Intervju med Tuva Hellum Marschhäuser fra Tuvaband

Tuvaband er musikkprosjektet til Tuva Hellum Marschhäuser. Hun har tidligere gitt ut albumene Soft Drop (2018), I Entered the Void (2019), Growing Pains & Pleasures (2021). Hun har også gitt ut flere singler og en EP, og er nå aktuell med  det ferske albumet New Orders.

Les vår anmeldelse av New Orders.

Albumet I Entered the Void ble Spellemannsnominert i 2019 og hun har også fått låten «Irreversible» mixet av produsent og reggae-/dub-legende Lee ‘Scratch’ Perry. De som har hørt det strålende albumet Balcony (2021) til bandet Benedikt, har kanskje også fått med seg at Tuva bidro både på vokal og som låtskriver på den fine låten «My Killer.»

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/0xJnh0OMjQPP5CkIRNwnr9?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Fortell litt om hvem du er, og hva du har utrettet når det gjelder musikk.

– Jeg lager musikk under navnet Tuvaband og der spiller jeg instrumenter, synger, spiller inn, mikser og produserer. Nå har jeg gitt ut mitt fjerde album.

Det nye albumet heter New Orders. Fortell litt om hva som ligger i den tittelen.

– Det kommer fra den ene sangen, tittellåten, som oppsummerer albumet: Kanskje vi trenger et helt nytt system for å få ting til å funke bedre når det gjelder miljø og når det gjelder forskjellene mellom fattige og rike. Vi kan ikke fortsette som nå, vi trenger en helt ny måte å styre verden på. Eller det er vel riktigere å si at jeg har en drøm om at det skal bli sånn.

Hva har vært viktig når du lagde New Orders? Har du tenkt annerledes denne gangen sammenlignet med tidligere utgivelser?

– For å prøve ha det gøy, prøvde jeg ikke å ha så mange sperrer for hva jeg kan gjøre i dette prosjektet. Før var det mer sånn at jeg måtte passe på at det ikke ble for cheesy og for kommersielt, og at det ikke skulle høre ut som andres musikk. Denne gangen tenkte jeg at jeg gjør det uten hemninger og så ser jeg til slutt om det funker. Jeg hørte mye på fengende musikk under innspillingen og hadde nok et behov for å lage noe mer fengende sjøl.

Du har komponert, produsert, mikset, arrangert, spilt inn og spilt alle instrumentene utenom trommer (Kenneth Ishak) og trombone (Andreas Rotevatn). Hvilke instrumenter spiller du på New Orders?

– Jeg har spilt ulike gitarer. Denne gangen også akustisk gitar, for første gang på lenge. Jeg har også spilt bass og fikk låne to ulike bass-gitarer i to ulike perioder. Den første viste seg å være en slags «Beatles-bass» som passet best til nedstrippede og roligere låter. Derfor fikk jeg senere også låne en som passet bedre til mer rocka låter, litt tyngre og mørkere lyd. Det viste seg at det var så gøy å spille bass at jeg ble sittende å spille bass i flere måneder. Jeg tok det litt langt, for jeg følte på et tidspunkt at det var noe som ikke stemte i lydbildet. Jeg tok kontakt med han som spilte bass på den forrige plata mi. Han sa: «Du kan ikke spille så intrikate bassganger når det er så mange andre ting som skjer i lydbildet». Jeg måtte tone det litt ned. Jeg spilte også synth og piano.

Er du sjøllært på alle instrumentene?

– Det var nytt for meg å spille bass, så jeg brukte tid på å finne ut, teste og se på YouTube-videoer. Å spille pianoakkorder på synth og piano lærte jeg på et nachspiel. Jeg hadde lyst til å høre hvordan musikken kunne høres ut med forskjellige typer strykere og harpe og fløyte, så jeg googla hvordan man kunne programmere inn fløyte og harpe f.eks. Jeg fikk en jeg møtte i studio til å spille trombone både over den programmerte trombonen og over trombonen fra Yamaha DX7-synthen. Så lot jeg både den syntetiske og den virkelig trombonen spille sammen, den syntetiske litt over den akustiske.

Hvilke stemninger leter du etter når du lager låter? Hvilken opplevelse ønsker du lytterne skal få?

– Jeg vil alltid at det skal være litt mørkt, men denne gangen ville jeg lage det litt mindre mørkt og mer håpefullt. Jeg vil at det skal føles litt svevende og flytende mye av tiden.

Var det derfor du valgte singelen «Something Good», som er en ganske positiv låt?

– Det oppsummerer litt det jeg hadde lyst til å ha på albumet. Den sangen drar det langt i den retningen. Det er nok den låten jeg har laget med den mest positive stemningen, teksten i hvert fall. Jeg tenkte: «En sang må jo få lov til å være det.»

Du har en veldig særpreget stemme. Kan du si litt om hvordan du har kommet dit du er når det gjelder det vokale og om hva du etterstreber i det vokale?

– Jeg gikk på gruppekurs før jeg turte å synge foran folk. Der lærte jeg at man egentlig kan gjøre absolutt alt man vil med stemmen. Noen ganger synger jeg med hodeklang, andre ganger vil jeg ha brystklang. Jeg måtte øve mer vokalt før konserter før enn nå. Stemmen min og musklene har kanskje «satt seg».

Si litt om tekstene til albumet. Fins det en rød tråd, vil du si?

– Kanskje at ting kan ordne seg, men ikke nødvendigvis. Man får prøve å ha det bra i kaoset.

Du nevner dette med pust i flere av låtene, som i «Rejuvenate», «Something Good» og «Breathe in», hvor vi faktisk hører at du puster inn/ut, og «Breathe out». Er du opptatt av pust og pusteteknikker og pusteterapi eller er det ment i en mer metaforisk retning?

– Jeg har ikke tenkt over at det er så mye av det, men det er jo kanskje det. Jeg glemmer jo å puste over lang tid, men jeg puster jo litt for jeg lever jo (latter). Det kan gjøre veldig mye å huske å puste dypt. Jeg bruker det i yoga og før jeg skal gå på scenen. Det gjør meg rolig å gjøre det. På «Breathe In» gjorde jeg det litt på tull. Den siste låta som heter «Breathe Out» var en låt jeg ville ha, men det var også litt på spøk at jeg tok med den. Det var litt for å gjøre narr av alle sånne meditasjonsapper og greier som innimellom dukker opp i sosiale medier. Det paradoksale er at jeg plutselig selv har begynt å bruke en utrolig cheesy meditasjons-app (latter).

«Breathe in – breathe out/1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10/It’s time to be zen»

Det er en låt på albumet som heter «A liquid Matter/Attenborough.» Hvilket forhold har du til David Attenborough?

– Det er et sitat fra han i den låten: «With or without us the world will rebuild». Mange tror kanskje at de som er opptatt av miljø i utgangspunktet er opptatt av å redde denne kloden, men kloden vil bestå uansett. I utgangspunktet er det jo mennesker vi er opptatt av, at mennesker skal kunne få fortsette å leve her og at kloden skal være levelig for mennesker.

Er Attenborough et forbilde for deg?

– Jeg ser opp til ham og har sett en del programmer av ham, men det er nok folk som er enda mere opptatt av ham enn det jeg er.

Apropos forbilder: Hvilke musikalske forbilder har du?

– Egentlig hører jeg på veldig mange album og veldig mange artister. Jeg liker veldig godt lydene og produksjonen til Cocteau Twins. Jeg liker Kate Bush, hun lager mange fengende låter, og jeg liker at hun gjør mye rart med stemmen. En ting jeg vil nevne er at jeg på de siste albumene har jeg vært inspirert på en planlagt måte. Det arter seg sånn at jeg f.eks. lager en tromme-spilleliste og blir inspirert av den. Jeg kan lage en liste med gode produksjoner, en annen spilleliste for fengende musikk. Jeg har ikke vært så opptatt av artister, men av lyder, klanger og ulike elementer fra ulike låter. For å huske dette lager jeg lister. Det er sikkert litt OCD inne i bildet (latter).

Hvilke planer har du framover?

–  Det blir turnering til høsten. Både Norge (for første gang), Europa og Storbritannia, men jeg er avhengig av støtte for å få det til å gå rundt.

Kan du til slutt velge noen album som du har blitt inspirert av?

Hounds of Love av Kate Bush

– Det er mye fine koringer der. Jeg har også tatt inspirasjon fra hennes vokal inn i noen av mine backingvokaler.

Childish Prodigy av Kurt Vile

– Jeg er inspirert av tekst, musikk og produksjon på dette albumet.

Phoenix: Flames Are Dew Upon My Skin av Eartheater.

– Jeg hørte mye på det før jeg begynte å lage albumet. Det var hun som fikk meg til å tenke at kassegitar kan funke i mange forskjellige settinger uten at det blir en typisk kassegitarlåt. Hun bruker mye strykere og harper på en veldig spennende måte.

The Voyager av Clarissa Connelly

– Uten at det har vært så bevisst har nok det albumet inspirert meg når jeg spilte inn mitt album.

 Play av Moby

– Play er veldig catchy og fengende. Jeg har brukt musikken til inspirasjon, det er et veldig bra album.

 Heartache City av Cocorosie

–  Det er rart, upolert og utradisjonelt. Jeg tror det er med meg i bakhodet som en slags pekepinn på en type produksjon jeg liker.