Intervju med Ingri Høyland fra Hôy La

Ingri Høyland er fra Trondheim og har drevet aktivt med musikk siden hun begynte på folkehøyskole. Hun er drivkraften bak musikkprosjektet Hôy La – artistnavnet er en utledning av etternavnet. Hôy La har tidligere gitt ut EP-en X Heads, og er nå aktuell med debutalbumet There’s a Girl Inside My Brain Who Wants to Die. Vi fikk en prat med henne under hektiske dager på by:Larm. På et lite pauserom i andre etasje på Ingensteds snakket hun om musikalsk utvikling, om hvordan hun tenker når hun lager musikk og om hvordan selve konsertdagen arter seg. Senere på dagen fikk vi høre Hôy La på konsert på nettopp Ingensteds.

Konserten kan du lese mer om her.

Når jeg hører på EP-en din fra 2019 får jeg assosiasjoner til 90-tallet og trip hop-universet til Portishead?

– Jeg hørte mye på Portishead og andre elektroniske legender rundt 2010 når jeg gikk på folkehøyskole, men selv om det ikke akkurat var intensjonen ble den første EP-en min av flere satt i trip hop-båsen. I virkeligheten tror jeg det har mye å gjøre med at det er sample-basert musikk. Trip hop er jo kjent for mange referanser: støymusikk, jazztrommer, hiphop osv. Den samme sjangerkompleksiteten har vært med meg fra starten. Jeg ble veldig fascinert av det mørke, det repetitive og det støyende, det resonnerte godt i meg.

Det nye albumet ditt er mer nedstrippa? Hva har inspirert deg denne gangen?

– Jeg tror folk kommer til å høre flere referanser til sjangre, sikkert også trip hop. Jeg syns minimalisme, ambient, new age og en del japansk musikk er spennende. Vi har også blitt vel så mye inspirert av litteratur og film: cyberpunk og filmiske univers à la Matrix, hvor man beveger seg i industrielle underverdener.

Er det større krav til et album enn en EP?

– Helt klart. Man skal knytte sammen et større verk som skal henge sammen på en helt annen måte.

Hva vil du si er den røde tråden gjennom det nye albumet?

– Den røde tråden er vel meg. Albumet beskriver en tidskapsel fra den perioden jeg skrev låtene.

Alle låttitlene er korte. Hvor bevisst var det?

– Alle låttitlene kan kanskje regnes som statements. Så får de også en naturlig sammenheng, og sin egen lyrikk. Du kan for eksempel koble «Queen» med «Farmor», eller kanskje «Psyk» sammen med «Run» og «Kids» f.eks. Alt etter hvilke sanger som resonnerer eller henger sammen for den enkelte. Det er en fin poesi i det, syns jeg.

Og så dukker det opp noen vokalpartier på norsk?

– Det er ikke noe som er mer ærlig og sterkt enn å si det på morsmålet. Åpningsnummeret er et manifest, å si det på norsk gjør at det blir sterkere, det understreker at jeg virkelig mener det jeg synger.

Hva slags musikalsk utvikling har du gått gjennom fra du debuterte fram til nå?

– Jeg tror at nettopp når man lager musikk som jeg gjør, så føler man seg fri til å gjøre hva man vil. Jeg blir tryggere og tryggere i mitt uttrykk. Det er en konstant utvikling, og det er morsommere å føle seg fri i stedet for å referere til et album man har gitt ut før. De nye skissene jeg jobber med nå er f.eks. mye mykere enn på There’s a Girl Inside My Brain Who Wants to Die.

Hvordan jobber dere fram musikken?

– Vi jobber mye med lyder og lager i mindre grad musikk lagvis – som en kake. Jeg har ofte en visuell tilnærming til det jeg lager, det fungerer som en slags navigasjon. I vår skrev jeg filmmusikk til en dansk film. Det var veldig gøy. Regissøren har siden blitt nominert til filmfestivalen i Cannes, så jeg håper vi kan jobbe sammen igjen. Filmmusikk er spennende, fordi i filmer er publikum vant til å høre et bredere spekter av musikk som har store, mørke flater. Jeg har ikke klassisk trening på å spille instrumenter, jeg søker mer å framkalle stemninger. Det er derfor jeg liker så godt å jobbe med elektronisk musikk. Det er noen andre parametere der.

Fortell litt om hvilken musikalsk bakgrunn du har?

– Jeg sang mye som liten, men jeg kommer egentlig fra et sportsmiljø. Det var først på folkehøyskole jeg turte å åpne opp og utforske musikk, selv om jeg egentlig gikk på sportslinja. Etter det flytta jeg til København og kom sakte men sikkert i gang med å lage musikk selv. Nå studerer jeg på komponistlinja på musikkonservatoriet i København. Det er givende å først gjøre det nå, når man har spilt i noen år og er trygg i sitt uttrykk og kan fokusere mer på nye kompositoriske verktøy og metoder. Det er mer søkelys på idéer enn på resultater og det er veldig givende.

Hvordan var det å slippe musikken ut blant folk?

– Det var skummelt å slippe løs musikken, det er nok en klassisk bli-voksen-reise. Man finner stille og rolig en selvtillit i å gjøre det en vil og har lyst til. Det var fint å tørre å ta de valgene. Nå er jeg omringet av det. Det er veldig givende, og man blir veldig nær de man spiller sammen med når man øver, spiller og drar på turné med dem. Det føles endelig som jeg er der jeg skal være

Å være på turné er et slags psykologisk eksperiment?

– Det kan du si. Jeg føler det er veldig, veldig trygt å spille med de folkene jeg spiller med. Det er en god følelse, særlig når man utleverer så sterke følelser. Jeg og bassist Ida Urd, har f.eks. mange rutiner på konsertdagene. Det er utrolig omsorgsfullt, og alt skjer i et rolig tempo.

Litt som å være fotballspiller på kampdagen?

– Ja, jeg tenker at det er litt sånn. Det er kanskje litt overtro involvert, og man har noen viktige rutiner rundt konsertdagen.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/47Sdf7KIpYT8uBkLAoQKKA» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]