Intervju: Kosmik Boogie Tribe – Det uforklarlige

— Det sagt så er det liten tvil om at det hakket-mere-hard-rockske-accadacca-uttrykket på nye plata tente gnisten i folk som ikke har platene våre fra før. Det var helt som forventa at «gamle» fans skulle trekke på skuldra av nye skiva vår. Clairvoyancen min slo inn i fjor høst og jeg skreiv allerede om at folk kom til å dette fra oss i pressekrivet til plata. Men så lenge like mange kom til så spiller det ingen rolle. Litt vinn-vinn egentlig. Det er kanskje arrogant å si det, men jeg lager da ikke låter for særlig andre enn meg sjøl, sier Morten Lunde eller Morten Mormone som de fleste kjenner han som. Lillehamringen og bandet Kosmik Boogie Tribe er aktuelle med andre opplaget av albumet Early Arvo Ashtar Galactic Command Transmission på Blues For The Red Sun, og konserter både på andre siden av jordkloden og her hjemme.

Ettersom det har gått et snaut år siden bandet slapp den heidundrende festen av ei skiva – og de fleste oppegående elskere av rak rock and roll i landets kriker og kroker, allerede bør ha fått med seg en av fjorårets beste norske skiver, kjører vi rett på sak. Svarene til Morten er like saftige, riffsterke og fengende som musikken på skiva. Kos dere!

— Jeg anbefaler alle som skal lese dette å sette på det glimrende soundtracket til filmen «Chariot Of The Gods» fremført av The Peter Thomas Orchestra. Fordi det tar litt av her kanskje!? Hva jeg mener om Däniken har ingenting å si forøvrig. (kommentar fra Lunde red.anm.)

Fortell om ditt forhold til den klassiske rocken, som for eksempel Chuck Berry, Little Richard. The Rolling Stones og The Faces.

— De artistene du nevner er selve grunnen til at vi, KBT (Kosmik Boogie Tribe red.anm.) ikke høres ut som et humørløst bolleklippband med iskalde synther og lengtende vokal. Da klassekameratene mine hørte på «Say You, Say Me» og «China In Your Hand» i 1987 spilte jeg «Too Much Monkey Business» og «Long Tall Sally». Men kommer ikke bort fra at man satt klistra til radion hver uke for å høre «10 i skuddet». Og det er lite tvil om at jeg, som de fleste andre, digga «Neverending Story», den sitter i enda den, men det var nå en gang slik at hjemme så var det bortsett Arja Saijonmaa, 80s Afzelius og en brutalt jævlig plate med Jimmy Sommerville rocka ting på anlegget i stua. Det hadde nok ikke vært noe KBT om fader’n ikke hadde hatt Tony Joe White-samleren Best Of TJW fra `75 i hylla. Låter som «Soul Fransisco», «Stud Spider», «Elements And Things», det røsker hardt i foten med de altså. Og Creedence Gold-kassetten med langversjoner av «Suzie Q» og «Heard It Through The Grapevine» har hatt enormt mye å si for meg.

— Jeg blir alltid ganske opprømt hver gang jeg tenker på historien om lille Richard Penniman, den svarte homofile fra Macon, Georgia som likte at Buddy Holly tok dama til Richard bakfra mens han sjøl satt og så på. «Wooooooh» liksom. Haha. Og alle historiene om Chuck Berry som alltid dro rundt aleine i en svart Mercedes Benz og hadde lokale helter som backing-band, nekta å spille før hyra lå trygt i dressjakkelomma og som bare for å være ekstra kul for de lokale backing-banda han brukte, forandra settliste og «durer» på låter rett før konsert og gjerne også midt i showet. Eivind har møtt Chucker’n i stor stil og lurte på om han ikke «please» kunne få ett plekter, men Chucker’n sa «nei», han mente derimot at : «Hey kid you better tie your shoe laces, boy!» og hadde sust avgårde i en svart CL 500. Magne. vår trommis, er stor Small Faces-fan, mens jeg er mer på Faces. Å digge Rolling Stones er en «no brainer» for oss som store deler av en konsert eller på plate bruker lillefinger’n som musikalsk virkemiddel. Spør Eivind om Stones du, hvis du har tid til å vente på hele svaret. Haha.

Hva med hardrock og boogien til AC/DC?

— Det blir rimelig god stemning i bandbilen, eller på fest, om noen finner på å sette på f.eks. Thin Lizzy. Da sitter lufttromme- og luftgitarfaktene løst. Bortsett fra AC/DC så er nok Lizzy dèt bandet vi alle kan enes om at er maks bra. Hardrock og boogie går hånd i hånd. Motörhead var verdens hardeste boogiebluesband med AC/DC og Rose Tattoo på gode andre og tredjeplasser. Men det er da pokker meg boogie i alt er det ikke !? Hør på Hurriganes, The Pirates, Budgie, Coloured Balls, Billy Thorpe And The Aztecs, ZZ Top osv. Lillefingern sitter løst. Petter B. (Baarli red.amn) vil ikke si det høyt, men det har vært nevnt at Boney M ikke er det «værste i verden», ikke si at jeg har sagt det, haha. Magne liker gammal Mötley og det er da for fanden boogie det òg. Det skal være rimelig progga eller avantgarde for å ikke finne spor av lillefinger og boogie i musikk. Jeg er veldig glad i piano, så jeg kan finne på å plage naboene med Albert Ammons sin pianoboogie en hel formiddag. Apropos hardrock så går det for tiden mye i sveitsiske Toad, britiske Dark, New York-banda Stonewall og Morgen, og ikke minst UFO hjemme hos meg. Og for den oppvakte lytter så er det vel forlengst oppdaga at i hvert fall ei låt på skiva vår kun er oppramsing av UFO-titler!? På grensen til det parodiske når spør du meg. UFO-band og ufo-fenomen går hånd i hånd liksom.

Hva er det som gjør den australske rocken uovertruffen?

— Vel, hva skal man si om den egentlig? Jeg har oppsøkt rocken derifra lenge, og har da vært så heldig å ha vært på turnè med Rose Tattoo og sett Angry Anderson selveste Ironbar i rosa speedo på backstage, og spilt festivaler og klubbkonserter med The Saints, Cosmic Psychos, Beasts Of Bourbon, Amyl & The Sniffers med flere. Da jeg på slutten av 90-tallet satt hjemme hos Petter Baarli og så AC/DC fra Colchester i 1978 (TV-serien Rock Goes To College) spilt av via en sliten VHS-kassett, så hadde jeg bare lyst til å helle øl i trynet og løpe rett i nærmeste vegg med huet først. Det var en sterk opplevelse. Og nå, noen og 20 år seinere har denne konserten kommet i restaurert utgave med både bedre lyd og bedre bilde, og det er INGEN i hele verden som noen gang, før eller siden, har kommet opp med noe liknende. Joda, du har den amfetamindrivende giggen til The Pirates på Dingwalls og sånt, men da Phil Rudd og Cliff Williams setter igang «Live Wire» i Colchester da er det noe helt brutalt som skjer. Da Bon sier «Stick this into your juicebox, wooh» og Angus drar første solo’n, da klikker det for meg hjemme på stuegølvet, og kidsa i salen. Tenk å ha vært der. AC/DC er øverst der på nivå, uten sammenlikning forøvrig, med James Brown på The Apollo og Allman Brothers på Fillmore i ’71, Jerry Lee på Reeperbahn og egentlig også Kind Of Blue eller Impressions med Coltrane bare på en anna men også utenomjordisk «skill»-messig måte. Det er noe overjordisk over det hele. Finnes det bedre rockeband egentlig?

— Dagens utgave av Kosmik Boogie Tribe blei starta inne i huet mitt da jeg i 2010 var en tur nedi der og jeg gikk langs de nordøstlige strendene i Sydney og klagde høylytt over at mp3-spilleren jeg hadde kjøpt ikke kunne spille høyere. Jeg hadde nettopp oppdaga Ball Power-skiva til Coloured Balls og fått rippa den og tror jeg var på gjennomkjøring nummer seks av åpningslåta «Flash» da jeg ganna hele spiller’n. Jeg er helt enig i at australsk rock er uovertruffen. Nå om dagen så er den en real eksportvare igjen. Verken Cosmic Psychos, AC/DC eller Rose Tattoo har gitt seg og det var i sommer nesten utsolgt på Rockefeller da Angry og gjengen avslutta med en meget potent, og som vanlig, lang versjon av «Nice Boys Don’t Play Rock And Roll», men jeg husker da Amyl & Sniffers hadde 22 følgere på Instagram og nå er det 220 000 eller noe sånt, og de turnerer opp og ned USA og Europa. De poserer for Gucci og presenterer plater for Amoeba Music. Til og med Øyafestivalen har fått ut finger’n og booka de til selve festivalen (vi spilte med de på en Øya Natt i Revolver-kjeller’n i 2019 eller noe). Det samme gjelder The Chats og King Gizzard And The Blissard Wizzard Lizard, de selger ut hele turnèer på svære venues overalt om dagen. Og det er pokker meg ikke noe bedre enn det. Vel King G er ikke akkurat synthfrie de da, men ingen tar skade av litt ARP ispedd rocken. Verden trenger semitonegitarer, humor, doble trommesett og sjølironi. Var i Berlin med trommeslager Magne her tidligere i år og fikk oss den hardeste musikalske knyttneven i trynet siden år og dag. Det var Melbourne-gjengen i Stiff Richards som sto for tusen kilo rett i trynet. Herregud. Jeg var plutselig 16 igjen og gav Magne telefonen, myntene og papirpenga mine og sa «Hold’ta her litt» snudde capsen og kasta meg foran i moshpitten. For en gig! Om mulig enda bedre enn da vi så Amyl og gjengen på nyttårsaften for noen år sia på demmers hjemmebane, nemlig legendariske The Tote oppe i Collingwood, Melbourne.

— Jeg tipper at slektskapet til straffangene som kom med flåten til kaptein Arthur Phillip 26. januar 1788 har noe å gjøre med med hvorfor den australske rocken er så beinhard. Gitarspillinga til Ed Kuepper, Malcolm, Angus, Dave Faulkner, John Nolan, Lobby Loyde, Billy Thorpe, Pete Wells, Peter Black, Rockin` Rob Riley og Mick Cocks, for å nevne noen, er det få som gjør, om noen. Du hører liksom stålet i strenga og kjenner lukta av svidde rør fra egenproduserte Strauss-amper og Marshaller importert fra UK.

Siden sist har det blitt ennå mer gitar i monitor, i form av tilføyelse av Eivind Staxrud til bandets besetning. Fortell litt om ham og hva han har tilført til bandet og Early Arvo Ashtar Galactic Command Transmission.

— Gitar i monitor trenger vi ikke da vi spiller til alle jordens lydteknikeres frustrasjon altfor høyt. Under Høstsabbat i, eh, fjor høst så var det ikke langt unna utdeling av ørtæv mot lokal tekniker nede i krypten i Jakobkirka i Hausmanns gate. Eivind og jeg hadde ikke før slått av standby på Marshall 800’ene før tekniker’n klikka i vinkel og sa at vi hadde ødelagt øra, dagen, og jeg mener han ropte fortvilt: «til og med», selve livet hans. Men til Eivind, jeg har kjent han i over 20 år og har alltid rangert han som hakket vassere gitarist enn både Petter’n og Lars Håvard. Det sagt så er det da umulig å sette de tre heltene opp mot hverandre. …og Petter Baarli er vel egentlig verdens beste rocke gitarist ved nærmere ettertanke. Men Eivind er noe helt for seg sjøl på alle gode måter. Å henge med han med Solo-og-60 på salongbordet og en haug med obskur hardrock, voodoojazz, countryblues og beinhard britisk slengbukseboogie på stereo’n er intet mindre enn livgivende.

— Han er en mega-inspirasjon og han kom i rett øyeblikk inn i vår verden. Det var han som for lenge sia sa «Morten, hvis dere trenger ny gitarist så er jeg klar jeg altså!» Vi var en lykkelig kvintett da men et par, tre år seinere spurte jeg da om han fremdeles var klar for å booge og woogge litt, insh allah, og det var han. Jeg tror det var i 2000 at Eivind absolutt skulle skaffe meg en ’69 Marshall Plexi for å bruke i både The Mormones og Backstreet Girls, men det kokte bare bort i kål og Gin Tonics. Vi spilte sammen på demoer for Mona & Maria sin fullengder My Sun, også har jeg jo vært live-lydtekniker for Los Plantronics med ujevne mellomrom opp igjennom åra. Vi har noen «flotte» turnèminner sammen. For å si det forsiktig.

— En av de første konsertene til Kosmik Boogie Tribe var sammen med Los Plantronics under deres feiring av Day Of The Dead på Garage, Oslo. Da het vi fremdeles Rev. C.H. Morton And The Kosmik Boogie Tribe og besetningen var en anna. Ås sin blide store gitarhelt er et totalt uselvisk menneske med hjertet utapå olavesten. Han lærer oss noe hver gang vi sees. Han kunne f.eks. vært den perfekte guide på det offisielle Marshall-museet da hans kunnskap om verdens beste rockeforsterker er enorm, og han forteller villig vekk og over huet på oss om trafoer, japanske spenningsregulatorer, sprøe kondensatorer og obskure rør. Og han har kasta seg med både huet og gitar’n først når det gjelder og lære seg gammalt KBT-materiale. Det er hakket før han kommer til øving med blekk, fjærpenn og partitur. Vi lo godt da han en onsdag kom med intet mindre enn 8 tettskrevne A4-ark med notater for åpningslåta på Early Arvo, den han bare kaller GRUUS. «Herregud Morten, hva tror du Petter’n hadde sagt til dette her a? Jeg tror jeg kom fram til at det er nitten riff her, haha!»

— Kort fortalt, Eivind Staxrud tilfører stødig musikalitet og løfter oss der vi trengs og løftes. Også er det den sosiale biten av Kosmik Boogie Tribe da, vi setter den like høyt som musikken vi spiller sammen vi! Det er ofte mer matprat og anekdotiske skrøner fortalt enn spilling gjort på øver’n. Da vi i fjor på Magne sin bursdag dro alle ned på Blitz etter øving for å se Motorpsycho og Eivind plasserte seg rett foran Bent Sæther og sto i konsertens samfulle 2 timer og 50 minutter og prediket sin kjærlighet til basshelten: «Bent, jeg elsker deg, gullegull, Bent, du er mitt gullegull!» da var det relativt god stemning! For oss ihvertfall, haha.

Anders Møller kommer også med viktige bidrag. Si litt om ham og hans bidrag til helheten.

— Eivind og Magne kjenner Anders fra gammelt av, jeg blei vel egentlig kjent med norges perkusjonskonge via GBZ en gang for en god del år sia på Øya-festivalen da vi holdt på å ikke rekke konserten vi skulle spille fordi det var så gøy å ta bomba ut fra 3-ern i bassenget på backstage. Jeg husker godt at «Det Er Jeg Som Er» Anders Møller en gang i tida påstod at det var han som var opphavet til bandnavnet Shit City…for en klovn, liksom. Haha. Men ja, hva skal jeg og vi si om han a !? Han er stor i kjeften men hjertet er stort og godt. Anders er som Eivind en veldig snill mann. De to i sammen, vel, det var en stor prosentandel glising i studio. Og når man ler så blir man jo glad.

— Og glade i han er vi alle mann. Han står ikke og ser på klokka da vi er i studio akkurat. En ånsjle gutt av den gamle skolen. Etter forrige gang vi var i Sub Sonic Society, da vi spilte inn det som blei We’re Not Here To Fuck Spiders så var det soleklart hvor vi skulle for neste skiveinnspilling, og sånn blei det, og fy som vi er fornøyde denne gangen (også). Anders skal ha mye av æren for at Early Arvo blei så bra som den blei. Utvilsomt en felles arbeidsseier da det mildt sagt var en spesiell tid vi befant oss i da vi spilte inn, og da vi seinere skulle spille inn vokal, diverse kor, perk også videre. Anders skreiv ett par tekstlinjer som blei med. Han er en stor del av denne plata rett og slett.

Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen Early Arvo Ashtar Galactic Command Transmission og hva dere ville formidle med den ?

— Har du god tid ? Ok. Det jeg skal si nå får vel «kommentarfeltet/sladrespalten» og Dikemark på alerten om enda en mentalt utfordret kis men det får så være.

— Kan starte med å si at jeg var en meget stor entusiast av Fox Mulder på 90-tallet. Jeg er som han og Tom DeLonge, også en stor ufo-fan, hvis det er lov å si. Eller UAP-tilhenger som de kaller det nå. Jeg liker at det er noe mer åpenhet om disse fenomenene som da urfolk over hele kloden har «rapportert» om gjennom veggmalerier, tekster og muntlige gjenfortellinger i tusenvis av år. Det er masse gøy, amerikanske indianeres «star people» f.eks. Og i nyere tid Rendelsham-skogen-incidenten i Suffolk i 1980. Westall-ufoene i Melbourne 1966. Lysene over Phoenix i 1997. Lake Michigan 1994. Bortføringssaken til Travis Walton i 1975. Ruwa-insidenten i Zimbabwe i 1994. Hjørdis Hokstads observasjoner i Lånke tidlig på 80-tallet. Hessdalen-lysene. Jeg blir så matt av sånne som Erik Newth som sitter i en podcast der, med latteren i og utafor halsen sin, som virkligen bare verbalt hudfletter opplevelsene til folk og som enkelt forklarer hva det amerikanske luftvåpenet, deres piloter og NASA ikke kan (forklare).

— Ofte når det skal «debunkes» folk sine (folk: vanlige skattebetalere uten mål om å ljuge for å bli berømt) observasjoner av anomaliteter, i dette tilfellet på himmelen, så får man som oftest inn en allerede skeptisk skeptiker av en psykolog som drar fram massesuggesjonskortet fra lomma, eller så blir observerte fenomener forklart med å være værballonger eller millitærmakters testing av ny teknologi. Det kan godt være at Stealth-teknologien kan ha lurt noen til å se og tro både det ene og det andre, men da det gjelder værballonger så deler ikke de seg i flere deler, følger etter deg, eller dropper, stiger, snur i 10.000-vis-av-kilometer-i-timens fart. Det er stor oppstuss nå angående en påstått kinesisk vær-/spionballong over amerikansk territorie. Tegninger av såkalte UFOer folk har gjort oppigjennom har da aldri sett ut som en værballong, men det er veldig ofte forklaringen skeptiske eksperter kommer med. Har så lyst til å forstå hvorfor presumtivt antatt oppegående folk med sine vitenskaplige titler ikke ønsker å forstå disse fenomenene som ER der.

— Jeg er dog ikke fremmed for at plausible forklaringer på folk sine «syn» og opplevelser oppigjenom årene rett og slett kan være at man har hatt epileptiske anfall, eller at man har inntatt DMT, eller mengder med THC. Men det får da være måte på til antall epileptikere og DMT-brukere på samme tid jfr. masseobservasjoner som f.eks «Lake Michigan i 1994».

— Jeg har tro på at både multiunivers og stjerneporter finnes, men mest av alt har jeg alltid vært fascinert av spinnville historier som at Jesus Kristus ikke kom seg opp igjen til sin far i himmelen på første påskedag, men fikk seg dame og unger og flytta til Kashmir. Ifølge ikke så mange så skal Jesus Kristus ligge gravlagt i den lille kirka Roza Bal i Srinagar. Og jeg er meget fascinert av den mildt sagt spinnville historien om at barføtte slaver, kun iført lendekleder, bygde Kheops-pyramiden (og alle de andre, 118 bare i Egypt!).

— Og aller mest fascinert er jeg av den offisielle forklaringen til Zahi Hawass, egyptologenes yppersteprest, dompap og lurendreier som hevder at de anslagsvis 2,3 millioner steinblokkene som den store pyramiden består av skulle ha blitt hugd ut, frakta til båt, lessa på og av båt og plassert slik de nå ligger over en periode på 20 år. Plasert så presist. Tenk å kunne finni portalen som fører deg tilbake i tid og møtt opp presis klokka 07:00 en mild høstdag og meldt deg for basen oppe i steinbruddet i Aswan, og sett hvordan de faktisk hugde ut de 80-tonns blokkene som utgjør Kongekammeret nesten øverst i Kheops-pyramiden. Sett hvordan de hogde de ut, og fikk de ned og opp i båten, som da hadde i overkant av 90 mil foran seg før de nådde Giza, og da ikke minst sett hvordan de blei løfta drøyt hundre meter opp for så å bli plassert perfekt slik de søren meg ligger i dag, ifølge den offisielle historien skjedde dette for 4500 år siden, men man veit egentlig ikke. Det er bare det at man har bestemt seg for at det var sånn det er, men det er da veldig mange som mener at her har man trukket en for kjapp konklusjon og holdt ved den.

— Til og med jeg som strøyk i mattematikk på skolen skjønner at det er noe som skurrer fælt. Det man sier da er at det blei hugd ut, frakta og lagt perfekt på plass litt flere enn èn flertonns steinblokk hvert tiende minutt i tjue samfulle år. Dag og natt altså. Det gikk med noen fingre og tær vil jeg tro. Og du får gjort fint lite med en bronsemeisel mot en 100-tonns granittblokk.

— Jeg kontakta en gang en leverandør av krantjenester og jeg blei fortalt at de med den aller største kranbilen sin kunne løfte 100 tonn. De tre steinene som er fundament på den ene siden i Jupiter-tempelet i Baalbek, som da romerne skal ha bygd, veier 800 tonn hver. Det er pga. slikt at jeg undrer meg grønn. Men det er gøy.

— Hawass har i flere tiår nekta arkeologer, geologer, inginører og andre med interesse for Giza-platået tilgang til å undersøke særlig annet det man ser på overflaten. Hva er det man er så redd for skal bli oppdaga egentlig? At man må skrive om historien? Prestisjen med å ha navnet sitt på en oppdagelse overgår det å få historien rett på plass. Når jeg sier dette så betyr ikke det at jeg tenker at Nephilimer, Anunakier eller utenomjordiske vesner bygde pyramidene. Arbeidet er nok utført av mennesker, men hvordan? Det kan man da altså ikke slå fast. Selv om det stadig blir gjort. Slått fast altså. Det slås fast, og sånne som meg som er nysgjerrige lever veldig farlig i kommentarfelt da det vises ingen nåde mot sånne som stiller spørsmål.

— Jeg har nok alltid blitt sett på som rar og egen, og jeg blir nok ikke anskuet som særlig mye mindre spacet dess eldre jeg blir. Det er rimelig fønny nå, alle de arkeologene som hisser seg opp over Graham Hancock sine idèer i sin serie på Netflix om en mulig eldre og ukjent sivilisasjon som muligens er de som har stått for megalittene vi ser spredd over hele jordkloden, fra kjente Stonehenge til Moaiene på Påskeøya, til Barabar-hulene nord-øst i India til min favoritt som er Hajar Al-hibla i Baalbek, Libanon. En 1000 tonn tung steinblokk som ligger der og den «gravide kvinnen», som den kalles er klar til å flyttes, det er bare det at ingen moderne sivilisasjon har tatt seg bryet med å gjøre det. Og hvorfor skulle de? Vel, ifølge meg hadde det vært fett, en gang for alle, å konstatere at folk i en tid vi egentlig ikke er sikre på når var gjorde fysiske øvelser vi selv med maskiner i 2023 har vanskelig for, eller ikke er i stand til, å gjennomføre. Det handler ikke nødvendigvis om aliens sjøl om man jaggu kan begynne å lure. I tidskriftet Scientific American forseslo Caleb A. Scharf i mai-utgaven 2021 at det er vi, menneskenene, som er aliensene og det kan man da vel like tanken på.

— Etter Klaus Schmidt og hans kumpaners oppdagelse og utgravelse av Göbekli Tepe og Karahan Tepe i Tyrkia så må historien skrives om. Men akadademia gjør ikke det. Stedene er jo datert til å være mye eldre enn hva man kan lese i lærebøkene. 7000 år eldre enn Stonehenge. Hva er det vitenskapsmennene er så redde for? Hvorfor vil de sensurere nye idèer? Flere var skeptiske og lo av Thor Heyerdahl også da han påsto at det var kontakt mellom Polynesere og Sør-amerikanere. Den latteren har nå da stilna nå som man etter studier av DNA i de to befolkningene viser at de for 1000 år sia hompa hverandre i god og kåt stil og derfor blanda gener.

— Det er mange år sia Graham Hancock og Randall Carlson fortalte at det var en kataklysmisk hendelse i nord-amerika for sirka 12 900 år sia som kan ha wipa ut en mulig tidligere, og for oss ukjent, sivilisasjon. Det er nå vel egentlig bekrefta at ikke bare èn kataklysmisk hendelse fant sted, men flere. Altså så er det ikke bare journalisten Graham Hancock som er av denne oppfatning, men akademia er dessverre vanskelig å bryne på nye oppdagelser.

— Oversvømmelses-historien som med Noa i bibelen finnes i de fleste kulturer over hele kloden, det er ikke slik at jeg nødvendigvis tror at det ligger rester av en båt på toppen av Ararat som mange hevder, og idèen om at femti millioner dyr skulle ha vært om bord er vel nok ikke sannsynlig, men jeg blir så himla oppgitt av arrogansen til folk som f.eks Stratfordianerne som Petter Amundsen møter hvor han som så mange andre har gjort før han, kommer med teorien om at det ikke var Shakespeare som skreiv Shakespeare, men blir totalt avvist og latterliggjort av sjølgode karer ved Oxford Universitetet.

— Når jeg sier det jeg sier nå så må det ikke misforståes som at jeg er en som ikke stoler på de skolerte, tvært i mot. Jeg har vært igjennom en tøff sykdom, og det midt under en pandemi, hvor jeg har gått inn og ut av Ullevål mens jeg har fått høre og lese at det ikke finnes noe virus osv. Folk er faen meg tullete i huet. Og jeg sier som jeg har sagt nå ei stund, jeg vil ha tilbake konspirasjonene mine. Disse totalt bortblåste Q-anon-folka skal ikke få ha eierskap i alle de interessante og mer eller mindre uforklarte hendelsene oppigjennom åra som f.eks den gamle konspitraveren, nemlig drapet på Kennedy 22. november 1963. Q-galskapen har pokker meg stått på The Grassy Knoll i Dallas nå i månedsvis og venta på at Robert Kennedy skal komme tilbake. Sånt idioti orker jeg ikke. Robert altså, ikke John F.

— På denne nye plata vår så er liksom Travis Walton, Bob Lazar, Hjørdis Hokstad, Andrew Basiago, Margit Sandemo, Herodotus, Solon, Al-Ma’mun, sjamaner og indianere og mange flere med oss. Eller, haha, jeg pålegger vel de andre å være med på dette. For det er ikke fritt for at når jeg setter igang å prate om slikt, som jeg gjør nå, så trekker de fleste kun på skuldra og jeg blir sett på som, ja, han der.

— Men å ikke annerkjenne at det er mer enn som så som foregår rundt oss blir for dumt for meg. Man trenger ikke ta drøgs, kan bare begynne å pirke i overflaten av faget fraktalgeometri. Finnes det en gud? Kan jommen meg lure. Jeg har forøvrig tilgode å ikle meg foliehatten og det finnes alltids muligheten til å stille seg rolig i mellom de kjente motpolene Uri Geller og James Randy, istedenfor å gå helt Giorgio A. Tsoukalos, han med det elektriske håret fra den fantasifulle programserien Ancient Aliens.

— Klarer liksom ikke å slutte å skravle om dette jeg når jeg først setter igang. Og nå, siden jeg skriver hjemme i sofaen så slipper jeg å se at folk trekker på skuldra og ikke bryr seg så jeg bare kjører på.

— Antikythera-mekanismen, den 2000 år gamle «datamaskinen» funnet 1901 i Middelhavet forbløffer stadig og er ett himla til mysterium. Hvorfor veit ikke «vanlige» folk om denne kan man saktens undres over.

— Noe anna som burde pirre nysgjerrigheten mer enn bimboer og halvtomsinger som lager mat i dass på Tik Tok er Piri Reis-kartet som blei laga av den ottomanske admiralen og sjøfareren Piri Reis, som da virkeligen har tegna inn Antarktis på verdenskartet, og det mange hundre år (1513) før isødet offisielt blei oppdaga. Antarktis, eller Terra Australis om du vil, blei da offisielt (i lærebøkene) ikke omtalt før i 1820, men kartet til Reis, som innimellom er på utstilling i Tokapi-palasset i Istanbul, sier noe helt anna enn den offisielle historien til de som lærer bort i skolen. Det er nærmest vranglære og la være å nevne dette kartet i historietimen. Men det gjentar seg. Bøker brennes og tilbake sitter vi med svake og ufullstendige minner, og det jeg da mener blir såkalte fakta. I februar 2023 så er vi i full gang med å tilpasse kunsten og litteraturen slik vi ønsker at den skal være akkurat nå, ikke slik åndsverket var og ment og være. For meg er det ett hundre prosent forkastelig, men det bare føyer seg inn i rekken av overgrep mot historien. For det er nemlig ikke noe nytt det å brenne ned hele bibliotek som i Alexandria eller å gjøre som Conquistadorene i Amerika eller som Nasjonalsosialistene gjorde i Tyskland på 30-tallet, det er vel heller mer vanlig.

— Jeg har alltid vært fascinert av det som har vært på siden av normalen og bryr meg fint lite om hva folk mener om min interesse for det bisarre, være seg ufoer, poltergeist eller tunge steiner. Jeg var tidlig han, og sikkert for flere bibliotekarer han enerverende poden som maset og maset og skulle ha bøker om parapsykologi, psyko- og telekinese, tidlig 1900-talls bøker om Kheops og sånn på Lillehammer bibliotek. Jeg skreiv særoppgave om Egypt på ungdomskolen og på videregående hadde jeg med svette rennende fra hver armhule foredrag for klasse 2D om markhull, reiser igjennom roterende singularitet, paralelle univers, også videre. Bing, Bringsvær, Hynek og Ballard. Og jeg begynnte også tidlig å utforske Aleister Crowley, Kenneth Anger, Marie LaVeau, Gurdjieff, Blatvatsky osv. Men jeg skulle ønske jeg var bedre på å huske alt jeg har lest, men det er som med annet, man sier at det er ikke målet derimot reisen som gjelder, og for min del så har reisen bare såvidt begynt og den er helt magisk.

— For å la dere få enda mer å snakke om nå så kan jeg si at jeg har møtt på spøkelser jeg. De er for meg veldig «for real». Da jeg jobba, og ikke minst bodde, på Felix på Lillehammer i gamledager, så opplevde jeg meget med forunderlige ting i det snart 200 år gamle huset. Jeg var ikke aleine om det. Flere som jobba der i perioder forklarte om de «vanlige» tinga som at lys gikk av og på, ting blei flytta på og at man kjente en intens stirring i ryggen da man dreiv og vaska der på natta. Og det må sies, sjøl om noen bare smiler av meg så er det ikke fritt for at det hender saker og ting i Sub Sonic Society i Carlmeyers Gate 15 også. Da jeg kom inn i innspillingsrommet en kveld mens Thomas dreiv og la hovedvokal og fikk se «chimsene», eller klokkespillet om du vil, som sto på ett stativ spille av seg sjøl, så tenkte jeg bare «Yes, dette er bare helt perfekt for denne sessionen» evt. seansen. «Har du video?» «Har du bilde?» Nei, jeg har ikke det. Når sånne hendelser skjer så tenker man ikke på telefonen sin. Man overværer noe som man nekter å nevne i fysikktimen på skolen og blir bare stående fjetra. Dere kan bare le som dere gjør av Lilli Bendriss og jeg skal ikke nevne navn, men jeg veit at jeg ikke er den første som hadde sett og hørt instrumentene spille av seg sjøl, eller bivånt ting fly gjennom rom i den gamle jødiske synagogen.

— Da jeg for noen år siden var på besøk hos vokalist Thomas i han og sin frues residens vest i Frankrike, så blei vi vitne til noe svært aparte. Jeg satt i stua med ryggen til ett vindu ut mot hagen. Thomas og en venninne satt ovenfor meg. Vi hadde spist oss forderva på Cassoulet og skrålt, og lytta til Josefus sin «Dead Man», da jeg kjenner at det plutselig blir veldig kaldt rundt meg og Thomas og venninna nesten unisont utbryter «Cathrine, hva gjør du bak gardina?». Jeg rakk akkurat å snu meg før jeg fikk gardina i trynet og en svær Monstera velta. Det var bare det at Cathrine lå og sov i andre etasje, men en skikkelse med svart langt hår, lik som frøken Bye, hadde klart og tydelig for Thomas og venninna stått bak gardina for så å hoppe ut igjennom vinduet. Jeg måtte spørre Thomas om jeg fikk lov til å nevne episoden her og fikk som svar «Det er i orden. Du kan si at jeg fremdeles får gåsehud av å tenke på akkurat den episoden der! Det var mildt sagt helt spesielt og jeg skjønner ingen verdens ting av det hele». Det er det nærmeste jeg har kommet å være med på en «masseobservasjon» av noe totalt uforklarlig. Det var da altså en mørkhåret dame som hoppa ut av vinduet for aldri å ha blitt sett igjen. Og bra er kanskje det.

— En gang i tia aleine langt inne på fjellet så blei jeg stående med kikkert i timesvis å se på ett fenomen på himmelen som forandra form og farge. Jeg blei så nysgjerring at jeg noen dager etterpå tok kontakt med Knut Jørgen Røed Ødegård og fortalte hva jeg hadde sett og fikk da av han en fornuftig forklaring, så jeg er ikke helt idiot som går rundt og ser og hører ting, jeg må finne ut av hva det er, eller kan være.

— Er sikkert like greit å si det som det er, og det er da at jeg oppfatter meg selv som agnostiker. Jeg klarer ikke å være så bastant som enkelte venner jeg har, om det er full on ateist-vennen som nekter for at noe her i verden er noe anna enn tilfeldigheter (og at det ikke er så himla farlig å forske særlig mer på den saken), eller om det er jesus-vennen som virkelig tror at det sitter en mann med skjegg oppe i skyene med en langhåra sønn i sandaler ved sid’na seg. Jeg står i midten der jeg.

— Jeg veit ikke om dere har fått med dere det, men skiva vår er da altså dedikert til Hjørdis Hokstad fra Lånke i Sør-Trøndelag som rapporterte om uforklarlige ting på himmelen tidlig på 80-tallet. «Jeg har sitti og sett på fly ta av og lande på Værnes i over 50 år så jeg veit da forskjell på ett fly og «noe anna»», sa hun lettere irritert da pressen gjorde narr av henne på den tiden. Det finnes forøvrig ett fabelaktig program i NRKs arkiver hvor Åge Aleksandersen og Tore Strømøy, med full hockey, reiser til Lånke og intervjuer Hjørdis Hokstad om det hele. Det er ganske så drøy kost og det føles rart å ikke skulle tro på en eldre kone som forteller om hva hu ser og har sett ut av kjøkkenvinduet sitt. Det som er ekstra spennende er at hun sier omtrent akkurat det samme om det hun har sett som skoleelevene på Westall i Melbourne eller Navahoene bosatt i Uintah Basin i Utah, der hvor den berømte Skinwalker Ranch ligger. Ufoene ser «like» ut og beveger seg likt osv.

— Når det gjelder tittelen spesifikt så syns jeg at folk må, om de er interesserte, lete seg fram til hva det handler om sjøl. Men det var en hendelse som skjedde på en lokal TV-kanal i sør-Englad 26. november i 1977. Skuffende nok ingen fra Pleiadene innvolvert, det var en «hoax», men likefullt artig og fett, for om ikke andre, så ihvertfall for meg. En som kaller seg Vrillon og som presenterer seg som kommandør for Ashtar Galactic prater til menneskeheten om at vi er i ferd med å kjøre planten i grøfta om vi ikke er snille med hverandre. Selv om dette var en hoax/prank, i mangel av noe på norsk, så er det spennende å vite at svært mange UFO-observasjoner er gjort i nærheten av der atomvåpen finnes. For vi ER da i ferd med å kjøre planeten vår lukt ått helvete?

— Det er forresten noe å tenke på, hvorfor det er helt greit å mene at Jesus Kristus’ sitt forunderlige liv, med sine ville hendelser, har hendt, men om man mener at det er mulig å kommunisere med døde så blir man anbefalt tunge medisiner, lukka rom og tettsittende trøye.

— Hva var spørsmålet igjen? Ehhh, jeg er meget glad i sci-fi og idèen om at vi mos def ikke er aleine. Og i tiden vi lever i så er det bedre for meg og huet mitt å «forske» på historiens uløste mysterier, enn å følge med på ljuginga til politikere, finansfolk og andre fittefitter som gjør livet surt for de fleste på vår vakre klode. Menneskeheten burde heller bruke fantasilionene som øses inn i militæret til å finne ut av hva som egentlig skjedde i gamledager. Eller hva som egentlig skjer i Hessdalen og andre steder der hvor det er mye aktivitet på himmelen. Også må vi kanskje tenke på framtia. Jeg ønsker meg ett totaldestruere-kapitalismen og new public management-byggesett til jul.

— Vil med alt dette si at jeg stoler mer på indianere (hvis det er lov å si lenger) og sjamaner som lever av og for naturen, enn hvitinger som har gått på skole men aldri sett på stjernehimmelen ett sted uten lysforurensning, og som aldri har sett melkeveien i all sin prakt langt der ute.

Nok en gang er det funnet plass for en Lobby Loyde låt. Denne gangen selveste «Heavy Metal Kid» av Coloured Balls. Fortell om forholdet deres til denne låten og om deres versjon.

— Først må jeg si at vi er alle fans av Coloured Balls og allerede på førsteskiva så covrer vi ei låt fra Ball Power, sjøl er jeg er helt Lobby-nørd og har det meste han har gitt ut. Men ja, jeg håper bare at det blir full forvirring jeg. The Good The Bad And The Zugly har ei låt som heter nettopp «Heavy Metal Kid» som var på en split sjutommer med The Mormones om jeg ikke husker helt feil. Shit City gav ut en låt som Eirik i GBZ hadde skrivi for ørten år sia ved navn «Killing Time», og vi rakk det før GBZ fikk ut sin versjon. Men, ja, «Heavy Metal Kid» fordi vi digger Coloured Balls. Å spille coverlåter har jeg ingen problemer med. Det er ingen som kimser av at Rollings Stones klarte å gi ut The Beatles sin «I Wanna Be Your Man før The Beatles» fikk ut orginalen. Covers til folket. Ei bra låt er og blir ei bra låt.

Det har vært tøffe tak på det personlige planet med kreft, nære dødsfall og pandemi. Hvordan har denne misæren påvirket Kosmik Boogie Tribe og Early Arvo Ashtar Galactic Command Transmission?

— Jeg ønsker ikke å gå i dyben på verken min egen eller andres misære, men det du nevner i spørsmålet har i stor og sterk grad preget meg og oss. De to dagene vi var i studio for å spille inn kompet på plata så var det bare Magne og jeg som visste at jeg få dager seinere skulle under kniven for å fjerne drit. I studio blei smertene døyva med de beste venner, knallhard boogierock, Farris blanda med eplejuice og grønt fra Sørkedalen. Men på den særdeles positive siden så har vi siden pandemien starta, kreften kom og folk begynte å daue rundt oss gitt ut tre fullengdere og en 7’er. Det er ganske fett å tenke på. Setter oss ikke ned for å grine vi.

Den gjennomsnittlige låtlengden har gått opp på denne platen. Fortell om utgangspunktet for det, og effekten av å holde riff og groovet gående litt lenger.

— Vi er alle fans av repetitiv musikk som band slik som Can, Neu, Endless Boogie, Canned Heat, Nusrat Fateh Ali Khan, Träd Gräs och Stenar, Moon Duo, Motopsycho, Les Big Byrd, Tangerine Dream osv driver med, så KBT må noen ganger skeie ut med noen lengre låter. Vi har vel noen femten minutter lange øvingsbængers liggende på lur. Grouse Tucker har vært med oss i mange år og vi har versjoner fra øvern som er lengre enn den som endte på plata. Anders Møller blei tidlig forespeila en sideslang låt og det blei nesten det. «Sister Ray» har hatt mye å si for meg. I ung alder var det ganske vanskelig å forstå at det var lov å gjøre det VU gjør der. Det er noen bootlegversjoner av låta på 40 minutter og vær så som er helt bortenfor alt i coolness. Jeg er forøvrig innimellom totalt inne i proggen, ikke den svenske, men progrocken og i midten av tenåra kjøpte jeg dustete nok plater på bakgrunn av lengden på låter om det var lista på coveret. Det tok ei stund før jeg skjønte at ofte på disse lange låtene så skulle jeg måtte pines igjennom grusomt kjedelig solopartier hvor det skulle runkes og jukkes på instrumenter i alt for lang tid. Jeg har ett elsk og hat forhold til Yes som er ganske intenst. Enkelte dager så er albumet Close To The Edge det aller beste i hele verden mens andre dager så knuser jeg knokler om jeg hører den anemiske pipestemma til Jon Anderson.

— Men det er noe som skjer med deg da du f.eks står og hører Motorpsychos «The Wheel». Da monsterriffet endelig kommer etter noen minutter så er det full headbanging, så blir du dratt inn i grooven i noen minutter, så syns du plutselig det er ulidelig kjedelig før du etterhvert slipper taket og hengir deg totalt til den (over)mennesklige maskina på scena.

Fordøyelse av alkohol og platelytting er temaer på skiva. Fortell hva disse tingene betyr for dere på det personlige planet, og som inspirasjon for å lage fet rock and roll.

— I historien som jeg antar du refererer til (The Mercury Nudges 40) om Paddy Moriarty som forsvant i Larrimah så blei det vel i presseskrivet for skiva beskrevet at han blei sist sett på en pub, men det har egentlig ikke så mye å si for historien. Det antydes der at han blei bortført av aliens, men akkurat det slås absolutt ikke fast. Derimot så synges det om THC og CBD i stor stil på åpningslåta. Vi er verken fremmede for pils i flertall eller en rev vi altså. To av oss jobber jo etter, ehh, to mannsaldere fremdeles i bar og jeg har siden jeg blei 18 «samla på barer» Har en forkjærlighet for å sitte å ta inn stemninga på pøbber med støv i vinduskarmen, slitte horer og sjømenn i hver en krok, hvor enn jeg er befinner meg i verden, og jeg har blitt en mester på å oppdage avsidesliggende brune oaser. Fra Rallar’n Pub i Kirkenes via, Nordlicht på Reeperbahn og My Bar i Paharganj i New Dehli til Old Bar i Melbourne.

— Innimellom så tenker jeg som Petter’n sier : «Jeg stoler ikke på folk som ikke drekker» Men seff så har alkokonsum sine mørkere sider også. Det er ikke noe fett å ligge der om natta etter en flerdagers, i kaldsvette og skjelvinger mens du går inn og ut av drømmer hvor du må deale med svarte slanger med glinsende tunge og dryppende hoggtenner. Da er det godt å ha Floyd On Hangovers i bokhylla på sønda’n.

— Tror ikke man må drikke for å lage fet rock and roll som du sier men det hjelper nok noe. To av oss er aktive såkalte rockeDJs på ymse buler i Oslo. Sjøl må jeg snart selge sofaen eller senga om jeg skal få plass til flere plater i kåken der jeg bor. Heldigvis så klarer jeg å avstå fra å skli helt ut, med det mener jeg at jeg en gang i tia hadde en plan om å kjøpe alt Motorpsycho gav ut, jeg fant fort ut at det ikke kunne gå særlig bra da det bandet finner det fett å gi ut greiene sine i både 40 og 50 ex worldwide… Haha! Men jeg setter det å henge med Snah og Bent ved gitte anledninger høyere enn det å ha alle farger og andre variasjoner av skivene demmers. Det er en voldsom glede i å sende Snah låttips som går rett hjem, om det er gammal Baris Mancho eller Billy Thorpe.

— Jeg har komplett The Good The Bad And The Zugly, det er da noe. Har klart å få inn GBZ sin første i hvit utgave og er megafornøyd med det. Å samle på plater er en besettelse det er vanskelig å styre. Jeg fikk etterhvert tilbake gløden når det gjelder å tette hull i Motorpsycho-samlinga. Ifølge Discogs så har de 91 utgivelser, men det er flere versjoner av samma plata. Jeg ser at jeg har 85 Motorpsycho-plater. Men da er det f.eks 5 Angels & Demons osv. Som nevnt går det mye i megaobskur hardrock og alltid australsk rock og pønk for meg. Jeg er mildt sagt i hundre etter at jeg her en dag fikk tak i «Smoko» med The Chats, det er en sånn «private label»-utgivelse og den er det svært få av. Nå er da Discogs-selgere ofte sånne tøysekopper som går og kjøper den nye Motorpsycho-plata for å legge den rett ut på webben som «mega rare» og til en pris som du må selge kroppsdeler for å kunne klare å betale. Så ofte er det kunstig høye priser, men det er nå tilslutt kjøper’n som bestemmer verdien, og jeg er noen ganger litt dum og slår til på en ublu pris, men sånn er det når du bare må ha.

— Må også nevne Necronomicon-plata jeg fikk kjøpt i Sverige her om dagen av en sånn psychrock-samler-legende. Tips Zum Selbstmord en supertung galskapsplate som jeg har sett etter siden den var lista i «Ohr Magazine» eller hva den blekka heter da jeg i slutten av tenåra begynnte å snuse på prog og sånn, og fikk kjøpt Änglagård sin Hybris for 100,- spenn eller noe på Oslo Rock Antikvariat. Den er nå en 5000-kroners sak og som er himla bra. Jeg klarte da å selge mitt eks. for noen år sia og er på desperat jakt etter selger’n igjen, da jeg vil kjøpe den tilbake, men selger’n gir seg ikke til kjenne noe sted. Vil også bare for å tulle-irritere en fyr jeg kjenner som ikke forstår og derfor ikke liker jazz, at jeg svei av ganske mye, men til rettferdig pris, på Art Blakey & His Jazzmessengers sin Moanin’ her om dagen. En dønn strøken tredjepress mono deep groove på Blue Note. Dèt er saker det, hører du Jostein? Haha.

— Men joa, vi hører på musikk da vettu. Hadde ikke vært noe Kosmik Boogie Tribe uten tung lytting på musikk i stort sett alle genre. Stå opp om mårran og sette på noe på anlegget, så dra på øving og spille ett par timers tid og så gå ned på jobb på pøbben og være dj for kundene der i 7 timer så stenge sjappa og sette på det du egentlig vil høre, det erklart at det blir lytta til musikk.

Førsteopplaget av platen deres er utsolgt og er ute, er dere i ferd med å bli populære?

— Å påstå at vi har blitt populære ville være en overdrivelse av bibelske proporsjoner. Det er veldig stas å selge ut opplag, ikke minst er dèt fett for det lille men iherdige plateselskapet vårt Blues For The Red Sun som driftet av Robert Dyrnes. Andrepressen av Early Arvo dukka endelig opp. Pissgul vinyl og noe annerledes cover som jeg ikke er sikker på at Robert og plateselskapet vårt har fått med seg. Kan vel nesten gå for «misprint» å regne. Eller kanskje var det med meining? Ventetia på andrepress var så lang at vi kunne ha gitt oss og hatt comeback mens vi venta, men lysten på å spille rock igjen høyt har kommet for fullt etter noen måneder nå med knallhard australsk musikalsk inspirasjon slengt rett i trynet på nært hold og levende live. Jeg har siden jeg var i Groningen i mai for å se Civic også fått med meg Rose Tattoo, The Chats, Private Function, Amyl & The Sniffers og Split System. De tre siste banda alle tilhørende i Melbourne. Og faen som det svinge som Brutal Kuk ville sagt.

— Men jeg skal love deg at hverdagen med sin herlige humor slår deg midt i fleisen da du en forblåst torsdag står og underholder foran 11 personer i Halden slik det utspilte seg her for en tid tilbake. Vi skulle egentlig til Sverige og gjøre ett par konserter, men de blei flytta, uansett så valgte vi å gjøre den oppsatte Halden-jobben og da fikk vi virkelig føle på populariteten.

— Det sagt så er det liten tvil om at det hakket-mere-hard-rockske-accadacca-uttrykket på nye plata tente gnisten i folk som ikke har platene våre fra før. Det var helt som forventa at «gamle» fans skulle trekke på skuldra av nye skiva vår. Clairvoyancen min slo inn i fjor høst og jeg skreiv allerede om at folk kom til å dette fra oss i pressekrivet til plata. Men så lenge like mange kom til så spiller det ingen rolle. Litt vinn-vinn egentlig. Det er kanskje arrogant å si det, men jeg lager da ikke låter for særlig andre enn meg sjøl.

Hva kan vi vente oss fra Kosmik Boogie Tribe i 2023?

— Vi har aldri hatt bookingselskap samtidig som at det aldri har vært så himla gøy å skulle selge seg sjøl. Å skryte av seg sjøl, og bandet, om det er i førsteperson eller tredjeperson, er ganske balle, så vi har da stort sett ikke spilt andre steder enn i Tromsø, Trondheim og Oslo, hvor vi på grunn av gamle og gode vennskap bare tar en telefon og avtaler dato for konsert. Veit ikke helt hvorfor vi aldri har klart og fått igla oss innpå noen som sitter og jobber med å selge band, men det er jo ganske sikkert at det er noen i «bransjen» som ikke vil ta i oss med ildtang en gang.

— Vi blir sett på som musikalsk lite relevante. Jeg blei for snart ti år sia fortalt av en booking-agent her i Oslo at jeg, og vi, ikke var dedikerte nok. Men det har da løsna litt, vi har fått oss en gammal svensk hippie som er kjempefan til å fikse noen jobber over grensa. Også spilte vi en veldig bra konsert i Danmark i fjor sommer på den sagnomsuste Gutter Island Festivalen, og knytta kontakter der.
Ellers har det vært svært lite spilling på oss, sett bort fra èn liten festival på Østlandet til sommeren. Men det betyr da at vi har tia til å lage nok et album.

— Vi drar til Melbourne i januar 2024 for å spille konsert(er) Her er alt litt i det blå, men vi drar okkesom. Sommerferie rett og slett, og gitarer blir med og forhåpentligvis så får vi til ett par show med noen lokale band. Vi har kontakt med ett par venues og Aaron fra Legless Records som vil hjelpe til. Det hadde vært stas å spille med Stiff Richards eller Split System der nede, men det er ikke bestemt. Men vi SKAL ned å spise «Parma» og en svær søndags-roast med hvitløkspotetstappe og masse saus på en eller pub oppe i Collingwood der.

— Også har vi en stor fan i Chips K. Legendarisk produsent og gitarist i like legendariske SATOR fra Borlänge, som har holdt gående sia jeg var 4. Han har invitert oss til å spille med dem i Stockholm seinere i år. Det er bare å juble av slikt altså. Helmaks. Også skal vi endelig dele scene med Brutal Kuk på Svartlamon i november. Det er noe vi har prøvd å få til i mange år og nå skjer det.

— Også finnes det 17 låtskisser ment for ny plate. Det er jo klart at vi må jo få gitt ut en dobbel eller kanskje trippel skive en gang. Med gimmic utbrettscover på 127 sider som blir til en pyramide du kan legge deg inni mens du blaster skiva. Den nye plata det har fått tittelen «Fra Bach til boogie – fra Homer til homo – Fellinins felatio, en musikalsk odyssè i 69 akter«. Forvent alltid like relevant beinhard hardrock, pønk og boogie. Eller kanskje vi gjør noe helt nytt. NEI. Det skjer ikke. Vi har en ny arbeidstittel klar altså, men den får dere ikke riktig enda, så vi holder på den overnevnte.

Vi sees på ei scene om ikke altfor lenge.