Sondre Justad: både rebell og klisjé

Bergenfest-aktuelle Sondre Justad går festivalsommeren i møte med ny musikk i ryggen. Vi tok en aldri så liten alvorsprat med gladgutten om kjærlighet, engasjement og hans nye album.

Foto: Tuva Åserud

Siden sin albumdebut i 2015 har det virkelig gått veien for gutten fra Henningsvær og etter albumslipp denne våren har artisten både fått strålende mottakelse og solgt ut lokaler landet over. Over en kaffe satt vi oss ned med en svært reflektert Sondre Justad.

Gratulerer med god mottakelse av ditt nye album. Hvordan var det å produsere “Ingenting i paradis”?
Det var et vanskelig album å lage. Det handlet nok om at jeg hadde høyere forventninger til meg selv enn jeg hadde på første albumet. Jeg hadde en klar tanke om at det skulle gå i en viss retning, og det kan være vanskelig å holde på i en så lang og kronglete prosess. Men vi kom i mål til slutt.

Tror du dette selvskapte prestasjonspresset har preget albumet?
Ja, det føler jeg. Det er enklere nå etter jeg har sluppet albumet. Jeg har ikke det overordna presset om et andre-album. Veldig deilig å være ferdig, å ha sluppet taket.

På den nye skiva jobber du med mange flinke folk, blant annet produsent Thomas Eriksen. Hvordan har det prega det nye albumet?
Thomas var med på nesten hele første-albumet, så han kjenner jeg godt. Vi har en veldig bra greie, det er bare lek når vi er i studio – bare overskuddsbasert. Hver gang gleder jeg meg til å stå opp neste morgen og gå i studio med ham, men han er blitt så populær og stor i USA at vi ikke fikk tid til å gjøre mer enn tre-fire låter. Så jeg var mye i Sverige og jobba med en bra produsent som heter David Lindvall, og det å jobbe med nye folk er både skummelt og artig, som alt annet nytt i livet. 

Du skal spille på masse festivaler i sommer, gleder du deg?
Ja, det er jævlig gøy. Folk er i en egen boble når de er på festival, på en helt annen måte enn når de går på konsert i hverdagen. De er litt tilbake i russetida. De har to-tre dager hvor de bare slipper taket og ikke har jobb og ansvar. Hvis de har kids har de barnefri og hvis de studerer har de ferie. Men det er også det at man treffer så masse forskjellige folk, og mange folk som ikke har hørt på musikken min. Det er mange nye møter, og jeg er glad i nye møter. Jeg er glad i å treffe nye folk og den sommervibben som er på festival. Jeg tror også det at det er så mange artister som spiller gjør at man for en følelse av at all musikken blir bedre. Man kommer enda bedre inn i sonen og vi spiller hverandre gode på ett vis. Både vi, men også publikum. Man kommer rett fra en gig og er gira, har det forrige bandet i kroppen og surfer fra konsert til konsert. Da har de kanskje bade tidligere på dagen også. Gull.

Les også: Sondre Justad @ Sentrum Scene

Hva er det du blir inspirert av når du lager musikk?
Når det kommer til inspirasjon blir jeg veldig inspirert av ikke nødvendigvis skrivestil eller musikkstil eller image, jeg blir mer inspirert av den følelsen av å gjøre din egen greie. Hvis jeg ser en dokumentar om en artist som virkelig kjører på, er modig og driter i hvordan omgivelsene er, så blir jeg dritinspirert til å utforske hva som er min greie. Sånt blir jeg skikkelig inspirert av; at man ikke styres av forventninger eller, ja, presset.

Syns du det er utfordrende å opprettholde en slik mentalitet?
Egentlig ikke. Det er utfordrende å klare å… Altså, vi er flokkdyr, så vi er opplært i skolen til at vi skal være ganske like. At vi skal settes inn i systemer og båser, og at du er sånn og du er sånn og du skal sitte stille og gjøre plikten din. Det går mer på å klare, for min egen del, å bryte ut og tenke utenfor boksen. For man ser så mange mennesker som er helt like, og hører musikk der mange gjør mye av det samme.

Hvordan er det at andre finner sine egne betydninger i dine sanger? Syns du er rart?
Det er veldig sterkt. Det er noe større utenfor meg selv. At det virkelig betyr noe for folk, og at det gjør en endring med livene til noen. Enten det er i små trekk, at man har det litt bedre med seg selv, eller at jeg opplever at en del sender meg mail og meldinger og skriver at etter de har hørt «Riv i hjertet» har de flytta eller gjort det slutt med typen, eller de har bytta studier eller slutta på jobben. Musikk har en egen kraft i seg som er så sterk at vi kan ikke kjempe imot, selv om vi vil det.

Føler du at du har utviklet deg som låtskriver?
Ja, veldig de siste årene. Hvis jeg ser på tekster jeg skrev for fire år siden så var det mye flaue ting. Jeg har også en følelse av at jeg klarer uttrykke litt mer av det jeg ønsker nå, og at jeg tør å leke mer med form og farge. Å skrive musikk er et håndverk. Det er jo en myte om at ting bare kommer. Man må sette seg ned og trene på det, og det å skrive litt hver dag er en god rutine for å holde seg varm og bli bedre. Det kommer en linje her og der, på bussen og flyet, på fest eller på byen. Jeg kan stå å danse på en klubb og så bare “faen den her linja her må jeg få tatt opp” og så er det inn på do og opp med taleopptak og synge inn i telefonen. Det finnes sikkert tusenvis av ideer på telefonen som aldri blir noe av, men det er deilig å kunne få det ut av systemet og det bidrar kanskje til den neste sangene jeg skriver.

På albumet er det flere sterke temaer som går igjen,  og du har tidligere vært åpen om at du er politisk engasjert. Vi trenger ikke snakke om politikk for så vidt, hvis du ikke synes det er relevant.
Jo, men det er relevant for alt. Det er der vi misforstår. Folk er så jævlig redde for å snakke om politikk, og det syns jeg er en uting. Jeg skjønner at ordet “politikk” er skummelt og fælt men det handler jo om oss som samfunn. Det handler om hverdagen vår og livet til så mange skjebner utenfor Norge spesielt, men også i Norge. Jeg mener vi er for feige til å snakke om det. Mange artister er også for feige til å tørre å si det de mener og tenker om ting, i fare for å ikke bli likt, miste følgere og fans, når det egentlig kan styrke relasjoner og er viktig for at vi går fremover som samfunn. Jeg mener helt klart at vi er ute å sykler når det kommer til flyktningpolitikken vår i Norge, og det har påvirka meg når jeg har jobba med albumet. Men også miljøkrisa har påvirket meg og det vi har fått vite om plastutfordringene den siste tiden. Det er jo helt ute av dimensjoner.

Føler du et ansvar, som profilert artist, til å sette fokus på slike temaer?
Det er nok et ansvar jeg har kjent på siden jeg var liten. Følelsen av å ikke gjøre nok har vokst på meg de siste fire årene fordi jeg har kjent at jeg har mulighet til å gjøre mer enn jeg har gjort tidligere. Men det ansvaret ligger jo hos oss alle sammen, og det er ikke så himla stort hvis alle sammen hadde tatt litt av det ansvaret. Det handler jo til syvende og sist om små valg du tar i hverdagen din som kan ha stor betydning hvis mange nok gjør det. Og at vi snakker om det. Ideer oppstår jo i samtaler.

Syns du nordmenn burde vært flinkere til å generelt snakke sammen?
Problemet ligger nok i at det ikke er nok fokus på det. Og så er vi jo, som vi var inne på i stad, veldig flokkdyr i Norge. Vi er redde for å stikke oss ut og heve stemmen, i fare for å bli skilt fra flokken. Jeg tror utfordringen ligger at vi ikke lærer noe om det i skolen. Vi skulle hatt egne fag hvor vi lærte å uttrykke egne følelser og hva man tenkte og mente om ting. Det hadde hatt store ringvirkninger på samfunnet, og hvordan vi fungerer. Jeg mener ikke at det skal være tungt og trist. Det kan handle om å si “fy faen så forelska jeg er” eller “hvor lykkelig jeg er i dag”. Å forstå at det var det og det som gjorde at jeg føler meg sånn nå. Det handler jo bare om å uttrykke det som bor i oss. Som med kjærlighet, som er det enkleste men også mest kompliserte som finnes.

Syns du selv at du er litt klisjé?
Ja, men jeg syns ikke klisjé er negativt. Alt har jo to sider, det er jo også positivt. Alt vi har i oss er klisjé, det er jo likt for oss på mange måter. Men jeg må jo også klare å gi opp klisjéene. Det er ikke noe galt i å ha en klisjé hvis du også klare å pushe deg selv til å gjøre nye ting, si nye ting og til å gå nye veier. Hvis det bare hadde vært en klisjé hadde det vært kjedelig, for da er det ikke noe motstand. Da er det ikke noe som bringer nye tanker til folk eller til meg selv. Det er positivt hvis du også har en rebell i deg, hvis du har begge deler. Rebell og klisjé. Jeg føler meg mye modigere nå enn jeg følte meg for et par år siden og jeg føler jeg kan si mye mer som jeg ikke hadde turt å si fordi jeg følte det var klisjé.

Det er jo fint at du har vokst på din egen artistkarriere da.
Ja, både som artist, men også som menneske.

Først og fremst menneske, så artist kanskje?
Haha, ja. Artig å si.