James Robert Morrison aka Jim Bob har nettopp gitt ut sin andre plate i løpet av ett år. Who Do We Hate Today fortsetter i samme stil som forgjengeren Pop Up Jim Bob, med låter som kommenterer dagsaktuelle hendinger og strømninger med snert og en god dose humor.
Morrison bor sør i London, i Crystal Palace. Fra hjemmekontoret hans, fylt av bøker, plater og gitarer, fikk vi en fin prat med mannen som tidligere var med i 90-tallsbandet Carter The Unstoppable Sex Machine (Carter USM). Etter å ha pratet litt om vær og vind og om å være Crystal Palace-fan kom vi inn på det nye albumet hans.
Les vår omtale av Who Do We Hate Today her
Gratulerer med det nye albumet Who Do We Hate Today. Kan du forklare bakgrunnen for albumtittelen?
– Jeg hater ikke folk, ikke offisielt i hvert fall (latter). Det var mer en kommentar til Twitter-kommentarene jeg leste en periode. Hver dag var det noen som skrev hatefulle kommentarer om og til kjente folk, for noe de hadde sagt eller gjort. Til slutt begynte jeg å stille meg spørsmålet «hvem hater vi i dag?». Etter min mening er det ganske usunt å være så hatefull.
Hvordan vil du beskrive albumet?
– Flere av sangene er ganske mørke og pessimistiske, men noen av dem har en epilog eller et sistevers som gir rom for håp.
– Jeg er ellers fornøyd med at jeg har kommet så langt med musikken på de to siste albumene og har hatt en viss suksess. Ikke suksess som Billie Eilish akkurat, men nok for meg. Min nisje er stor nok til at det er verdt det, samtidig som jeg slipper å forholde meg til de slitsomme tingene pop-stjerner antageligvis må gå gjennom.
Hvorfor har du valgt å avslutte plata med tittellåten?
– Det var egentlig meningen at tittelkuttet skulle åpne albumet. Jeg hadde skrevet en lengre versjon – en slags acid house-versjon, men det funka ikke så godt, så jeg lot slutten være og kutta bort resten av låten og lot den bli sistesporet på plata.
Det gikk bare ett år mellom Pop Up Jim Bob og Who Do We Hate Today. Hadde du egentlig nok låter til et dobbeltalbum da Pop Up kom ut?
– Nei, jeg hadde ingen andre sanger enn de til Pop Up Jim Bob. Jeg jobber sånn at jeg skriver sanger til ett album i en periode og gjør meg ferdig med det. Så kommer neste album, noen ganger etter ett år, andre ganger etter sju år.
Gjorde korona-perioden deg til en mer effektiv låtskriver?
– Definitivt. Jeg var mye hjemme og følte at jeg måtte gjøre noe. Kanskje ikke helt med det samme, men etter ett år hjemme følte jeg i hvert fall at det var på tide å få gjort noe.
Går det an å si at de to siste albumene tematisk sett henger sammen?
– Ja, jeg vil si det. Who Do We Hate Today er nesten som en del to, eller en andre sesong, av Pop Up Jim Bob. Temaene er mye av det samme, karakterene er fra det samme universet. Jeg tror ikke det kommer en del tre. Det er rart det der, når det kommer to i en serie, forventer folk en tredje utgivelse i samme serie. Kanskje jeg burde gi ut et trippelalbum eller noe (latter).
En ny Sandinista?
– Ja, men kanskje jeg burde gi ut London Calling først. (latter)
Tekstene dine er ganske kritiske til en del trekk i dagens samfunn. Vil du kalle deg en protestsanger?
– Jeg vil si at jeg er en sosial kommentator mer enn en protestsanger. Jeg kommer ikke med noen løsninger, jeg bare liker å lage låter om ting som skjer nå. Det er antagelig derfor det har vist seg å være vanskelig å bli spilt på radioen. De liker nok ikke låter med meninger. Steve Lamacq fra BBC 6 har spilt noen låter, men bortsett fra det, ingenting. Vi ble fortalt at de ikke ville spille «The Summer Of No Touching» pga. korona-temaet, men det gjelder jo ikke for alle sangene på albumet. Jeg tror ikke jeg passer inn helt. Jeg er for gammel, og ikke blant de gamle folkene de foretrekker. Carter USM fikk heller ikke så mye radiotid. De blir spilt litt nå, hvis temaet er 90-tallet. Det er vanskelig å bli lagt merke til hvis du ikke blir spilt på tv eller radio.
Du er også ganske kritisk til deler av den mannlige kulturen bl.a. i låter som «Ted Talks», «Men» og «Shona Is Dating A Drunk, Woman Hating Neanderthal Man». Kan du utdype?
– Jeg kan ikke utdype det på en sofistikert måte (latter), men for meg er det åpenbart at det meste av de ekstreme tingene som skjer i verden er forårsaket av menn, sånn som det som skjer i Afghanistan nå f.eks. Du hører heller aldri om kvinner som skyter rundt seg på skoler. Det betyr selvsagt ikke at jeg mener alle menn er onde og slemme.
Du er en sosial kommentator som bruker en del svart humor i tekstene. Hvor viktig er humor for deg?
– Vel, jeg er ikke typen til å rope og skrike ut et budskap, jeg er ikke så åpenbar. Jeg har alltid vært fan av artister som Elvis Costello. Han var sint, men ikke plump. Det er det jeg også prøver å etterstrebe. For å få til det bruker jeg ofte en dose svart humor.
Vil du si Elvis Costello er en inspirasjonskilde når du skriver låter?
– Ja, Costello, The Jam og The Clash. Ting som jeg hørte på da jeg var ung, sånn rundt 1978. Jeg liker Nick Cave, Tom Waits og Bright Eyes også. Jeg liker artister som lager gode tekster.
I «The Earth Bleeds Out» snakker du om at miljøet bedret seg under korona?
– Jeg bor i et område hvor det er mye trafikk, både på bakken og i lufta. I korona-perioden var det lite biltrafikk og nesten ikke flytrafikk. Lufta var mye renere. En periode kunne man være litt optimistisk på jordas vegne, men nå er det vel snart tilbake til der det var før korona.
«KIDSTRIKE!» fra den forrige plata handler om kampen for et bedre klima?
– Jeg gikk rundt i London og så skolebarna som protesterte for et bedre miljø . Godt voksne – særlig menn – er mest opptatt av at ungene ikke er på skolen og ikke av engasjementet deres for et bedre klima. At unger og ungdommer protesterer mot klimaforandringene syns jeg gir håp for fremtiden. Det ser ut som om det er ungdommen som må skape forandring.
Kan du si litt om det grafiske rundt de to siste platene, med Jim Bob som en tegneseriefigur i et tegneserieunivers?
– Jeg traff han som har laget tegningene, Mark Reynolds, ved en tilfeldighet. Han er en sann glede å jobbe med. Han sier ofte «jeg har ikke tid akkurat nå», men så gjør han jobben senere samme dag. Vi vil nok samarbeide rundt andre prosjekt, men kanskje med en annen innfallsvinkel. Det er aldri lurt å gjenta seg for ofte.
– Jeg liker å ha bilde av meg på coveret og i kalenderne, men ikke sånn som jeg ser ut i virkeligheten. Det blir litt som en lavbudsjetts-variant av det nye ABBA-prosjektet (latter). Jeg lurer på om de gjorde det fordi alle maste om at de måtte gjøre noe nytt, og siden de er i 70-årene måtte de finne på noe som fikk dem til å se unge og freshe ut?
Hvordan ble videoen til julelåten «Truce» til?
– HappyToast hadde laget en video til «KIDSTRIKE!» som vi likte veldig godt. Vi spurte om han ville lage en video til «Truce». Det er helt fantastisk hva han fikk til med videoen, den er veldig filmatisk.
Les vår omtale av julelåten «Truce» her.
Har du tenkt å spille utenlands med bandet?
– Nei, ikke foreløpig. Vi hadde litt vansker med å få i stand en turné i England, men vi drar ut i november. Det blir spennende å se hvordan det fungerer på konsert, i og med at vi har ikke spilt låtene live før.
Vær den første til å kommentere