Intervju med Edvard Valberg fra Honningbarna: – Vi har alltid vært kompromissløse

Honningbarna er ute med sin sjette fullengder, Animorphs. Et album som har fått musikkritikerne over det ganske land til å gå aldeles bananas. Flust av femmere og seksere og forventet klassikerstatus har drysset over albumet den siste uka.

Edvard Valberg og resten av bandet har virkelig brukt koronaperioden godt og levert et aldeles strålende album. Vi har snakket med frontfigur Valberg om bl.a. koronaperiodens påvirkning på bandet og om hvordan bandet har utviklet seg og morfet inn i en annen tilstand. Les mer om prosessen rundt Animorphs og om det å være i stadig bevegelse både tekstlig og musikalsk.

Les vår anmeldelse av Animorphs her.

Dere kom med ny plate på fredag. Gratulerer så mye!

Ja, er det ikke bra?! Jeg er så jævlig happy!

Hva skal tittelen på plata, Animorphs, si oss?

– Da jeg var kid hadde søstera mi disse Animorphs-bøkene om ungdommer som kunne morfes – eller forvandles – til dyr. Omslagene på de bøkene satte seg i hodet mitt som ikoniske, og denne morfingen til noe nytt har vært sentralt for oss som band og for tida vi har levd i og tematikken i tekstene: Den evige forandringen. I tillegg er det et jævla bra ord.

Hva slags forandring eller forvandling snakker vi om her?

– Den forvandlinga vi snakker om går mest på sound. Det er viktig å understreke at albumet ikke er et konseptalbum av typen «Honningbarna blir voksne, Tix blir følsom eller Miley Cyrus gone bad». Musikken vår har aldri vært mindre tenkt, eller konseptuell, enn på dette albumet. Ambisjonene er å lage musikk ut av livene vi lever. Musikken og tekstene skal kun svare til de stemningene og de inntrykkene vi opplever i de ambivalente livene som uoversiktlig utfolder seg. Vi har to nye i bandet og dermed er det naturlig at det blir en annen sound, pluss at livene våre forandrer seg. Albumet er et testament til den forandringa og til den tida.

Er det riktig å si at dere har blitt mer kompromissløse med årene, og at det topper seg med dette albumet?

– Det er definitivt kompromissløst. Det har vært en del av hele denne prosessen. Ved koronaperiodens begynnelse befant vi oss i en posisjon med to nye medlemmer, ny produsent og så kunne ikke Honningbarna spille live (latter). Det med at vi ikke kunne spille live var kjipt i og med at vi har knytt mye av identiteten til nettopp det å spille for et publikum. Vi var satt i en situasjon der vi var nødt til å utforske hva Honningbarna kunne være. Det har ført til en prosess som har vært mye mer spontan enn det den har vært tidligere. Det har vært en av de fine tingene med korona: Man har ikke hatt noe alternativ, vi kunne ikke spille live og måtte derfor bruke kreativitet og krefter på å utvikle oss. Vi hatt så mye glede av å eksperimentere i studio.

Tittellåten – som er første låt på plata – syns jeg utmerker seg som spesielt kompromissløs med to minutter med bass, trommer og synth før du kommer inn på vokal. Si litt om låten.

– Animorphs-låta begynte med at produsenten vår, Erlend Mokkelbost, sa «spill noen 16-deler». Så startet vi det synth-riffet som bare gikk og gikk og så bygde vi opp rundt det med bass og trommer.

Er det sånn at hvert medlem i bandet har fått større plass nå? På låten «Passasjer» er det f.eks. et ganske langt bassriff mot slutten av låten og på «Animorphs» er det trommene og bassen som spiller hovedrollene.

– Alle har på en måte funnet sin plass på nytt. Nå har vi tatt utgangspunkt i et tromme-groove og en basslinje eller hva som helst. Når man har et helt nytt ekosystem blir man tvunget til å finne nye posisjoner. Det er et annet sound, det er vi veldig happy med, men det var også nødvendig når vi ble en helt ny konstellasjon av folk som skulle lage musikk sammen. Neste gang kan det bli et annet sound, og det er helt naturlig hvis vi skal lage musikk med den integriteten vi ønsker.

«Er det vår tur snart/Kanskje, kanskje ikke»

Hvilken innfallsvinkel brukte dere når dere lagde albumet?

– Jeg tror ikke på det der med at vi som kunstnere har en eller annen mystisk inspirasjon inni oss, tvert imot kommer musikken og tekstene fra en ytre påvirkning utfra livene vi lever. Soundet på denne skiva er kaldere enn det har vært tidligere. Kanskje hardere og. Vi snakker med forskjellige stemmer, og vi har alltid tenkt at det kun er oss sjøl vi svarer til. Vi har alltid vært kompromissløse, bare på forskjellige måter.

Angriper du det med å skrive tekster på en annen måte nå enn på de første platene?

– Tidligere var tekstene mer tenkt og mer konseptuelle. Da jeg var 17-18 hadde jeg et stort behov for å se verden i et system og forstå hva jeg liker og ikke minst, ikke liker. Fra dette makrosystemet så får man en retning. Etter hvert får man behov for å se på mikrosystem innenfor de store systemene. Så gjelder det å finne et eller annet språk for det som ikke snakker sak, men heller ikke bli sentimental. Ambisjonen har vært å finnne et språk for den ambivalensen.

Har du noen metode for å skrive tekster?

– Jeg har ikke noen spesifikk metode for å skrive. Låten «Passasjer» for eksempel, har jeg sikkert brukt et halvt år på å skrive. Jeg har stanga hodet i veggen og jeg har tenkt at enten må skallen min knekke, eller murveggen knekke. «Avanti» skrev jeg på en formiddag. Det er rett og slett jævlig forskjellig hvordan tekstene blir til.

Sist vi snakka sammen sa du at du ikke hadde noen spesielle musikalske forbilder. Hva med tekstlige forbilder?

– Det føles weird å skulle nevne noen forbilder eller idoler. Det er jo masse musikk man liker, uten at jeg vil kalle dem forbilder: Shame, Idles og Fontaines D.C. for å nevne noen. Når det gjelder tekster, har man en indre alarm som sier «sorry, det her kjøper jeg ikke».

Akkurat hvor irriterende er det at dere ikke har kunnet spille live på lenge og også måtte avlyse turnéen som skulle startet i januar?

– Drømmen er død! (latter). Noe en har lært av korona er å ikke bli skuffa. Det har vært kjipt, men det er lite fristende å sutre. Det har kommet bra ting ut av det: Plass til å lage albumet.

– Det er noe jeg har tenkt på oppi det her: Hva hvis dette hadde skjedd oss når vi var 17? Hvis vår festivalsommer eller by:Larm-gig hadde gått føyken, hva hadde det blitt av oss? Jeg har så jævla vondt av unge folk som lager musikk og som bare har blitt knebla av denne perioden, både som musikere og som mennesker. Band som sitter og håper på en kul festivalsommer og tenker «damn, det er mange om beinet».