Intervju med Edvard Valberg fra Honningbarna

I 2018 tok Honningbarna en pause for å omgruppere og innlemme to nye bandmedlemmer. Så kom de tilbake med et smell i 2019 med «King Kong Justice/Øyane blir til mosaikk». Et slipp som beviste at bandet fremdeles har mye å gi. Vokalist og tekstmester Edvard Valberg sparket hardt mot bloggere, influensere og tåpelige talk shows.

Nå er de tilbake med tre låter i en smell. Kan vi kalle det tre singler eller er det en EP med tittelen Åh bliss? Jeg vet ikke, og jeg har en sterk mistanke om at Edvard Valberg og de andre i Honningbarna ikke bryr seg særlig om det heller. I intervjuet skinner det klart gjennom at bandet bruker minimalt med tid på båstenkning, sjangerplassering og at prosesser skal skje i et spesielt mønster.

Honningbarna har holdt på siden de var 17-åringer. Det er 10 år siden de ga ut den selvtitulerte debut-EPen. Kompromissløse og med en ekte anarkistisk gi-faen-holdning til hvordan de var ment å se ut og oppføre seg, var de et spark bak til satte og konforme punkere og rockere. De slo hardt og så seg knapt tilbake. Den gylne middelvei var ikke noe for dem. Etter Spellemannpris for debutplata fortsatte de jevnt og trutt å turnere og å komme med nye utgivelser.

De tre nye låtene viser at energien i bandet fortsatt er der i fullt monn. Tekstene? De er sterkt påvirket av tiden vi lever i med politisk uro, korona-restriksjoner og oppdemt frustrasjon. Den kollektive mentale helsen står på spill, og det er nettopp det Edvard Valberg og Honningbarna på ypperlig vis beskriver i de tre låtene.

Via Skype fikk vi Edvard Valberg i tale for å høre hva som ligger bak tekst og musikk til de nye låtene, hvordan Honningbarna har jobbet i koronatiden, hva han mener om musikalske forbilder og hva han tenker om å være et forbilde sjøl.

Dere sier at de nye låtene er mer stemninger enn historier. Kan du utdype det?

– Vi ønsker at musikken vår skal være lyden av livene vi lever. Livet og verden er så uforståelig og koko akkurat nå, og musikken og tekstene er ment å prøve å beskrive stemningene vi opplever i denne perioden. Jeg føler man har et slags ansvar for å beskrive denne rare tilværelsen. Som musiker kan man beskrive andre sider ved koronaen enn det som er på nyhetene. Musikk har en kvalitet i det å uttrykke shit som ingen ting annet kan.

Syns du dere har tatt en dreining musikalsk sett med de nye låtene?
– Jeg syns det er helt tydelig at disse tre låten representerer noe nytt. Nevn et annet band som høres ut som oss. For meg fins det ikke. Vi har fått inn to nye folk og det blir en ny sammensetning, en ny blanding og det vil selvsagt påvirke uttrykket. Vi har hatt det jævla gøy sammen, både bandet og produsent Erlend Mokkelbost.

Hva skjer med de tre låtene, blir de en del av et album?
– Det kan godt hende de tre låtene ender opp på et album, men vi ville bare få ut låtene nå og ikke tenke for nøye gjennom det. Når det gjelder høyintensitetsmusikk, som vi spiller, spør jeg meg ofte: Hva er vitsen med å gi ut et helt album med så mange låter. Målet er at Honningbarna-låtene kan kunne komme oftere og når vi er inspirerte, ikke fordi vi skal holde oss til det gamle mønsteret med å lage album så og så ofte og med så og så mange låter.

Dere var til dels ganske direkte og politiske før, har tekstene tatt en annen retning i det siste?
– Tekstene til de nye låtene ble til i tiden rundt det som skjedde i Amerika med Trump, med korona og alt det weirde som oppsto der. Det er et symptom på tida vår at vi kollektivt mister forankring i en fysisk virkelighet og tyr til de boblene man lager sjøl. Det er ikke delte sannheter lenger, det er personlige åpenbaringer. «Fortune cookie» handler om en fyr det har rabla for. Han har liten kontroll over livet sitt og det siste han kan gjøre for å ha en slags kontroll er å sulte seg.

Hvordan har det at dere har fått noen ekstra år på baken påvirka låtskrivingen?
– Man er mindre opptatt av å skrive catchy allsangrefereng. Korona har vært ei spennende tid å lage musikk i, fordi det er nytt for alle. Det har vært vanskelig å vite hvordan man skal ta stilling til det som musiker. Før alt gikk i lockdown i mars, hadde vi vært to-tre måneder på turné og så dro vi til Kristiansand for å lage teatermusikk. Så ble alt stengt. Øving, innspilling og turnéer har basically vært livet ditt siden du var 17. Det livet eksisterer ikke lenger, så begynner man å tenke «Faen, kanskje jeg må skaffe meg en hobby!» En absurd tanke!

«Aldri spør de om hva faen Edvard syns»

Hvordan har øvingene foregått i koronaperioden?
– Vi har spilt etter reglene og hatt fysiske øvinger, vi er heldigvis ikke flere enn fem. Vi har også prøvd en digital løsning i form av et program der hvert medlem kunne legge inn ting fra hver sin kant, men det funka ikke så godt. Vi må møtes fysisk for at det skal fungere optimalt.

Du driver med en master i musikkunnskap. Hvor bevisste er dere hvilken musikkhistorisk sammenheng dere står i?
– Ikke noe særlig. Vi har aldri vært særlig interessert i nostalgi. Det er gøyere å lage noe nytt enn å se det i en historisk sammenheng. Vi har faen meg elska det å få slengt etter oss at «dere er ikke punk». Anarkister som fremstår som sinnssyke moralpoliti er bare latterlig, vi har elska hvert sekund av det. Vi har aldri hatt ambisjoner om å være hanekampunkere med skinnjakke, eller leve opp til de klisjéene der. Vi vil lage musikk til vår tid og til de stemningene vi lever i. Det har selvsagt en funksjon å ha integritet, men den verdien kan ikke bli målt av en eller annen sjanger. Det må være ekte.

Hvilke musikalske forbilder har dere?
– Vi har selvsagt ikke levd i et vakuum, men vi har ingen spesielle musikalske forbilder.

Men føler dere at dere har inspirert andre gjennom musikken deres?
– Musikken er bare en del av det. Brorskapet og drivet har vært så kult og viktig for oss. Ingenting er fetere enn at folk kommer på konsertene og stikker hjem og starter band og greier å gjøre noe med den energien vi formidler. Da føles det som om vi er inne på noe. Musikken er ikke målet. Musikk er bare et middel. Det skal oppstå en energi ut fra kaoset og uforutsigbarheten.

Kaos er et mål?
– Under koronaen lever vi under en jævlig streng orden. Da ser en hvor viktig en sånn type kaos og kroppslighet er. Når en ser folk som begynner å glippe på grunn av koronarestriksjonene, så kan en skjønne det. Jeg tror ikke det kommer av at folk er illojale eller ikke vil følge reglene, de holder bare på å klikke. Folk blir koko. Det er farlig med korona, men det er også farlig å sitte hjemme ett år. Konsertene våre er utløp for kroppsligheten og kaoset.