, i 1993. CD var det nye store da.