Intervju: ROSA FAENSKAP – Skeiv svartmetall

— Fremst av alt vil vi si at vi elsker svartmetall, og at sjangeren har spilt en viktig rolle i livene våre. Sjangeren har en dyster atmosfære og emosjonell råhet som for oss har en meditativ og beroligende effekt. Det vi gjør er derfor ut av kjærlighet for sjangeren, selv om vi snakker mye piss om visse elementer og holdninger i miljøet, melder ROSA FAENSKAP som på albumet Jeg blir til deg utgitt av Fysisk Format sammenføyer elementer av black metal, hardcorepunk, postmetal og shoegaze med mer på lekreste vis.

Jeg blir til deg slo ned som et bombenedslag i  den norske metalen med sitt potente, røffe, atmosfæriske og digressive uttrykk. Grimmt, tungt og særegent låter det. Hissig og følelsesladet. En plate og et band å bli glad i enten du velger å se det som black gaze eller queer black metal. Kjærlighetserklæringene kom fra mange – også uventede hold. disharmoni ba om nøklene til deres musikkunivers. Her er deres  otium (eller var det opium?).

Hvem og hva er ROSA FAENSKAP i norsk og internasjonalt musikkliv?

— ROSA FAENSKAP er bandet for snille mennesker som under overflaten bobler av sinne over den økende mangelen på medmenneskelighet. Bandet du kan skrike med til når du ser nok en politiker utnytte makten sin for egen gevinst, når enda en transfobisk idiot får forsidesak på VG, eller når mangelen på velferd gjør at du må bruke resten av sparepengene dine på tannlegeregningen.

Fortell om bakgrunnen for bandnavnet og hva dere vil si med det.

— Hver av oss har selvfølgelig tanker om hva det betyr for oss, men vi vil hovedsakelig at bandnavnet skal være åpent for tolkning. Vi tror egentlig at hvis man hører på musikken, følger oss og ser oss live, så får man ganske fort en idé om hva navnet handler om! Det finnes ikke ett rett svar, og det kan bety det du selv vil.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og roller i ROSA FAENSKAP?

Emil Vestre

Håvard: — Emil har en forbløffende evne til å uttrykke seg gjennom gitaren sin. Ikke bare komponerer han særdeles uttrykksfulle riff, men han får gitaren til å låte megasvært gjennom sitt kraftige anslag og stemmeføring. Emil får til å spille vakkert og yndelig like bra som han kan spille de tyngste, kraftigste og kjappeste metal- og hardcoreriffene du kan tenke deg.

Håvard Solli

Anders: — Jeg har spilt musikk med Håvard i en årrekke, og han har alltid imponert meg. Basspillet hans overgår legender, fordi han har en upåklagelig følelse for instrumentet sitt. Uansett sjanger, men særlig i sjangeren “vår” spiller han hardt og kontant når det gjelder, og spiller ufattelig smakelig og musikalsk i de mer eteriske partiene. I tillegg har har en frisk tolkning av hvordan å synge i et svart-/ekstremmetallband, der han trosser sjangertradisjoner og har en mer punkete/hardcore vokalstil.

Anders Jansvik

Emil: — Anders spiller trommer med en uforklarlig tyngde som jeg aldri har opplevd før. Han ligger i en perfekt sweet-spot der han har utrolig teknisk kompetanse, men samtidig alltid spiller med et særpreg og en sjel som gjør det unikt og hans eget. Hva enn jeg skriver tolker han det perfekt, og får det til å låte bedre enn jeg kunne forestilt meg!

Hvilket forhold har dere til fargen rosa og dens symbolikk?

— Etter svart er jo rosa den viktigste fargen i svartmetallens historie. Bare se på Deathcrush-coveret!

Hva med faenskap?

— Beste ordet i det norske språk? De lærde strides…

Fortell om forholdet til:

Svartmetall

— Først av alt vil vi si at vi elsker svartmetall, og at sjangeren har spilt en viktig rolle i livene våre. Sjangeren har en dyster atmosfære og emosjonell råhet som for oss har en meditativ og beroligende effekt. Alt i alt er musikken det viktige, og det at noen velger å skape et ekskluderende og hatefullt miljø oppnår ingenting for musikken. Det vi gjør er derfor ut av kjærlighet for sjangeren, selv om vi snakker mye piss om visse elementer og holdninger i miljøet.

Hardcore punk

— Hardcore punk har for oss evnen til å gå rett på sak og levere viktige budskap i et aggressivt uttrykk, som igjen gir utløp for sinne og frustrasjon.

Post-metal

— Post-metal bringer sårbarhet, nye teksturer og atmosfærer inn i sjangeren, og åpner for et enda bredere spekter av følelser.

Black Metal Rainbows

— Ingen av oss har fått lest denne boka, så har ikke noe spesielt forhold til, eller kunnskap om, den.

Queer-kultur

— Alle tre har vel forskjellige forhold til skeiv kultur. Men for eksempel er både Emil og Håvard veldig interessert i drag. Håvard binga en gang to hele sesonger av RuPaul’s Drag Race i løpet av en tredagers hjemmeeksamen på UiO. Han besto. Og Emil skriver faktisk en hel master om drag for øyeblikket!

Cross dressing

Emil: — Tja. Personlig liker jeg ikke begrepet “cross-dressing”, fordi det impliserer at jeg krysser over i et eller annet territorie som ikke tilhører meg. Jeg bare har på meg klærne som gjør meg glad og som jeg føler meg fin i, og som føles riktig for meg. Noen ganger er det kjoler, noen ganger er det bukser.

Femininitet

— Yaas!

Tekster på norsk

— Vi uttrykker oss best på norsk. Det er lett å gjemme seg bak engelsk, men hvis man skriver en dårlig tekst på norsk er det mye lettere å gjennomskue. Også skriver vi jo politiske tekster om ting som skjer i Norge, så det føles unaturlig å skulle gjøre det på engelsk.

Patriarkat

— Patriarkatet skader alle, og vi håper at menn som er imot feminismen snart forstår det.

Fascisme

— Vi ække fan av fascisme, ass…

Kontemplasjon

— Hmm…

Sinne

— Vi føler aggressiv musikk er det perfekte utløpet for sinne. Det er så gøy å skrike!

Rusbehandling

— Det viktigste av alt er at alle får hjelpen de trenger, og behandles med respekt, oppfølging og medmenneskelighet. 

Nachtmystium

— Aldri hørt om.

Hva betyr image og estetisk uttrykk for dere?

— Vi går ikke egentlig aktivt inn for å oppføre oss annerledes eller se anderledes se ut. Først og fremst handler det bare om at vi er oss selv, og prøver ikke å tilpasse oss regler for hvordan et metallband skal være. Det estetiske utrykket vårt representerer det vi synes er fint og som passer til oss som personer.

Kan dere fortelle litt om albumomslaget og forbindelsen mellom kunstillustrasjon og musikalsk uttrykk?

Emil: — Jeg synes det er veldig fint å ha evnen til å kunne jobbe med albumomslag selv, og prøve å visualisere det vi formidler gjennom musikken. Jeg elsker å jobbe visuelt, og har jobbet mye med foto og video, i tillegg til musikken. Det høres litt klisjé ut, men vi vil jo i all hovedsak at alle skal tolke coveret på sin egen måte, og trekke koblinger mellom musikken og kunstverket som de selv vil. Men vi er veldig stolte av coveret, og føler det visualiserer musikken godt.

Si litt om albumtittelen Jeg blir til deg og det dere ville uttrykke med den.

Albumtittelen stammer fra låta «Jeg blir til deg». Både tematisk og musikalsk representer låta albumet som helhet godt. Tittelen på albumet er på den ene siden direkte inspirert av de spesifikke opplevelsene som ledet til at Emil skrev teksten til tittelsporet, men er bevisst formulert på en måte som gjør at ulike personer kan tolke og kjenne seg igjen i symbolikken på forskjellige måter.

Torfinn Sommerfeldt Lysne og Oskar Johnsen Rydh har produsert plata i samarbeid med dere. Fortell litt om de og samarbeidet i studio.

— Torfinn er et geni på gitar! Han og Oskar har sammenstilt gitarlyden vi bruker på plata, med en helt sinnsyk forsterker-rigg i Oskar sitt studio. Torfinn har bidratt med en rekke genistreker på albumet, blant annet å få Emil til å spille på en Telecaster stemt helt absurd dypt ned, for å doble de tyngste riffene på plata. Trommene har vi tatt opp hos Oskar, som også har mikset plata. Vi kunne ikke vært mer fornøyd med miksene hans, som perfekt får fram nyansene, tyngden og atmosfæren vi vil uttrykke.

Dere ble nylig nominert til Subjekt-prisen for albumet. Kan dere si litt om poenget og viktigheten av å betakke seg for nomineringer og eksponering man ikke ønsker og hva som skjer om man ikke har et aktivt forhold til den typen problemstillinger?

— Føler vi forklarer dette godt i responsen vår på Instagram, så anbefaler de som lurer å lese hele innlegget.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har vært viktige for deres musikalske dannelse, og si litt om hva dere har likt ved de?

Emil

Der Weg einer Freiheit – Aufbruch

— «Der Weg einer Freiheit» er et av de eneste (relativt) nye bandene som spiller nesten helt rå svartmetall uten særlig sjangerblanding, men likevel klarer å lage noe helt særegent og genialt. Denne låta er så sykt sår, ærlig og dyster, og gir meg en følelse av at dommedag er rett rundt hjørnet. Det er ofte nøyaktig det jeg prøver å fange musikalsk selv.

Converge – Concubine

— Denne låta er ren, jævlig, ufiltrert faenskap. Ingen har før eller siden laget en så sonisk voldelig sang, etter min mening. Det er som om piggtråd penetrerer øregangene dine, på den best tenkelige måten. Sangen inspirerer meg ved å pushe grenser for hva hard musikk kan være.

Rage Against The Machine – Bombtrack

— Jeg husker fortsatt godt da jeg gikk på barneskolen og fant denne plata på et loppemarked. Da jeg spent satte på CD-en og åpningsriffet startet, følte jeg noe stort var i ferd med å skje. Tjue sekunder senere bryter låten løs for fullt, med et kraftig “UGH!!” fra Zack de la Rocha, og jeg ble frelst med en gang. RATM var en viktig gateway-drug både for min interesse i metal og i hip-hop. De er også en av grunnene for at tekstene mine har vært sinte og politiske fra dag én!

Deafheaven – Dream House

— Sangen har nesten blitt til en meme, men den er akkurat like vakker i dag som dagen den kom ut. Deafheaven endret metal for alltid, og du kan ikke overbevise meg om noe annet!

Sonic Youth – Teen age Riot

— Da jeg gikk i barnehagen hørte jeg fortsatt for det meste på Smurfehits og Knutsen & Ludvigsen. I andre eller tredjeklasse fant jeg ut at rock var mye fetere, og det var støyrockband som Sonic Youth og Boris som først åpnet ørene mine. «Teen Age Riot» vekker en fantastisk, nostalgisk følelse for meg, og har en utrolig evne til å berolige og pleie hjernen min uansett hva jeg går gjennom.

Håvard

Black Sabbath – War Pigs

— Dette husker jeg som en av de første sangene jeg lærte meg da jeg begynte å spille bass på ungdomsskolen. Det var også denne låta og spillingen til Geezer Butler som lærte meg pentaton skala, som gjorde at jeg kunne jamme til massevis av låter, selvom jeg ikke helt skjønte hva jeg drev med!

Pink Floyd – Echoes

— En låt med fantastisk atmosfære, dritkul spilling og nydelige vokaler. Jeg hadde en periode på slutten av ungdomsskolen og starten av videregående hvor jeg hørte veldig mye på Pink Floyd. Dette var også inngangen min til progrocken fra 70-tallet, og annen progga musikk.

Darkthrone – En vind av sorg

— Kanskje så rett-fram svartmetall som man får det! Utrolig stemningsfulle riff og blast beats, og en fantastisk stygg og rå vokal! Darkthrone gikk det mye av på ungdomsskolen!

Steven Wilson – Drive Home

— En utrolig vakker låt som kanskje har ett av de fineste refrengene jeg vet om. Dette, kombinert med en veldig sterk musikkvideo og en helt rå gitarsolo, var noe som satte inntrykk hos meg da jeg oppdaget Steven Wilson på VGS.

Converge – Jane Doe

– Converge er definitivt ett av de mest uttrykksfulle banda som har eksistert, og denne låta har en veldig sludgy og intens stemning med nydelige desperate vokaler. Albumet og resten av diskografien deres er forøvrig noe av min absolutt favorittmusikk!

Anders

Mötley Crüe – Red Hot

— Jeg fikk i hjemmelekse av trommelæreren min å brenne en plate med låter som jeg hadde lyst til å lære meg på trommer. Broren min hjalp meg med å navigere i CD-samlingen, og helt til slutt sa han: «Denne må du ta med, litt dobbeltpedal gir deg hår på kassa og alle kommer til å digge deg», eller noe sånt. Jeg hadde hørt mye på Mötley, men det er noe med ungdommeligheten i trommespillet som inspirerte meg til å begynne med dobbeltpedal.

Megadeth – Holy Wars… The punishment due

— Selv om jeg i senere tid har blitt litt lei av thrash metal, holder «Holy Wars» seg jævlig bra. Den har en rå energi fra start til slutt, selv i de rolige partiene, og er musikalsk kjempespennende på trommer. Etter jeg støtte på «Holy Wars» begynte jeg å spille mer musikalsk selv på trommer, og den åpnet øynene mine for at trommeslagere kan spille komplimenterende med resten av bandet.