– Musikken på denne skiva er veldig knyttet til tematikken med det skjøre og eteriske. Inspirasjonen til bandnavnet fra «The Fountain» (Darren Aronofsky), samt låttittelen på O Dom Da Fé (navngitt etter et maleri av den Brasilianske kunstneren Carlos Araujo) er alt hentet fra estetikk som er litt diffus og vag, forteller gitarist og vokalist Jone A. Piscopo i Sundrowned som er aktuelle med albumet Becoming Etheral på Fysisk Format. og som et av de opptredende bandene på Beyond The Gates scenen under Viil Vill Vest i Bergen på Hulen 9-11. september sammen med Wrath og Phantom Fire.
Det brusende landskapet og de voldsomme, heftige bølgene i havgapet utenfor Haugesund er spektakulært og fryktinngytende, men også episk og forlokkende. På samme måte er albumet Becoming Ethereal fra Haugesundsbandet Sundrowned en grandios og følelsesladet bekjentskap. Uttrykksfull, illevarslende, vidløftig, viltvoksende, monumental og dramatisk skjærer det seg inn i sjelen til lytteren. Det handler om en atmosfærisk eksperimentell form for metall; gjerne betegnet som post-metall. I intervjuet med bandlederen Jone A. Piscopo kan vi finne ut hvordan flyttingen tilbake til hjembyen Haugesund fikk musikalske konsekvenser, og lese om inspirasjon fra filmmakeren Darren Aronofski, filosofi og ikke religiøs spiritualitet.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/1LeMLkTpEyilYHOOLUwwjj» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Fortell litt om bakgrunnen for valget av bandnavn og om forholdet til sollys.
– Navnet Sundrowned var nok i utgangspunktet underbevisst hentet fra en låt av samme navn fra det danske bandet Møl. Men hovedinspirasjonen i navnet var egentlig hentet fra filmen «The Fountain» av Darren Arronofsky hvor et klipp av hovedkarakteren Tomas opplever en åpenbaring om livet og blir druknet i lys på vei mot sin personlige nirvana. Litt hoven forklaring, men om en har sett klippet gir det sin form for mening. Tanken var i hvert fall at det ønskelige lydbildet på musikken vår skulle føles som den scenen ser ut. En slags eufori mens en drukner i lys.
Jone, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?
– Jeg kommer ikke fra en musikalsk familie, men mamma og pappa har alltid lyttet mye til musikk, så det var en del av omgivelsene når jeg var liten. Men sånn jeg har forstått det var jeg veldig tidlig i interessen likevel og lærte meg navn på både artister og låter så fort jeg kunne snakke. Tross hvor ung jeg var da jeg bet på var jeg veldig sen med å begynne med musikk selv da jeg ikke begynte å spille gitar før jeg var 14. Lidenskapen kom rett og slett bare av kjærligheten jeg hadde for kunstformen fra tidligere i livet og det at jeg fant et potensiale til å uttrykke alle de ungdommelig følelsene på det som kanskje var en litt mindre utagerende måte. Tross at mitt musikalske uttrykk den gang var rotet i utagering.
Hvilken musikk var dere omgitt og opptatt av under oppveksten?
– Både mamma og pappa hadde relativt variert musikksmak og satte seg aldri i et spor. Mye av musikken som gjorde inntrykk nok til at jeg husker det den dag i dag er Depeche Mode, Nirvana, The Prodigy, Metallica og Queens Of The Stone Age.
Hva var det som fikk dere til å selv begynne og skrive låter og hva fikk dere utløp for med det?
–Jeg har alltid vært et veldig følsomt menneske samtidig som jeg har vært relativt innesluttet. Det førte nok til at det var et sårt behov for å uttrykke meg via noe som føltes litt mindre personlig enn å snakke direkte om ting. Så det å skrive låter var en viktigere del av det å spille musikk enn å lære meg instrumentet. En essens som til og med henger igjen i dag.
Har du hatt noen forbilder eller mentorer langs veien. I så fall, hvem og hva lærte dere av de?
– Vil ikke nødvendigvis si det var noen forbilder eller mentorer direkte. Men Helge Toft og Tom Poole Kerr som har jobbet på Gamle Slaktehuset i Haugesund siden jeg begynte med musikk har vært en utrolig viktig del av det å gi unge musikere i Haugesund en arena til å spille konserter og treffe andre likesinnede. Samt Per Steinar Lie som var Karmøy-ekvivalenten av dem og som også har hatt en uvurderlig påvirkning på yngre musikere i distriktet. De har virkelig gitt en mulighet til ungdom som har vært veldig viktig for mange.
Har dere noe favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?
– Tross hvor ekstremt effekttung musikken vår er og hvor arketypisk gearhead sjangeren er så må jeg ærlig innrømme at jeg er veldig enkel av meg. Jeg har mange venner som sitter og blar på finn og bytter og selger utstyr konstant, men jeg er litt sånn at jeg finner en ting som funker og så bare bruker jeg det til det dør. Som heldigvis skjer rimelig sjeldent da jeg passer godt på tingene mine. Men jeg bruker en fender jazzmaster med fralin pickups, orange OR50 og om jeg måtte valgt en viktigere pedal enn resten hadde det blitt strymon big sky-en min.
Hva betyr det tekniske utstyret i forhold til å skape det lydbildet dere ønsker live og i studio?
– Har et syn på det som kanskje nesten kan tolkes som selvmotsigende. For de som sier at utstyr ikke betyr noe som helst mener jeg lyver så det renner. For når alt kommer til alt er jo musikk bare lyd! Så utstyret du bruker og hvordan du skrur lyden er jo nettopp hva som gjør at det ender opp med å låte som det gjør. Men det sagt er ikke utstyret vi bruker live og i studio det samme i det hele tatt.
Hvordan ting låter i en mikrofon rett inn i en miksepult og hvordan det låter i et stort rom av stein eller hva det måtte være er to helt forskjellige ting uansett. Og i studio tilpasset vi oss det uttrykket med å bruke litt andre ting. Tankesettet mitt er alltid bare å låte det beste det kan gjøre i sin gitte situasjon. Og jeg tror uavhengig av hvilket utstyr du bruker så lenge du skrur det til å låte bra og du spiller ting som i utgangspunktet er bra så blir ting…vel, bra?
Hvordan vil dere sammenligne Sundrowned med andre band og prosjekter dere har vært med i med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi som Chêne?
– Chêne var et fullt band i motsetning til Sundrowned som i all hovedsak er et soloprosjekt. Chêne var en utrolig givende og lærerik bandopplevelse. Både i det at folkene jeg spilte med var utrolig dyktige og inspirerende for ikke å snakke om utrolig fine folk. Men også var låtskriver dynamikken mer delt mellom hele bandet enn det jeg hadde opplevd før. Men etter jeg flyttet til Haugesund slet vi litt med å finne fotfestet da vi hadde vært vant med å øve ukentlig og dele alle de kreative oppgavene helt fra medlem til medlem. Og uheldigvis så kræsjet det etter et år.
Så valget å føre Sundrowned til et fullt soloprosjekt lå litt i det at jeg var usikker på hvorvidt jeg kom til å flytte på meg videre og at jeg ikke ville måtte starte på nytt hver gang. Men kreativt var det også veldig spennende å ha fullt og totalt ansvar for hva som ble skapt innenfor rammene. Før Chêne var jeg fra et av ungdomsbandene mine vant med å måtte bære låtskrivingen alene og jeg visste ikke helt hva jeg kom til å få med meg av helt kreative likesinnede folk i Haugesund regionen. Så jeg valgte å heller kunne styre lydbildet totalt i den retningen jeg ønsket heller enn å måtte inngå kompromisser på visjonen min.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/3lgGmaMwvr3R83mkXUSaRY» width=»100%» height=»230″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Hva vil dere si er den viktigste forskjellen mellom Sundrowned 2021 og bandet som ga ut EP-en EP I i 2019?
– EP-en ble skrevet helt i starten av mitt løp som soloartist og bar åpenbare preg av å lære seg å bære et helt kreativt uttrykk på egenhånd. Noen av låtene hadde en kvalitet jeg fortsatt tør å stå inne for som Monarch som endte opp på skiva, annet var litt røffere. Så punktet mellom handler vel mest om min egen læring som låtskriver og det.
For ikke å snakke om G. Innocent og ble med i bandet i slutten av 2019 og som med sin mer grunnleggende jazzbakgrunn har tilført uttrykket til bandet en ganske annen vinkling på trommene enn det vi begynte med. Innocent er det eneste medlemmet som har hatt relativt åpen kreativ frihet da trommer er det eneste jeg ikke har følt meg komfortabel nok med å skrive selv. Og hans tolkning av hva musikken vår kan være har vært helt unik og uvurderlig. Sliter med å underskrive hvor viktig han har vært for det vi er i dag.
Dere har også hatt med noen dyktige gjester på albumet. Fortell litt om de og deres bidrag
Vokal på «The Eternal» – Emilie Østebø:
– Emilie Østebø er en musiker jeg har hatt gleden av å følge siden hun var 13 år gammel. Hun pekte seg fort ut som en låtskriver av en helt annen liga enn hva som kan forventes av de fleste. Etter å i senere alder å ha blitt bedre kjent med henne og fulgt en helt utrolig utvikling selv fra et så bra utgangspunkt tenkte jeg at vi bare måtte få til å gjøre noe med henne. All vokalen hun tok til skiva spilte hun inn selv i en studentbolig i Oslo og resultatet tok pusten fra oss fra vi fikk de første demoene. Hold et øre åpent for navnet videre, jeg lover at hun kommer til å bli et stort navn.
Cello på Babel, Ethereal og Ruins – Anders Sørvik:
– Helt fra vi begynte å snakke om albumet uttrykket jeg et ønske om å ha stryker elementer på skiva. Men jeg hadde ingen plan om hvordan vi skulle få det til. Men G. Innocent som gikk på musikklinjen ved Skeisvang vgs hadde nevnt dette for Anders som gikk i klassen hans og vi kom i samtale under bursdagsfeiringen hans hvor han viste interesse for å være med på skiva. Midt i uka vi var i studio sendte jeg han en hastemelding om han hadde mulighet til å komme på siste dagen og han tok turen fra Haugesund til Stavanger for å spille inn.
Jeg hadde ingen idé om hva han kom til å levere, men Anders viste et talent og en kreativitet som tok oss alle på sengen. Mye av det som endte opp på både skiva og låter som kommer senere var så sterkt levert at noen i bandet uten overdrivelse tok til tårer av hvor nydelig prestasjonen var. Anders har et talent og en musikalitet som få kan sammenlignes med.
Kan dere si litt om bakgrunnen for albumtittelen Become Etheral og hva dere ville formidle med den
– Tittelen er knyttet til temaet på albumet som handler om sjelen samt elementet luft i samsvar med klassisk alkymi. En slags spirituell tilnærming til livet fra noen som ikke tror på det spirituelle, med inspirasjon fra aeolian process (vet ikke hva det er på norsk) som er hvordan vind former landskap ved erosjon mønstre i hvordan det blåser sand. I andre ord hvordan alt du og alle rundt det gjør former omgivelsene rundt deg.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/0iysflIAUQfiqza06ewDtg» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
«Monarch» var også med på Ep 1. Fortell litt om beslutningen å spille den inn på ny og om de to ulike versjonene.
– Monarch var den første låten som ble skrevet med Sundrowned i tankene. Den første innspillingen av låten levde ikke helt opp til det jeg følte potensialet til låten var og den var skrevet med tematikken på albumet i tankene allerede. Så jeg følte den fortjente et nytt liv, pluss produksjonen måtte ha blitt oppdatert for å passe inn på skiva uansett.
Hva er den best oppbygde post-rock og blackgazelåten og hvorfor og hvilken av deres egne låter er dere mest fornøyd med dynamikken i?
– Huff det er et spørsmål med så mange gode svar. Jeg er veldig stor fan av den klassiske fremgangsmåten å skrive post-rock så ville aldri snakket den ned. Og på den fronten er nok en låt som kom ut etter vi spilte inn skiva faktisk som den nye kongen på haugen og det i låten «The Machine is Burning» av Bruit. Den låten bygger seg opp på en måte hvor selv når du tenker at du er nådd det beste klimakset post-rock har å by på så løfter den seg hele to ganger til etter det og når er helt umenneskelig nivå.
På andre siden så forguder jeg bevegelsen i dynamikken i «A Body Shrouded av Altar of Plagues», som for øvrig kanskje er den beste låten jeg vet om. Den er altoppslukende, forutsigbar og dynamisk på alle de rette plassene. Av våre egne låter er kanskje «Ethereal» den låten jeg er mest fornøyd med rent dynamisk da den hopper fra rolig til intens til rolig og euforisk på slutten. Føler den låten er essensen av alt Sundrowned er.
Jeg har nå laget noen stikkord/setninger som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan fortelle om Sundrowned og/eller «Become Etheral»:
Post black metal/blackgaze:
– Vi har fort falt litt under den paraplysjangeren her siden vi bruker en del blast beats. Og sjanger er ikke noe jeg henger meg spesielt opp i, men føler kanskje vi er litt unødvendig plassert innenfor de rammene. Tross blastene vi tar i bruk identifiserer jeg oss mer med direkte post-metal. Det sagt er begge variantene av den sjangeren noe jeg åpenbart tar mye inspirasjon fra til prosjektet og hvor flere av mine yndlingsband opererer.
Alcest:
– Alcest er et band jeg ser veldig opp til, Neige har gjort en helt nydelig blanding av mer nedpå instrumentale ting samtidig som han virkelig klarer å trykke på når det trengs.
Rosetta:
– Matt Weed fra Rosetta er en av de få gitaristene jeg ser på som en direkte inspirasjon rent instrumentalt. Jeg er ofte mer opphengt i band som fulle band og tenker ikke på enkeltelementene som det viktigste, men melodiføringen hans og hvor ekstremt massiv musikken har låt med bare en gitar (tross litt åpenbar dobling i studio, samt de senere skivene med Erik som også er en fantastisk gitarist). Låtskrivingen i bandet er også helt uvirkelig rå!
Deafheaven:
– Deafheaven har en helt fantastisk tilnærming til å føre melodi i musikken sin tross hvor ekstremt heftig musikken tidvis er. Uansett hva black-metal puristene mener. Et band som bare konsekvent klarer å skape bangers av ekstremitet.
Atmosfære:
– Sundrowned er atmosfære, atmosfære er Sundrowned.
Eterisk skjønnhet:
– Musikken på denne skiva er veldig knyttet til tematikken med det skjøre og eteriske. Inspirasjonen til bandnavnet fra The Fountain samt låttittelen på O Dom Da Fé (navngitt etter et maleri av den Brasilianske kunstneren Carlos Araujo) er alt hentet fra estetikk som er litt diffus og vag.
Drømsk:
– Har personlig alltid vært en veldig dagdrømmende person og Become Ethereal er på mange måter en refleksjon av det. En slags følelse av noe i livet som er parallelt til det fysiske og konkrete. Litt fjernt, men samtidig så emosjonelt nært.
Katarsis/renselse/lindring:
– Tung musikk har alltid vært en veldig dramatisk og ekstrem form for uttrykkelse. Og det er et veldig dyptsittende aspekt ved visjonen bak Sundrowned som har ført til at formen bandet har tatt har vært den eneste naturlige tilnærmingen til musikken. Å skrike er en respons på både aggresjon, smerte, sorg og glede. Og Sundrowned gir på sett og vil plass for alt det, men ingenting gjøres beskjedent, det må være altoppslukende.
Søken etter kunnskap og forståelse:
– Det er ingen regler for hva musikk kan og skal være, men for min del har musikk alltid vært en måte å se innover. Å tenke og reflektere over min egen plass i verden og min egen tilværelse. Så på mange måter er prosjektet en måte å prøve å forstå mitt indre. Om det er tanker og ideer jeg kommer til å være enig i i fremtiden er ikke godt å vite, men det jeg tilfører prosjektet her og nå kommer til å stå som hva jeg var på dette punktet i tid. Og det er jo i og for seg noe.
Platen ble spilt inn og mikset av Ørjan Kristoffersen Lund at Bridge Burner Recording i Stavanger. Fortell litt om Kristoffersen Lunds arbeidsmetoder og samarbeidet, og videre om innspillingslokalet og atmosfæren der.
– Ørjan var ingenting mindre enn en sann fryd å jobbe med. Utrolig flink til å hente oss inn når vi ikke var fokuserte nok, godtok ikke middelmådig og pushet oss alltid til å fremføre til beste evne. Samtidig hadde han en utrolig fin humor og imøtekommelse som fikk selv de i bandet med mindre studio erfaring til å senke skuldrene nok til at ingen følte på mer stress enn nødvendig. Proff nok til at det alltid var ting i arbeid, morsom nok til at det konsekvent var gøy!
De siste dagene hvor det var mest fokus på min del av innspillingen og hvor det var mer rom for litt kreativt utløp var han også veldig dyktig til å lete frem plasser hvor vi kunne legge til ekstra og nye elementer for å bygge et rikere og dypere lydbilde. Det skal ikke underdrives hvor stor innflytelse Ørjan hadde på skiva!
Bernhard Østebø står for den flotte tegningen som utgjør albumomslaget. Fortell litt om ham, samarbeidet og forholdet mellom kunsten og musikken deres
– Bernhard er en kunstner fra distriktet jeg har beundret siden jeg var veldig ung. Vi var tidligere i samtale om et lignende prosjekt med han med Chêne, men fikk aldri fullført det. Men vi behold tanken om å gjøre noe i samme gaten når jeg gikk over i Sundrowned, og da skiva endelig var ferdig fikk vi til samarbeidet vi hadde tenkt på tidligere. Bernhard har tidligere gjort samme type uttrykk hvor han improviserer med kullstift til live musikk med blant annet Munor og med tanke på konseptet til skiva som er knyttet til innflytelse fra opplevelser og folk rundt deg var det ingen kunstnerisk fremgangsmåte som kunne vært mer perfekt til coveret enn improvisert tegning fremført sammen med gjennomgang av skiva.
Tross et så abstrakt uttrykk Bernhard har i den improvisatoriske siden av kunsten hans (som bare er en av mange helt fantastiske former han jobber i) så er det et utrolig emosjonelt og rått element til det som ender opp på lærretet hans. Bernhard var i tillegg en sann inspirasjon å få jobbe med. Et menneske med større sult for det kunstneriske og menneskelige har jeg sjeldent møtt og lidenskapen hans for det han gjør er noe som trolig har festet seg for resten av livet i meg også. Definisjonen av et inspirerende menneske.
Fortell litt om forholdet til plateselskapet deres og labelkameratene?
– Fysisk Format har helt siden ungdommen vært det plateselskapet jeg har likt best i Norge. De har konsekvent pushet bra musikk helt siden de startet opp og brorparten av de Norske bandene/artistene jeg har sett på som best har kommet fra dem. På grunn av situasjonen med Covid har vi uheldigvis ikke fått knyttet nære relasjoner til de andre bandene i selskapet enda, men vi har vært heldige nok til å få dele scene med Sibiir og Spurv før vi ble signerte. Og begge de har vært band jeg har sett opp til før Sundrowned i det hele tatt startet. Ekte testament på hvor heldige vi er som får dele plateselskap med musikalske forbilder.
Hvordan ble dere påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-restriksjonene?
– Vi har heldigvis vært såpass ferske som band at vi ikke eksplisitt har tapt noe på nedstengingen, men samtidig har det jo satt en brems for å kunne bygge et rykte som liveband. Hele utgivelsen var litt preget av utsettelser som også var rotet i pandemien. Men vi håper at nå som vaksinering og alt er satt litt i gang at vi får mulighet til å følge plata opp med en turne og flere konserter av noe slag.
Kan du til slutt velge fem låter som har påvirket ham som vokalist, fem som musiker og fem som komponist og si litt om hva han har fått ut av de.
Låter på vokal:
Abraham – Coyote Versus Machete
Rosetta – Ayil
Gojira – Mouth Of Kala:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/3YVwGFmSc1ycqsk6qLNAK3″ width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Cult of Luna – I The Weapon
Portrayal of Guild – A Burden
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7kEQvD0bqdiDh28wvQ33ZH» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Musiker:
Mastodon – Seabeast
Queens of The Stone Age – Song For The Deaf
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/37gG4GPeTRPKKdXYx3zTRC» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Dillinger Escape Plan – When I Lost My Bet
Nirvana – Heart-Shaped Box
Depeche Mode – Never Let Me Down Again
Komponist:
Björk – Family
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/3dtvX7d6H6mcGMQoEE9jAP» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Tim Hecker – Ravedeath, 1972 (hele skiva som talt verk)
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/6Iu8toVsvCc3I4INxYiVIy» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Cult of Luna – Finland
Altar of Plagues – A Body Shrouded
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/4U98qMdiooRjpFz084ISFR» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Chelsea Wolfe – Feral Love:
Vær den første til å kommentere