Intervju: Sleep Kicks – Svevende postpunk med popmelodisk snitt

— Afterdrop refererer til det faktum at kjernetemperaturen i kroppen fortsetter å gå ned lenge etter at man har kommet opp av vannet. Jeg likte ordet og tenkte at det kunne brukes i en slags overført betyding også, det hadde interessante konnotasjoner, forklarer batterist Frode Gundersen i Sleep Kicks som nettopp slapp albumet The Afterdrop på Clever Recordings.

The Afterdrop er en oppsiktsvekkende gjennomført debutalbum som drar linjer til den andre bølgen av postpunk med artister som Editors, Interpol,The Killers og The Nationals, men samtidig bærer med seg arven av A-ha,Radiohead og Pink Floyd til et relativt eget uttrykk. Drømsk, storslagent, melodisk og melankolsk gitarpop som er ganske så fengende. I dette intervjuet med disharmoni.no forteller veteranene på den østlandske musikkscenen om veien frem til The Afterdrop og deres dype røtter i britisk musikkarv.

Kan dere først fortelle de som ikke kjenner det utmerkede bandet deres, hvem og hva er Sleep Kicks i norsk musikkliv?

Terje: — Vi er fire menn i vår beste alder som har spilt sammen jevnt og trutt siden sommeren 2019. Jeg kjente alle fra tidligere bandprosjekter, så dette er en eksklusiv gjeng, håndplukka gjennom deres personlighet og ferdigheter! Vi lever fremdeles i den villfarelsen at gitarbasert rock er noe folk er interessert i.

Fortell litt om bakgrunnen for bandnavnet og hva dere ville formidle med det.

Terje: — Ah, vi holdt på lenge før vi klarte å lande. Det kom stadig opp gode forslag, men det var alltid noen som fant en eller annen upassende assosiasjon. Eller at navnet var umulig å Google, sånne ting. Vi het vel “Weightless” en ukes tid, før noen oppdaga at det allerede var ti artister på Spotify med det samme navnet.

Frode: — Navnet var et av mine forslag, og er vel en slags halvveis feilformulering av “sleep twitch”, som er betegnelsen på et nevrologisk symptom hvor personen har ufrivillige rykninger i armer eller bein mens de sover – for de som har hund så er det ganske vanlig å observere nettopp det når hunden sover også. Grunnen til at vi valgte å bruke nettopp dette navnet ligger vel i motsetningsforholdet mellom “søvn” og “spark”; på en måte følte vi at det var beskrivende for det musikalske uttrykket vi ville formidle.

Terje: — Det drømmende og svevende møter det aggressive, om du vil.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Jørn: — Jeg oppdaget Elvis som guttunge og ble lidenskapelig fan av han. Husker jeg ble totalt blåst av banen av hvor forskjellig han hørtes ut live vs studio-innspillingene (sjekk ut “In person” utgivelsen hans fra Las Vegas august 1969 og hvordan han gjør 50-talls slagerne sine live). Elvis var begynnelsen for min del.

Stephen: — I really fell for music when my older brother brought home a Sisters of Mercy tape containing all the early singles back from uni. Then they released Floodland, and I’ve been hooked ever since!

Frode: —  Jeg hørte “No Milk Today” på radio da jeg gikk i fjerde klasse og var overbevist om at det var The Beatles – jeg måtte kjøpe ganske mange album med Beatles før jeg skjønte at jeg hadde tatt feil, he he, men da var det gjort.

Terje: — Jeg kommer fra en musikalsk familie, så det var musikk i heimen fra jeg var bitteliten. Elvis, Beatles, Creedence – og Julio Iglesias! Var hekta fra jeg var 5-6 år. Pelle Parafins Bøljeband gikk på TV og alle de store gutta i nabolaget snakka ustanselig om Kiss.

Når begynte dere selv å spille og hva får dere ut av det?

Jørn: — Jeg begynte å spille gitar i 10-12 års alderen, mest fordi jeg hadde en storebror som spilte gitar og tenkte at det så kult ut. Gjennom hele livet har gitaren vært min ventil og terapi. Noen flyr på fjelltopper, andre samler frimerker, noen sykler Birk’en mens andre strikker.. de fleste har en terapaut i hobbyen sin. Musikk og gitarene mine er min.

Terje: — Pappa lærte meg de første gitarakkordene da jeg var 8-9. Men det tok noen år før jeg ble ordentlig hekta. Jeg tok faktisk orgeltimer i flere år, så det var mitt “hovedinstrument” fram til jeg var 12-13. Da ble det kjedelig å bare spille etter noter, og jeg skjønte at gitar var greia. Lenge var det mestringsfølelsen som var den store driven. Å lære seg nye klanger og teknikker, og klare å plukke låter og riff. Så må jeg nok innrømme at jeg gitarteknisk har stagnert litt på mine eldre dager, nå er det først og fremst å skrive ferdig en låt eller å merke vokalteknisk fremgang som gir den store lykkefølelsen!

Stephen: — A friend asked if I wanted to join their band as a guitarist when I was 16. I told him I didn’t play guitar, but that didn’t deter him. So I learnt to play 3 chords and strum them as fast as possible. I blame the Wedding Present.

Frode: — Jeg hadde en plan om å stille opp i “Ta Sjansen”, men trengte hjelp til å bygge en båt og gikk til en kamerat for å se om han var hjemme, det var han ikke, så på hjemveien så ringte jeg på hos noen litt eldre gutter jeg ikke hadde snakka med på en stund. De åpner og de har akkurat skaffa seg bass og gitar og spør meg om jeg vil spille trommer, og siden det har jeg vært trommeslager. Rimelig tilfeldig der altså.

Har dere hatt noen forbilder, mentorer eller inspirasjonskilder som har vært viktige for egen musikalsk dannelse, i så fall hvem og hva har dere lært av de?

Jørn: — Som gitarist og barn av 70-tallet så er vel ikke mine inspirasjonskilder særlige originale. Det er bautaer som Tony Iommi, Ritchie Blackmore, David Gilmour, Jeff Beck og til dels 80-talls hardrock-gitarister som Adrian Smith og Jake E. Lee som har gjort inntrykk. For ikke å glemme Elvis’ gutter Scotty Moore og James Burton! Felles for alle disse er – etter min mening – den melodiøse tilnærmingene til alt de gjør. De spiller ikke en gitarsolo kun for soloen sin del, som oftest blir soloen nesten en uunnværlig del av låta. Prøv å tenke deg «Comfortably Numb» eller «Heartbreak Hotel» uten … det blir som at kroppen har mistet venstrefoten eller noe.

— Ironien her er jo at i Sleep Kicks så spilles det omtrent ikke soloer i det hele tatt. Men det melodiøse er likevel satt i høysetet i alt av gitar arbeid som vi gjør. Det skal låte bra og fint sammen – det er det viktigste.

Stephen: — As a bass player, probably Craig Adams from the Sisters, not least cos he was the first bassist I heard and he put his bass through a shit ton of distortion. As a songwriter, it’s Cocteau Twins and Dead Can Dance, although I do find myself back in the land of jangly indie-pop quite regularly.

Terje, hvordan har du funnet og utviklet din vokal stil og stemme?

Terje: — I den grad jeg har funnet den, si! Jeg fikk vokalistjobben kasta etter meg rundt årtusenskiftet, og Chris Martin fra Coldplay ble et slags forbilde. Han fikk det til å funke uten å være en blendende teknisk dyktig sanger. Jeg hadde ganske god kontroll på falsetten, og dro ofte «Wicked Game» og «Take on Me» på karaoke, haha. Jeg følte meg imidlertid av og til som “den tilfeldige vokalist”, han som sang fordi ingen andre ville.

—  Har ikke hatt enorm selvtillit på stemmen, så det har vært perioder og bandprosjekter hvor jeg har vært fornøyd med å bare være gitarist. Men etter hvert som jeg havna i den åttitallsinspirerte indierocken, oppdaga jeg jo at den dype, litt dramatiske Ian Curtis/Ian McCulloch-viben lå ganske naturlig for meg. Det er i høyeste grad et pågående prosjekt, hvor jeg prøver å pushe meg sjøl og føler at jeg stadig utvider den vokale verktøykassa, bare ved å synge masse. Har aldri, og kommer nok aldri til å ta sangtimer, selv om det helt sikkert er kjempelurt med tanke på å unngå å bli fysisk sliten i stemmebånda og sånn.

Dere har valgt å skrive på engelsk. Fortell litt om det valget.

Terje: — Det kan vel knapt kalles et valg. Jeg har skrevet på engelsk siden de første keitete forsøkene på egne låter i midten av tenåra og aldri vurdert å endre på det. Det henger utvilsomt sammen med at jeg har hørt og hører 99 % på engelskspråklig musikk.”Norsk på norsk” har aldri funka for meg. Rim, ord og vendinger kommer naturlig på engelsk. Å synge på norsk blir veldig nakent, og man skal være en temmelig dyktig poet for å få det til å flyte og samtidig levere en historie eller et budskap. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er en poet på det nivået og at det nok er enklere å “gjemme seg” bak velbrukte engelske strofer.

Hvordan skiller Sleep Kicks seg fra andre band dere er og har vært aktive i som Elster, Infiniteloop, Spoonfool og The Cavebones med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming, og hva har dere tatt med dere fra de andre bandene til Sleep Kicks?

Terje: — Sleep Kicks er jo et “voksenband”, og sånn sett temmelig seriøst og fokusert. Vi er jo folk med familie og hus og full jobb, og da blir det mindre tid til å henge på puben etter øving, for å si det sånn. Litt på godt og vondt, forsåvidt. Rent personlig lærte jeg mye av perioden med Infiniteloop. Bandet hadde en låtskriver og bandleder som krevde beinhard disiplin og som styrte skuta på diktatorisk vis. Fortalte alle hvordan de skulle spille og var ekstremt lite mottagelig for innspill. Vi ble et usedvanlig tight band, men til slutt orka jo ingen å bli hundsa med på daglig basis, så det gikk som det måtte gå: Alle slutta. Samtidig!

— I Sleep Kicks har jeg vært veldig bevisst på å ikke bli den diktatoren, men å heller skape et banddemokrati så langt det lar seg gjøre. Samtidig må det en viss disiplin til, og noen må ta kontrollen og skjære gjennom fra tid til annen.

Stephen: — Full-time job?! Hah, never!!

Frode: — Ja, det er vel bare jeg som henger på pub etter øving these days.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i Sleep Kicks?

Terje Kleven, gitar og vokal

—  Terje er en fantastisk låtskriver, meget god gitarist og synger som om livet hans er avhengig av det! Og så er det disse tekstene da … Terjes tekster er meningsfylte, gjennomtenkte og ikke minst til ettertanke – og man kan tolke de til å passe sin egen livssituasjon, akkurat som en god tekst kan og bør gjøre. Terjes låtskriving legger lista utrolig høyt for oss andre, hvilket er bra, for da har man hele tiden noe å strekke seg etter.

Stephen Gardener, bass og synth

— Stephen skriver, i likhet med Terje, sterke låter med gode tekster. I tillegg er Stephen åpen for det meste av instrumentering, og det er han som stort sett legger til synther og arrangementene av disse i låtene våre. Og for ikke å glemme – hans basslinjer er helt nydelige!

Jørn Landbakk, gitar og kor

— Jørn er en veldig allsidig gitarist, og hadde vel egentlig aldri spilt akkurat denne typen musikk før, men tok stilen nærmest umiddelbart, og det er ganske imponerende. Jørn er også “business-minded”, og er ofte den som pusher på for å få ting gjort.

 Frode Gundersen, trommer

— Frode er nok den i bandet som helt klart liker å improvisere mest. Det er veldig sjelden at trommebrekkene er like fra gang til gang. Plutselig kan han komme opp med en beat eller et break fra en annen verden under ei låt, og av den grunn tar vi opp alle øvinger, sånn at han kan få fanget opp gullkornene. Frode har en spillestil som er som hånd i hanske for Sleep Kicks, og vi digger den!

Stephen: — Terje is obviously the talented one. The rest of us are shit, and just tag along for the ride. I’m not even the best bass player in the band, but I do have the most synths.

Terje og Stephen, kan dere fortelle litt om hvordan dere samarbeider om låtskrivingen?

Stephen: — Terje writes the songs for the most part, mainly because he actually seems to know what he’s doing. I do enjoy coming with ideas and seeing where we can take them though. To be honest, I struggle with writing more typical band songs – I enjoy writing lyrics, and tend to have tons of instrumental electronic, shoegazy stuff pouring out of me the whole time, but rarely do I put the two together.

Terje: — Stephen er et unikum når det gjelder å komme med låtskisser og ideer. Han kan hoste opp tre-fire dødskule riff nærmest på kommando. Det er et privelegium å kunne ta en kikk i godteposen hans når jeg har kjørt meg litt fast eller er generelt lei av egne ting.

Fortell litt om valget av albumtittelen The Afterdrop, og det dere ønsket å artikulere med den.

Terje: —  Vi var på jakt etter en tittel som kunne uttrykke noe om den generelle stemninga på albumet. Noe mørkt, diffust og kanskje litt ubehagelig, uten å gå helt i klisjéfella. Så var det vel Frodes uransakelige tanketog som igjen redda oss!

Frode: — Ja, jeg kom over uttrykket Afterdrop i en artikkel om polske isbadere, og det refererer til det faktum at kjernetemperaturen i kroppen fortsetter å gå ned lenge etter at man har kommet opp av vannet. Jeg likte ordet og tenkte at det kunne brukes i en slags overført betyding også, det hadde interessante konnotasjoner.

Terje: Jeg liker også at det er et ørlite nikk til The Bends der. Det er liksom vi og Radiohead som tar baderelaterte fysiske senplager på alvor!

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/7KH9S82by17vSuUPU9OFqw?utm_source=generator» width=»100%» height=»352″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Jeg har nå satt sammen noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Sleep Kicks og eller The Afterdrop.

A-ha

Jørn: — Hva mer kan man si om A-ha som ikke allerede er sagt? Magiske låter & magisk vokalist. Kruttsterk katalog. En stor inspirasjonskilde.

Simple Minds

Frode: — Jeg var og er kjempefan av den doble liveskiva In the City of Lights, og har spilt mye trommer til den (den gangen jeg drev med sånt). Fun fact er vel at jeg har kjøpt den skiva (og bare den) på følgende formater – vinyl, kassett, cd og (hold deg fast) MiniDisc.

The Chameleons

Terje: — Et no-hit-wonder det er litt kulere å namedroppe enn The Cure eller U2!

Editors

Terje: — Sammen med Interpol helt avgjørende for retninga jeg tok som gitarist, sanger og låtskriver. Tror inspirasjonen er ganske hørbar i låter som Hall of Shame og Words in Vain (og har litt noia for at noen en dag skal avsløre meg som total rip-off).

David Bowie

Jørn: — Aldri noen blodfan, men liker hans sene 60- og tidlig 70-talls periode. Og at han var så kompromissløs i alt han gjorde. Har blitt fortalt at Terje har litt Bowie-vibes i stemmen sin av en som har hørt låtene våre.

Postpunk

Jørn: — Jeg er vel den i bandet som har minst forhold til dette begrepet. Ikke for det, jeg har alltid satt pris på band fra sjangeren (tenker på band som The Cure, The Smiths, Talking Heads, The The) selv om jeg ikke har tenkt over at dette muligens var postpunk. Er det postpunk? Men ser at ordet dukker opp i de fleste anmeldelsene av våre singler og nå albumet.

Drømmepop

Stephen: — I think the dreampop elements that sneak their way into our music offer a really nice contrast to the whole post-punk vibe. As much as I love the post-punk thing, it can be a bit agro sometimes, so a nice floaty Cocteaus arpeggio can soften things a little.

Krautrock

Terje: — I bandets første leveår drev vi litt mer med jams og droning, og prøvde å fusjonere snappy låter med mer suggererende greier inspirert av kraut og postrock. Etter hvert tok vel fokuset på melodi, riff og tradisjonell låtstruktur mer overhånd, men man kan fremdeles høre elementer av dette i f.eks. Orbiting eller fullversjonen av Exodus – som man må kjøpe vinylen for å høre, hehe.

Arena rock/stadion pop

Jørn: — Det kan fort rynkes på nesen av slike begreper blant musikersnobbene, men jeg tenker egentlig bare at man har nådd ut til veldig mange som liker det du driver med. Man kan liksom ikke bestemme seg for at “nå skal vi skrive arena rock”. Låtene blir som de blir, og av og til så kan man tenke at “denne hadde funka som fjell på Wembley!” idet man kommer på at man må tømme oppvaskmaskinen. Når Big Dipper skulle beskrive plata vår i sin sedvanlige og utrolig kule fredagsvideo så sa de vel at vi var “et sånn stadionvennlig band som ikke spiller på stadioner”, så mulig vi havner under denne betegnelsen – hva vet jeg. Tar det som et kompliment okke som!

Melodi

Terje: — Altså, man kommer ikke utenom Beatles. Jeg har hatt en dragning mot beatlesk musikk hele livet, typ Crowded House, Prefab Sprout etc., og elsker jangle/powerpop ala Posies, Jellyfish og Matthew Sweet. Som nevnt ovenfor, mine forsøk på å undertrykke det melodiøse til fordel for det repetitive, svevende eller gud forby – atonale – blir sjelden mer enn moderat vellykket.

Melankoli

Stephen: — I can be both a melancholic introvert and like an inane and naive 10 year old simultaneously. We figured that melancholy would be the better approach for the music.

Atmosfære

Terje: — Det er vel et av punktene hvor vi skiller oss mest markant fra den “opprinnelige” minimalistiske post-punk-estetikken. Vi elsker å skape stemninger og male store lydbilder med pedaler og plugins, spoken word og lydeffekter. På det punktet heller vi nok mer mot shoegaze/drømmepop (selv om det nok snarere er alle åra med Dark Side of the Moon og The Wall på øret som har skylda, for meg personlig, i alle fall).

Mørke

Stephen: — I dyed my hair black and wore a long black overcoat when I was younger. How else was it going to turn out?

Havguden Neptune/Kyrre Johansson

Terje: — Er veldig stolt av den låta. Stolt av at jeg klarte å formidle savnet etter en venn på en måte som forhåpentligvis gir en følelse av ro eller aksept. Stolt av videoen vi lagde på nullbudsjett, med datteren hans, Majken, i hovedrollen.

Words In Vain/kommunikasjon og gjennomslagskraft

Terje: — I dag er det kanskje lett å tolke den låta som en reaksjon på sosiale medier og “information fatigue”, men deler av teksten ble faktisk skrevet for nærmere 20 år siden! Det er jo litt vittig.

Søken/lengsel

Terje: — Må vel sies å være et premiss for avslutningslåta på skiva, «No Coming Back». Den ble opprinnelig skrevet til alle som vokser opp på små drittsteder rundt i landet og som ikke kan vente med å komme seg vekk. Men jeg har etter hvert skjønt at den toucher ved noe enda mer universelt. Å legge fortida bak seg og komme seg videre. Å tørre å ta steget.

Internett krigere og troll

Jørn: — Feige jævler.

Ole Øvstedal og Silje Huleboer har produsert og spilt inn albumet sammen med bandet, og i tillegg bidrar de også som musikere på albumet. Fortell litt om det valget, hvordan de har vært å jobbe med og hva de har brakt til sluttresultatet.

Terje: — Hyggeligere radarpar skal man lete lenge etter! For flere av oss var det første gang vi gikk i studio for å spille inn et helt album, det kan være skremmende og overveldende. Ole og Silje sørget for at skuldrene var senket fra første sekund, og var like mye cheerleadere som tekniske produsenter. Ole er jo dessuten legendarisk opptatt av gadgets og gitar-lyd, og sørga for at Jørn og jeg fikk maks kvalitet på gitar-tracksa gjennom å teste ulike rigger og vintagepedaler. Og Siljes koringer da, himmel og hav …

Jørn: — Siljes arrangement av koringer er helt og holdent hennes egne på de fleste av låtene og de ble løftet opp på et nytt nivå på grunn av det – helt uovertruffent! Låtene hadde ikke blitt det samme uten.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har vært viktige for deres musikalske dannelse og si litt om hva dere har fått ut av eller likt ved de?

Jørn:

Elvis Presley – Heartbreak Hotel

— For ei låt, for et arrangement, for en stemme. Gåsehud.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/2IfE8FhnPPEBSS4rL1qhBb?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

The Beatles – Kan man kalle Abbey Road for ei hel låt? Ikke det?

— Hmm … vanskelig når man har med band å gjøre hvor det er lettere å ramse opp de få dårlige låtene de har laget enn en favoritt. Og Rain fra Revolver-sessions … ei låt som endte opp som ei B-side på en singel og havnet aldri på noe album! Da legger man lista høyt da! For.en.låt!

Black Sabbath – Black Sabbath

— Mitt første møte med det mørke, uforutsigbare, riffhimmelske og intense Black Sabbath. Hardrockens gründere i min bok.

Pink Floyd – Comfortably Numb

— Ja, jeg vet – drita uorginalt, men hva kan man si om en solo som i utgangspunktet er perfekt, og så går Gilmour å topper den live flere ganger på hhv. Delicate Sound of Thunder og P.U.L.S.E skivene? Blir rørt hver gang.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7Fg4jpwpkdkGCvq1rrXnvx?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Iron Maiden – Remember Tomorrow

— Det er noe helt eget med denne låta – starter nesten som en slags ballade for den eksploderer i refrenget før stillheten senker seg igjen for neste vers. Og så tar den helt av i bridgen igjen før den roer seg – og eksploderer igjen! Får ei låt! Sjekk ut “live” versjonen som er B-siden på singelen “The number of the beast” – pur lykke!

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/1NILMHSfpDZd7Rn73d7bEP?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Terje

— Prøver meg på fem låter som har inspirert min låtskriving, vårt sound og tilnærmingen til The Afterdrop:

Comsat Angels – Independence Day (fra Land)

— Alle liker jo å ha et band som nesten bare en selv kjenner til. Dette post-punk/new wave -orkesteret fra Sheffield ga ut en håndfull jæskla bra plater i perioden 1980-1985, som dessverre hverken er å få tak i fysisk eller på strømmetjenestene.

Kashmir – Surfing the Warm Industry

— Hadde en av mine feteste konsertopplevelser da disse danske drænge spilte gjennom hele Zitilites (2003) på John Dee en uke før den hadde kommet ut. Denne førstesingelen er litt sær, men det er bl.a. kraut-elementer her som jeg helt åpenbart har latt meg inspirere av.

Elder – Embers

— Bandet jeg har hørt desidert mest på de siste 6-7 åra! Utrolig produktiv gjeng, som stadig er i utvikling. Fra stoner, via heavy prog og ren psych til noe som nesten ligner math-rock. Jeg går selv ikke av veien for å lure inn en 6/4 eller 7/4-takt. Ikke alle i bandet lar seg begeistre.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7rdLhTuFLpGa6qaVa4Efb3?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

School of Seven Bells – Scavenger

— Stephen og jeg hadde en fuktig kveld på Mysterud bar i 2018, da vi la grunnlaget og staket kursen for SK. SVIIB var – kanskje noe overraskende – et av banda som vi begge kicka på.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/4ArXN7DmZ5fJkukBRliY8L?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Duvel – Hong Kong Sex Toy Store

— Må ha med en norsk en også! Ble fullstendig blown away da jeg hørte denne låta – og skiva – første gang. Ble en slags målestokk, faktisk. Utrolig kult band, gjennomført sound og suveren vokalist. Også viste det seg jo at den var gjort hos vår mann Morten i Taakeheimen!

Stephen:

In alphabetical order:

Cocteau Twins – Mizake The Mizan

— This was a B-side to Heaven or Las Vegas, but I just fell in love with the song. Those beautiful guitars and crazy swirliness just take me to another world. Huge influence on my songwriting.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/15EpITP684el9sd1UFWgI9?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Dead Can Dance – Anywhere Out Of The World

— Apart from the fact that Brendan Perry is one of my favourite songwriters, I have always loved the way they build up their songs, adding layer upon layer of polyrhythms and general loveliness.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/6f7KNNrULdITYojMmRLHle?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Jean-Michel Jarre – Equinoxe, Pt. 1

— First heard Equinoxe when I was about 10 and listened to it (and other JMJ albums) to death until my brother brought home that infamous Sisters of Mercy tape. I quickly moved on, and I didn’t realise what an influence he was on my music until I rediscovered him several years ago – so much of my electronic stuff has been subconsciously influenced by Jean-Michel Jarre.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/2vpkLvyod4DAhOe57yWmmb?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Mega City Four – Awkward Kid

— Probably my favourite indie band. Lyrically, Wiz had a big impact on my writing. Went through a period during uni where I was going to see them play on an almost weekly basis. They were a great live band, and Wiz is sorely missed.

Wedding Present – Gone

— Another B-side that I fell in love with. Loved me a bit of indie-pop, and the Wedding Present did it as good as anyone. The Weddos were, and are, a huge influence on my bass playing, although I do try to tone it down a bit in Sleep Kicks!

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/6IM0G28QDyMrPR4qqwlI28?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

— Damn, that’s 5 already. And I didn’t mention The Divine Comedy’s Tonight We Fly, The Sisters Flood 2, Bob Marleys Small Axe, and probably a million others. That’s a good point actually – how did I not fit some reggae in there?

Frode:

— Beatles må med, Stone Roses må med, Ride må med, Led Zep må med og faktisk TOOL. Men å velge bare en låt av hver? Hjelp! Et slags forsøk da (med pistol mot tinningen)

Beatles – Strawberry Fields Forever

Stone Roses – Fools Gold

Ride – Leave them all Behind

Led Zepplin – Black dog (live)

TOOL – Lateralus

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7tvuLLroI0n6uYBWuFig5d?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

— Alle veldig inspirerende trommemessig (og i det hele tatt selvfølgelig).