Intervju med Amanda Werne i Slowgold

Slowgold og Amanda Werne er i gang med turnering igjen. De hadde gjort seg ferdig med noen konsertjobber i Sverige da de spilte under «Langs Akerselva presenterer». Her imponerte bandet med et klangfullt og stemningsladet sett.

Det svenske bandet passer perfekt inn i de mørke og sakrale omgivelsene i Kulturkirken Jakob, for musikken deres har mye stemning, klang og mørkhet i seg. Før konserten fikk disharmoni en prat med frontfigur, låtskriver og gitarist Amanda Werne nede i kjelleren i kirka. Det var en åpen og sympatisk Amanda Werne vi møtte. En artist som mer enn gjerne deler sine tekstlige og musikalske visjoner med oss.

Les om konserten Slowgold gjorde i Kulturkirken Jakob her. 

Hvordan har turnéen vært så langt?

– Bra! Jeg ble overrasket over hvor mye folk det var i Stockholm, det var utsolgt! Jeg var helt sjokkert: Husker dere meg?! (latter). Ellers var det en litt blandet følelse å skulle turnere igjen.

Kan du si litt om hvorfor det var en blandet følelse?

– Det hadde litt med korona å gjøre – min mamma er lege, og hun «skremte» meg litt under koronaperioden. I tillegg hadde jeg en følelse av at Aska og turneen ble en «gammel» jobb, vi har jo allerede utsatt turnéen to ganger. Jeg måtte rote litt i følelsene for å komme tilbake i stemningen fra Aska.

Hvilket forhold har du til dine første utgivelser? Er det riktig å si at du har gått fra Neil Young-modus til å bli mørkere i stilen, litt The Cure-aktig?

– Når jeg hører på mine første plater er jeg så glad for at jeg har gitt dem ut. Jeg er stolt over at jeg ikke har sensurert meg selv. Jeg har venner som har tatt bort sine album fra Spotify fordi de ikke vil vedkjenne seg dem. Det er samtidig skjønt at det skjer noe nytt, at det skjer forandring.

Apropos det: dere er snart klar med nytt album?

– Ja! Det skal mikses nå på onsdag. Den er min favoritt blant skivene mine. Noe har hendt med hvordan jeg skriver låter: Jeg har fokusert på å gjøre det enkelt og intuitivt, og virkelig satt fokus på melodispråket. Det er litt The Cure, som du sier. Aska ble mye stemninger på grunn av produsenten, som også har produsert den nye skiva. Det var store landskap på Aska, og den nye plata blir også i den retningen.

Hva er tittelen på det nye albumet?

– Kärlek. Det er ganske personlig, det handler om hva man ønsker for seg selv. Den røde tråden er – ikke overraskende – kjærlighet. Albumet er mye lysere enn Aska. Vi tulla med at den skulle hete Ljusare. Etter Aska var det helt slutt, jeg tenkte at «dette er den siste platen, jeg orker ikke mer».

Men du har fått igjen gnisten nå?

– Ja. Da pandemien kom, var jeg kjempelettet. Jeg trengte å hvile. Det var for mange forventinger. Jeg har ingen idé om at det skal være større enn det er, men likevel blir det forventninger. Det ble jeg sliten av. Jeg slutta også å være på sosiale medier, jeg liker ikke sosiale medier. Korona gjorde at jeg fikk tilbake inspirasjon, jeg fikk tid til å tenke over hva jeg virkelig ville. En annen ting er at jeg vil bli en hagemester – trädgårdsmester – og er i gang med å bygge et hønsehus. Vi kjører grytidlig tilbake til Göteborg i morra, jeg må fortest mulig tilbake og ordne på hønsehuset (latter).

Dere skal spille i en kirke i kveld. Hvordan føles det?

– Jeg har spilt i kirker noen ganger. Det kjennes vakkert og man blir litt forsiktig. Jeg har sunget i kirkekor og har respekt for kirkerommet.

Hvordan går det med konsertlivet i Göteborg for tiden? Jeg vet at et sted som Pustervik slet under koronaen?

– Pustervik er heldigvis i gang igjen, men de har revet et legendarisk sted som heter Truckstop. Det er stor sorg i mitt miljø over akkurat det. I Göteborg bygger de mye nytt, det er noen få som eier masse, og det går ofte ut over sånne små konsertsteder.

Hvorfor er det sånn at svenske artister – kanskje litt i motsetning til norske artister, historisk sett – er så flinke til å bruke det svenske språket?

– Jeg har aldri vært interessert i noe annet enn å skrive på svensk. Jeg reflekterte ikke så mye over det. Jeg har drømt om å flytte til LA, fordi det alltid er bra vær og de kjører rundt i store biler (latter), og jeg hadde en kjæreste i London. Hadde jeg flyttet til en av de byene, kunne det nok vært aktuelt å skrive på engelsk.

Hvilke artister har inspirert deg mest som musiker og låtskriver?

– Da jeg startet som musiker var jeg tydelig på at Mazzy Star og Neil Young var store forbilder. Så merker man at Neil Young-klubben er sterk, så jeg har mange «Neil Young-tilhengere» (latter). Samtidig er det stort spenn på dem som kommer på konsertene våre. Både i alder og hva slags musikk de hører.

Hva med svenske inspirasjonskilder?

– Gutta i Bob Hund er kompisene mine, og jeg har sunget med dem. Johnny Essing fra Bob Hund spiller gitar på min tredje skive, og jeg har vært stor fan av Bob Hund siden jeg var tenåring. Ellers har jeg hørt mye på Kent, spesielt på albumet Isola. Jeg liker albumet fordi det er enkelt, men aldri banalt. Det er modig. Jeg vil også gjøre den type musikk, med enkle, gode tekster.

Du vet at Thåström har gitt ut album i dag?

– Thåström har gitt ut nytt album? Jaaa! Jeg har hørt mye på Thåström og er kompis med Pelle Ossler som har spilt med Thåström.