Intervju: Kropp – Melankolsk direkte gitarpop

– Suksess er et ganske utvannet begrep, i alle fall i min krets. Der blir det hyppig brukt til å beskrive personer og opplegg som i de flestes øyne ikke har noe suksess i det hele tatt, mener gitarist, vokalist og frontfigur Håvard Bakke i Bergensbandet Kropp, som er aktuelle med nettopp Suksess på Apollon Records.

Albumet byr på utsøkt hverdagspoesi og finstemt, vindskeiv og energimettet gitarpop som har vunnet kritikerhjerter og en og annen ungpikes eller gutts oppmerksomhet. Blant annet hadde Klassekampens Charlotte Myrbråten det spennende albumet helt på toppen av sin oppsummering av de nasjonale albumene. Toppkarakter vanket det forståelig nok også i lokalavisen Bergens Tidene.

disharmoni søkte mellom de sju fjellene på Vestlandet for å bli met kjent med fenomenet Kropp. Håvard Bakke forteller om veien fra Kings of Convenience og Syd Barrett til Håkan Hellstrøm og Joy Division, et samarbeid som startet allerede på videregående skole, og et livslangt behov for å spille.

Kan dere først fortelle litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til egen og andres legeme?

– Bandnavnet var det jeg (Håvard) som kom opp med. Jeg ønsket meg et kort, konsist og aktuelt navn. Kropp er alltid aktuelt.

Hvordan ble bandet til?

– Vi spilte faktisk sammen på videregående. Meg og Sverre begynte å skrive låter sammen mot slutten av ungdomsskolen. Vi var veldig opptatt av Kings of Convenience på den tiden og hadde stort fokus på melodier og harmonier. Da vi begynte på videregående dannet vi et band sammen med Sivert, Tord og en gitarist som heter Fredrik Heimstad. I tillegg til Kings of Convenience var det Pink Floyd og Syd Barrett som var den store inspirasjonskilden på den tiden. Vi hadde et veldig mykt sound med litt veslevoksne tekster. Johannes fra Fangst har i ettertid sagt at han ikke skjønte så mye av hva vi holdt på med. Hvitmalt Gjerde var i startgropen på denne tiden, men var allerede et superfett, ungdommelig og energisk skrangleband. Vi stod nesten helt stille mens vi sang de gammelmodige tekstene våre. På denne måten var vi kanskje et litt atypisk ungdomsband, men vi var ganske flinke og låtene var solide. Jeg har faktisk vurdert å grave frem et par av dem. Kanskje vi kan gjøre noen av dem om til Kropplåter.

Etter videregående var det slutt for «Håvard Bakke og Sverre Vik». I ett års tid satt jeg i kjellerstuen til foreldrene mine og øvde på bassen. Drømmen var å spille rock & roll i et fett band. Drømmen gikk snart i oppfyllelse, for i begynnelsen av 2014 fikk jeg tilbud av Johannes og Sturla om å bli med i Hvitmalt Gjerde. Kropp begynte som et sideprosjekt i 2016 mens jeg fremdeles spilte i Hvitmalt Gjerde. Originalbesetningen bestod av meg, Sigurd Skarsjø og Sivert Karlsen. Vi holdt litt på som trio i et par år og ga ut singelen «La meg danse». Etter at Hvitmalt Gjerde ble oppløst i 2018 ble Kropp hovedfokuset. På denne tiden ble besetningen utvidet med bassist Tord Øyen. I 2019 ble Sverre Vik med i bandet, og ringen var sluttet.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte så sterkt?

– Jeg ble flasket opp på Beatles av min far. Et av mine første musikkminner er da jeg hørte Sgt. Pepper på rommet mitt i 7-årsalderen. Det var også den første platen Tord forelsket seg i. Sivert og Sverre hørte også mye på Beatles i oppveksten. Musikk har vært viktig hele veien. Det mest fascinerende med musikk er hvordan den kan gjøre enhver situasjon til noe spesielt. Du kan sitte på rommet ditt en mandags ettermiddag og føle deg flat og sliten. En alminnelig drittdag som ikke gir deg noen grunn til å huske den. Men så setter du på en plate som på en eller annen måte klarer å gjøre denne forglemmelige mandagen minneverdig. Det synes jeg er det mest fascinerende med musikk.

Når begynte dere selv å spille og hva får dere ut av det ?

– Tord spilte litt fele på barneskolen, men ble ikke musiker før han plukket opp bassen på ungdomsskolen. Sverre har alltid kunnet spille noe. Han kan plukke opp hva det måtte være og få noe fint ut av det. Sivert har spilt trommer siden barneskolen. Jeg fikk en rockepakke av min mormor til jul da jeg var ti, men jeg kommer aldri til å bli en spesielt god gitarist. Selv om vi ikke er verdens beste musikere elsker vi å spille, og vi kommer helt sikkert til å spille så lenge vi lever. Det er mye bedre enn å gå til psykolog eller å slåss i gatene.

Har dere hatt noen forbilder, inspirasjonskilder eller mentorer langs veien, og i så fall: hva har dere lært av dem?

– Jeg har allerede nevnt noen av inspirasjonskildene mine, men det var ikke før jeg ble kjent med Johannes at jeg virkelig fant ut hva musikk betyr for meg. Han introduserte meg for mye av den musikken som fremdeles er viktigst for meg: Håkan Hellstrøm, The Smiths, The Cure, Joy division, Iggy Pop og Pavement for å nevne noe. Jeg elsker gitardrevet melankolsk musikk med noen stemningsfulle synther og kanskje litt blås. Man kan trygt si at Johannes har vært en slags mentor for meg når det kommer til musikk .Både ved å introdusere meg for jævlig god musikk, men kanskje først og fremst ved å ha meg med i Hvitmalt Gjerde. Han er kanskje Norges beste låtskriver og det var et privilegium og få være med å jobbe ut låtene med han og Sturla i øvingslokalet.

I tillegg til alt jeg har nevnt er jeg og Tord veldig glad i soulmusikk. Tord hører hele tiden på en amerikansk radiostasjon som spiller gamle soulplater, og han har introdusert meg for veldig mye kult. Sivert, Tord og Sverre liker mesteparten av musikken som inspirerer meg, men de er kanskje mer opptatt av band som Dungen, Gold Celeste og Tame Impala.

Dere har valgt å synge på norsk. Fortell litt om det valget og om hvordan det påvirker kommunikasjonen med publikum.

– Mange jeg har snakket med synes at det er enklere å synge på engelsk. Kanskje handler det om at det blir litt for nært når de synger på morsmålet sitt. At det er enklere å være sårbar når man synger på et annet språk. Jeg har vurdert å skrive på engelsk selv, men det handler mer om et ønske om å nå ut til et større publikum. Hovedgrunnen til at jeg synger på norsk er at jeg føler at jeg klarer å uttrykke meg best på mitt eget morsmål. Jeg vet ikke hvordan det valget påvirker forholdet til publikum, men jeg er ganske sikker på at John Olav Nilsen og Håkan Hellstrøm ikke hadde vært det de er i dag dersom de hadde skrevet på engelsk.

Hvordan vil dere si at Kropp skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre band og prosjekter dere er og har vært med i som Hvitmalt Gjerde, Cinema-Can og Kongle?

– Det spesielle med Kropp er at alle har kjent hverandre så lenge og at vi spilt sammen før. På tross av dette føler jeg at Kropp er noe ganske annet enn det vi holdt på med på videregående. Til nå har dette i større grad vært mitt prosjekt. Alle har bidratt til låtene vi har gitt ut så langt, men målet er at alle skal ha en låt på neste album. I Kropp er jeg bandleder med alt det innebærer av kreativt og praktisk ansvar. I Hvitmalt Gjerde var jeg på mange måter en attpåklatt, så sånn sett er det ganske annerledes for meg.

Jeg tror kanskje Sverre har det litt på samme måte i Kropp. Han er vant til å være den kreative drivkraften i Kongle, og selv om hans bidrag til Suksess har vært helt uvurderlig, er han en fyr som pleier å være enda mer i førersetet i kreative prosesser. Jeg tror han trives i en litt annen rolle. Sivert og Tord er like stødig som de alltid har vært og kommer ofte med gode innspill til hvordan vi bør spille låtene. Produsent Eirik Marinius Sandvik har vært et viktig tilskudd til Kropp og har vært med på alle konsertene vi har spilt etter albumslipp. Det er deilig med litt nytt blod i gruppen.

Dere har også hjelp fra gjestemusikere på Suksess. Kan dere si litt om dem og deres bidrag?

Jonas Hamre og Andreas Hatzikiriakidis: 

– Jonas og Andreas spiller saxofon og trompet på tre låter. Jeg synes at de har gjort en strålende jobb.

Eirik Marinius Sandvik:

– Eirik er på mange måter det femte Kropp-medlemmet. Det har vært veldig gøy å jobbe med han og det kjennes ut som vi har vært gode venner hele livet. Vi har samme oppfatning om hva som gjør god musikk bra. Det handler først og fremst om å få utløp for forskjellige følelser. Med Eirik bak spakene sørget vi for at «Suksess» ble en skikkelig utblåsning. Rått og ærlig vil jeg si.

Fortell litt om valget av albumtittelen «Suksess» og hva dere vil formidle med den.

– Jeg bestemte meg ganske tidlig i prosessen for at «Suksess» skulle være albumtittelen. Det er et ganske utvannet begrep, i alle fall i min krets. Der blir det hyppig brukt til å beskrive personer og opplegg som i de flestes øyne ikke har noe suksess i det hele tatt. Poenget er at det er ganske vanskelig å definere suksess. Mange har forskjellige oppfatninger om hva det innebærer å ha suksess. Det er vanlig å måle suksess i de klassiske materialistiske verdiene, men som vi vet finnes det mange triste mennesker med feite lommebøker. «Suksess» er på en måte en ironisk tittel for jeg føler virkelig ikke at livet mitt er noen suksesshistorie så langt. Men albumet handler om dette livet og jeg synes at det ble en stor suksess.

Hva er bra og dårlig med den lokale musikkscenen i Bergen?

– Musikkscenen i Bergen er vel ganske bra, men jeg må innrømme at jeg er dårlig på å gå på konserter. Sverre har mye bedre oversikt ettersom han driver plateselskap og booker for Trevarefabrikken. Musikkscenen i Bergen er ganske intim så man blir fort kjent med dem som holder på med musikk i byen. Musikere blir kjent med hverandre på tvers av sjangre osv. Det fører ofte til spennende samarbeid som kanskje ikke hadde oppstått dersom musikkscenen hadde vært inndelt etter sjangre eller alder.

Hvilke andre lokale band vil dere anbefale oss å sjekke ut?

– Jeg vil jo anbefale folk å sjekke ut fangst selv om det kanskje må regnes som et Osloband. Kongle er snart klar med sitt andrealbum og det låter ekstremt kult. Njål Paulsberg har produsert Kongle-albumet, men han lager også musikk selv. Han er medlem av duoen Sound Stories som er aktuell med debutalbumet «Il Vilaggio». Dette er en moderne tolkning av klassisk italiensk filmmusikk. Jeg er veldig fan.

Eirik produserer andrealbumet til Slomosa for tiden. Jeg er veldig fan av debuten, så jeg gleder meg til oppfølgeren er klar. Han produserer også det kommende albumet til John Olav Nilsen. Det lille jeg har hørt låter veldig kult. Kobe sitt dystopiske debutalbum Alle var til stede da solen døde gjorde inntrykk på meg. Jeg gleder meg til å høre på neste utgivelse. Jeg vil også anbefale folk å følge med på Egge som slapp sitt herlige debutalbum i november. Det handler mye om følelsen av stillstand. Det er veldig relaterbart for meg. Jeg har ikke så god oversikt over up-and-coming artister og band i byen, men jeg har hørt litt på Fucales og synes at det er kult.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har vært viktige for egen musikalsk utvikling, eller som dere av en eller annen grunn forbinder med Kropp? Samt si litt om hva dere har fått ut av dem?