Intervju: Reiser i Rural Tapes indre

— Jeg liker å jobbe med å binde sammen musikk fra ulike sjangre og epoker. Jeg reindyrker gjerne et spor, men å jobbe med å finne overganger som connecter låter som i utgangspunktet kanskje ikke har så mye med hverandre å gjøre synes jeg er spennende, og jeg liker å lage plater hvor lytteren ikke klarer å lese seg frem til hva som kommer rundt neste sving, forteller Arne Kjelsrud Mathisen. Han er senteret i albumaktuelle Rural Tapes som snek seg helt på topp i Klassekampen journalist Arvid Skancke-Knutsens oppsummering av det norske musikkåret med sin Inner Space Music.

Inner Space Music er en forunderlig sammensetning på kryss og tvers av musikkelementer fra nåtid og fortid og ganske så forskjellig fra den selvtitulerte forløperen. Her forteller opphavsmannen om hvordan albumet kom til og hvordan gjestemusikerne har vært med å fargelegge platen med sine særegenheter og sånt skapt en ennå mer frigjort og åpen plate. Eventyrlystne lyttere anbefales å gyver løs på verket. Her er noen nøkler til å åpne opp harmoniene.

Kan du fortelle litt om arbeidet med denne platen, og om hvordan du har knyttet til deg og samarbeidet med gjestene som du har med deg.

— Da jeg skulle starte arbeidet med denne platen hadde jeg behov for å starte fullstendig på scratch. Etter debutalbumet fra i fjor var det igjen en god del materiale som ikke ble tatt med. Dette var musikk som jeg likte godt, men som jeg jeg ikke ønsket å ta med inn i arbeidet med det som skulle bli oppfølgeren. Derfor ga jeg ut en utgivelse med outtakes i april for å rense ut av skrivebordsskuffen.

— Hele Inner space music ble komponert og spilt inn på småbruket mitt over èn intens måned i januar 2022. Jeg gikk dogmatisk til verks og skrev et stykke musikk hver dag i 14 dager, så brukte jeg de neste 14 dagene til å kle opp og produsere videre. Etter dette sendte jeg spor rundt til en del musikere jeg ønsker å involvere, og brukte resten av våren på å sette alt sammen og mikse. Musikerne som er med er folk jeg er relatert til fra en eller annen musikalsk setting tidligere.

Hvilke stadier har andre kommet til musikken din, og i hvor stor grad har låtene da endret karakter?

— Denne gangen kom de andre musikerne med stort sett etter at mine innspillinger var ferdige. Alle har selvsagt vært med på å påvirke uttrykket på platen i større eller mindre grad, og her vil jeg gjerne trekke frem samtidskomponist- og musiker Kristine Tjøgersen sine bidrag på klarinett og bassklarinett, hun har virkelig vært med på å fargelegge platen. Hun brukte en dag i studio, og gjorde stort sett improvisasjoner over mange av sporene, og fikk også i oppgave å arrangere et minimalistisk spor som heter «Music for shadows to follow». Her skrev jeg noter for bassklarinett som hun spilte inn først, før hun arrangerte to andrer stemmer. Utover dette er det ikke annen instrumentering på denne. En unik kompinist og musiker.

De aller fleste låtene er instrumentale. Fortell om det.

— Jeg har rett og slett mest interesse for instrumental musikk om dagen, og har ikke så mye eksplisitt å melde i tekstform, så det er helt naturlig for meg å komponere instrumental musikk.

Kan du også si litt om unntaket ,»Bossa Nova For The Contrails Of My Tears». Hvilken funksjon har denne ene vokallåten midt på side en i helheten?

— Det var ganske tydelig for meg at akkurat denne låten kunne passe med vokal. Steve Wynn resiterer teksten her, og stemmen hans passer fint til stemningen i låten. Jeg tenker egentlig ikke at denne låten stikker seg nevneverdig ut fordi den har vokal, den blender inn med de instrumentale sporene godt, akkurat som «Lost in sound» gjorde på min forrige plate, der den var den eneste med vokal.

Da kan det også være naturlig å snakke om samarbeidspartnerne dine og deres bidrag. På den låten er det din bandkamerat fra Heroes & Zeros Hans Jørgen Undelstvedt som står for teksten. Fortell om det valget og lyrikken han kom med.

— Jeg hadde et par alternativer i tankene både på tekst og framføring, og landet til slutt på Hans Jørgen som tekstforfater. Han har et voldsomt språklig overskudd, og skriver fantastiske filosofiske betraktninger, og jeg var veldig trygg på at han ville levere noe fint til denne låten. Det er også stas å gi ut musikk sammen med han igjen, da det faktisk er 10-11 år siden siste Heroes & Zeros-utgivelse. Hans Jørgen fikk noen enkle føringer angående hva slags type tekst jeg ønsket meg, med bakgrunn i noen referanser jeg hadde, og hva slags stykke musikk dette er. Utover det gjorde han alt, og moro var det også at Steve kjente seg igjen i en del av det som er skrevet og syntes det var en fin tekst å jobbe med.

Fremføringen i beatpoetisk stil er det Steve Wynn som står for. Fortell om hvordan dere kom i kontakt, og om ditt forhold til The Dream Syndicate, Danny and Dusty, solotingene hans og det han gjør her.

— Vi kom i kontakt under festival i Vadsø i 2015, der jeg ble med å spille med han på et par av hans låter. Han var også med oss på en konsert med The No Ones på John Dee en gang i 2017. Han er blitt en god venn og er en musiker og låtskriver jeg beundrer. The Dream Syndicate og solotingene hans har jeg hørt mye på de siste 6-7 årene, og han dukket ganske kjapt opp i tankene på denne låten da jeg ville ha noen til å resitere teksten her. Jeg hadde en kvinnelig artist i tankene også til denne, men er veldig fornøyd med hvordan denne låta endte opp.

Den låten har også fått en video. Fortell om den og regissør Andrew Colin Beck.

— Andrew oppdaget jeg på instagram, og ble helt fjetret av kvaliteten på animasjonene hans. Han er en amerikansk illustratør, animatør og musiker og har tidligere jobbet som animatør for bl. a. Warner Brothers Animation og Nickelodeon. Jeg tenkte låten fortjente en video, og tok i grunn bare kontakt med han, fortalte om prosjektet og låten og lurte på om han kunne tenke seg å lage en video til den. Han kicket veldig på musikken og ville gjerne jobbe med dette. Resultatet er helt vanvittig bra synes jeg, og noe jeg er veldig stolt over å ha fått til.

Kan du også fortelle om de andre gjestene og deres bidrag.

Gary Olsen

— Gary er blitt en god venn og vi spiller på hverandres prosjekter fra til tid til annen. Han bidro på debutplaten min, jeg bidro på hans forrige utgivelse og spilte også noen konserter med soloprosjektet hans i Norge i sommer. En fantastisk fyr jeg kommer til å jobbe mer med i fremtiden.

Kristine Tjøgersen

— En vanvittig musiker og komponist. Vi gikk i samme klasse på musikklinjen på Dahlske VGS i Grimstad for over 20 år siden, og har faktisk ikke jobbet sammen siden, men jeg har vært en stor fan av det hun komponerer i lang tid. Det har vært en liten drøm å jobbe med henne, og planen var at vi egentlig skulle komponere et lite stykke musikk sammen til platen som kunne ta Rural Tapes i nye retninger jeg alene kanskje ikke hadde klart. Korona satte en effektiv stopper for akkurat det, men hun bidrar med fantastisk spill og fargelegging av min musikk, hun tilfører musikken min noe helt nytt, og det er jeg veldig glad for at vi fikk til.

Lars Løberg Tofte

— Vi har spilt sammen i 25 år, og er min udiskutable go-to bassist. Lars er også med i livebestningen av Rural Tapes, og gjør både bass og keys der. En fryd å jobbe med og være sammen med, og alt samspillet vi har gjort sammen oppigjennom er nok en viktig grunn til at jeg i det hele tatt jobber profesjonelt med musikk i dag.

Marin Stallemo Bakke

— Marin har spilt all stryk på platen. Jeg arrangerer, men skriver helst ikke noter. Hun hører stort sett på skissene mine, noterer litt og trenger to-tre takes før alt sitter. En vanvittig profesjonell musiker.

Peter Buck

— Vi har bandet The No Ones sammen med Scott McCaughey og Frode Strømstad, og Peter og Scott jobber stort sett alltid i tospann i prosjektene de involverer seg i. Leverer alltid fra seg noe bra, uansett setting. Gjør bass på et par låter her.

Scott McCaughey

— En levende legende i min bok, og den fineste fyren i musikkbransjen som jeg vet om. Jeg er en stor fan av bandet hans The Minus 5, og vet at han alltid er klar for å bidra når jeg spør. Han tenker litt annerledes enn den gjengse musiker, og tøyer og drar ofte musikken min i nye retninger.

Sigurd Thomassen

— Sigurd er en glimrende musiker og produsent, blant annet er han The Brain i Pow Pow, som eide Oslo rundt 2010. Er også et levende musikkleksikon, har mye gode referanser, og var et soleklart førstevalg sammen med Lars og Øystein Braut da jeg skulle sette sammen en livebesetning til Rural Tapes. At vi begge har en interesse for fotballklubben IK Start fra 90-tallet gjør at det er ekstra moro å turnere sammen også.

Terry Edwards

— Terry har hatt mer å si for mitt prosjekt enn jeg hadde turt å håpe på da vi begynte å samarbeide på forrige plate. Han tar valg som pusher musikken min videre, og andre musikere kan også gjerne respondere umiddelbart på det han gjør. En brilliant musiker. Gjør saksofon, fløyte og vogelstimme på denne platen.

Øystein Braut

— En drøm å ha med både på plate og live, innehar klasse både som musiker og menneske. Der Sigurd er en litt strammere, mer Shadows-ish gitarist, er Øystein litt mer løs. Har et stort overskudd som musiker, tør å ta sjanser og leverer alltid.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/1bbTggi1LyS203uGr1FqVF?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen Inner Space Music og hva du ville formidle med den.

— «Inner space» kan være flere ting, blant annet «det som er under overflaten» og «området mellom jordens overflate og verdensrommet». Jeg har også tenkt at Inner space like gjerne kan være mitt eget indre, eller studioet mitt for den saks skyld, og har underveis sett for meg at lytteren tas med til forskjellige kamre i mitt musikalske indre. Jeg liker å jobbe med å binde sammen musikk fra ulike sjangre og epoker. Reindyrker gjerne et spor, men å jobbe med å finne overganger som connecter låter som i utgangspunktet kanskje ikke har så mye med hverandre å gjøre synes jeg er spennende, og jeg liker å lage plater hvor lytteren ikke klarer å lese seg frem til hva som kommer rundt neste sving. Jeg liker space-relatert musikk, men syntes «Outer space» begynte å bli såpass velbrukt at jeg ikke ønsket å jobbe med det, derfor ble «Inner space» et godt alternativ.

Albumet er spilt inn i Nygrenda Vev & Dur. Fortell om det stedet.

— Det er studioet jeg har på låven på et småbruk i Grimstad, mitt i skogen. Min samboer jobber som tekstilkunstner og har også arbeidslokaler der. Her møter jeg elg, fuglekvitter, fullmåne og stjernehimmel og masse annet som er inspirerende. Hogger ved og lever i elementene. Et nydelig sted å jobbe. Hele januar var jeg der, med matpakke og kaffetermos, fra 08.30 om morgenen til 15.30 om ettermiddagen, og det var slik denne platen ble til. Jeg jobber der så mye jeg kan.

D. Norsen står bak det fine coveret. Fortell litt om ham og forholdet mellom musikk og kunst.

— Frode Strømstad tipset meg om Darryl sine arbeider, blant annet et cover han hadde gjort for Sonic Youth. Jeg likte uttrykket hans veldig godt og tok kontakt. Han er busy, og jeg hadde ikke regnet med å få tilbakemelding fra han, men etter en uke svarte han meg på mail og ville gjerne gjøre artwork til platen. Arbeidet med min plate fikk han presset sammen mellom jobbing med War on drugs, en Lou Reed-utgivelse og Pavement tour-postere, så jeg føler meg veldig priviligert for at han ville ta i dette. Basert på hvor mye jeg likte det han ellers gjør fikk han helt frie tøyler på artworken her, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Det er absolutt viktig for meg at artworken kan være med å komplettere musikken, og jeg ønsker å knytte meg opp til folk som kan relatere seg til mine ting.

Albumene dine høster fine omtaler i utenlandske musikkmagasiner som Uncut, Mojo, Everything Is Noise, Electronic Sound og Prog Magazine. Hva betyr den typen anerkjennelse for deg som kunstner og for spredning av musikken?

— Jeg står nok ganske stødig i mitt eget kunstnerskap, anerkjennelse eller ikke, men omtaler i såpass tunge medier gjør jo selvsagt at jeg når mer ut, og det er viktig for et smalt prosjekt som dette, for det er faktisk med på å gjøre at jeg kan drive med dette. Jeg selger jo plater over hele verden, og selv om det ikke er astronomiske kvanta vi snakker om; hadde det ikke vært for omtale som dette hadde jeg nok ellers kun fått en støttende tommel opp på facebook fra den nærmeste kretsen, og så hadde prosjektet vært dødt etter tre uker. Slik er dessverre bransjen blitt, og det er egentlig et altfor mettet marked. At jeg i det hele tatt er blitt anmeldt er jeg veldig takknemlig for. Men det som også gleder meg veldig med disse omtalene er at journalistene vet godt hva de skriver om. Mange tar referansene mine, og forstår hva jeg vil. Med all respekt (eller kanskje egentlig ikke) tror jeg ikke journalistene til VG hadde hatt kompetansen til å skjønne helt hva dette handler om, skulle de omtalt dette.

Kan du til slutt velge fem/ ti låter som du har lyttet mye til I perioden da albumet ble til og si litt om disse melodiene

— Jeg prøver egentlig å ikke høre så mye musikk relatert til det jeg gjør når jeg jobber med nye egne ting, for ikke å tråkke for mye opp i andres gater, men gjør et lite forsøk på å komme med noen referanser som sannsynligvis gir mening i møte med min musikk.

Joe Meek – I hear a new world

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/4PH7xjN7nrCbnPIpIwqluF?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Bruce Haack – Blow job

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/32x2tVTMZNrATnDLxYzgFb?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

1900 – Ljuva mekaniska jag

The Notwist – Oh Sweet Fire

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/671PnKqukPtbpWZVZFqApT?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe>]

Terry Riley – In C

Sagor & Swing – Appolons aftonsång

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/4mWc6uRwpteXAtApqwELqe?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Jeff Parker – Four Folks

Raymond Scott – Tin Soldier

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/0nWkwaJyP81JsRtlCRigAl?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Antônio Carlos Jobim – Amor Em Paz

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7z97VUngFESJNinp9B3znE?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

John Baker – Tros Y Gareg

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7sjW3iZktCPfEI1aBNcXkv?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]