Intervju: Vilt blomstrende indie fra Fuckleberry Hinn

— Neither/Nor er så klart en referanse til klassiske Either/Or av Elliott Smith, som har vært ei viktig plate for flere av oss. Men vi syns også det passer veldig fint med tanke på at innholdet på plata, både musikalsk og lyrisk sett, er litt sånn hverken fugl eller fisk og all over the place. Vi har jo egentlig gønna på med alle idéer, forklarer Øystein Megård i Fuckleberry Hinn som nylig slapp dobbeltplaten Neither/Nor på Wonderful & Strange Records.

Det doble albumet fra Fuckleberry Hinn spriker i mange kanter og er et ambisøst verk med mange impulser og stemninger, men uten noen gang å bli pretensiøst. Bare åpensindig og lekent. Om det er sea shantis, grunge, drømmepop, singer songwriter pop, fuzzpop eller lofi. Venner av god gammel indie og spesielt artistene som ble stemplet som lofi, vil kunne finne spennende ting å hente her. Vi lar bandet presentere seg selv her i dette intervjuet med disharmoni.

Kan dere først fortelle hvem Fuckleberry Hinn er i den norske bandfloraen og litt enkel bandhistorie for de som ikke kjenner dere fra før?

Øystein M.: — Det starta med Ulvund og meg på tampen av 2019. Han hadde en del låtskisser som vi begynte sånn smått å jobbe med sammen. Mye av det gikk ofte i at han spilte gitar og vokal først, så fikk jeg mer eller mindre frie tøyler etter det og la på trommer, bass, keys osv.. Ble jo et fint pandemi-tidsfordriv. I starten slengte vi bare låtene ut på nett etterhvert som de ble ferdige uten noe særlig til plan. Da vi etterhvert skulle begi oss til å spille live måtte vi jo nesten få med no fler folk, og etter noen varianter (bl.a. debutopptreden i et bryllup), vikarer og litt utskifting ble vi plutselig et band helt på ekte.

Si litt om bakgrunnen for bandnavnet og hva dere vil formidle med det.

Ulvund: — Det ligger ingen dypere mening bak navnet. Det ble unnfanget en fyllesjuk søndag på Sunndalsøra for mange år siden og ble tilskrevet langt større humoristisk verdi enn det fortjener. I etterkant har bandnavnet vært en kilde til betydelig polarisering, der mer eller mindre halvparten av lytterne våre synes navnet er det feteste som finnes, mens resten tenker det er det teiteste. Det tror vi er bra.

Hvilket forhold har dere selv til The Adventures of Huckleberry Finn og Mark Twain?

— OJ, Ulven og kanskje Tord har lest Huck Finn i sin barndom (aka akademikerne), mens illiterære Øys har bare sett tv-serien. Hallvard har aldri lest en bok.

Si litt om bandbesetningen og de ulike medlemmenes oppgaver og roller.

Ole Jørgen Kristensen

— Shoegazepojken. Har to identiske vrengpedaler etter hverandre på pedalbrettet (more is more). Bråkegitar og baryton/Bass VI med og uten bue. Primus motor i støyrockebandet earth moon transit.

Tord Nyheim Hovde

— Pønke-/hardcore-/emo-alibiet. Speller høy rockebass med grep, slik som Lou Barlow. Trakterer også bassgitaren og vræler i Lâche.

Hallvard Løberg Näsvall

— Drummerboi. Lever på Ratiti-slekskapet sitt. Spilte først bass da han ble med i Fuckles, men har etterhvert jobba seg opp til slagverk. Spiller ellers i 50% av alle band i Trondheim-regionen, f.eks This Daze, Most Likely Marlin og Slåppy.

Øystein Ulvund

— Tekst og melodi, gitar (både med og uten strøm) og vokal. Full av bl.a. halvgode idéer. Har pøst ut låtskisser som Øystein M. har fått oversatt til ferdig musikk, og klarer å få rodd i land Øystein M. sine låter når han står fast eller mangler noe.

Øystein Megård

— Tekst/musikk, gitar, vokal, både sorte og hvite tangenter (og trommer + bass på det som ble spilt inn før vi fikk inn fagfolk på de respektive feltene). Den som har trykt ‘record’ og mikset plata, og dermed kanskje styrt litt stilistisk retning (hit og dit).

Hva betyr lo-fi for dere?

Øystein M.: — Syns jo vi har en relativt high grad av fidelitet selv, men kanskje noe subjektivt det òg? Vi krysser i alle fall av noen lo-fi-bokser, som DIY og home recording, vi har spilt inn hele skiva selv på øver’n og delvis i stua hjemme. Går ikke an å være et lo-fi-band og gå i ekte studio vel? Vi har prøvd å unngå å fikse og finpusse for mye på ting, og la det være igjen litt rusk. Mye av det som regnes som lo-fi er vel kanskje også det som nå passer best inn i det indie en gang sto for, men det er jo to sjangre som kanskje ikke har et veldig tydelig skille og heller overlapper hverandre. Ellers er jo hi-fi litt oppskrytt da.

— Viktige band/artister: Daniel Johnston, Tall Dwarfs, Sebadoh, Phil Elverum/Microphones/Mount Eerie.

Hva med indierock?

Ole Jørgen: — Begrepet har jo blitt vannet ut så til de grader. Det er ganske langt fra Young Marble Giants til si Arctic Monkeys. Har ikke veldig sterke følelser rundt bruken av begrepet indie rock/folk/pop (annet et når Coldplay og Taylor Swift bruker det (Parachutes og Folklore er dødsbra, men faen ikke indie)). Mitt største problem med sjangerbetegnelsen er at det har blitt fryktelig vannet ut musikalsk sett, det å putte Arcade Fires Funeral i samme bås som Ovlov (forøvrig kanskje verdens kuleste band) viser bare hvor liten indikasjon sjangeren gir musikalsk sett. Det har blitt like vagt som klassisk eller jazz.

— Viktige artister/band: Pavement, GBV, Elliott Smith, alt fra Elephant 6 (Apples in Stereo, The Music Tapes, The Olivia Tremor Control, Neutral Milk Hotel osv.). Alle her kunne sikkert også helt eller til dels inngått i lo-fi-kategorien.

Hvor står indien i Norge i dag og hvor er deres plass i dette?

Øystein M.: — Vår plass, om vi har en, er kanskje vanskelig for oss selv å si. Vi tar jo mye plass i alle fall. Neither/Nor må jo være en av de lengre indie-skivene fra Norge? Men syns indie-Norge er på en god oppsving om dagen! Det er mengder med god musikk der ute. Det er vel fortsatt slik at det er ganske mye annen musikk som er mer poppis blant folk flest, men kanskje folk kommer til å bli litt sultnere på noe litt mindre prosessert og autotunet i disse AI/KI-tider (red.anm: artificial intelligence/ Kunstig Intelligens)?

Fortell om bakgrunnen for valget av albumtittelen Neither/Nor.

Øystein M.: — Det er jo så klart en referanse til klassiske Either/Or av Elliott Smith, som har vært ei viktig plate for flere av oss. Men vi syns også det passer veldig fint med tanke på at innholdet på plata, både musikalsk og lyrisk sett, er litt sånn hverken fugl eller fisk og all over the place. Vi har jo egentlig gønna på med alle idéer. Personlig er jeg stor motstander av den der “kill your darlings”-mentaliteten, alt skal få være med!

Hvilket forhold har dere selv til valg og presisjonsgrad i spørsmål?

— Når det gjelder valg og presisjonsgrad i spørsmål, er vi som band høyst bevisste og metodiske i vår tilnærming. Vi verdsetter en demokratisk og kollektiv beslutningsprosess, hvor hvert medlem har mulighet til å bidra med sine perspektiver, erfaringer og preferanser, noe som sikrer at våre valg reflekterer bandets mangfoldige musikalske landskap.

— Når vi komponerer og arrangerer musikk, er det en nøye avveining mellom intuitiv skapelse og analytisk tilnærming. Hver note, hver akkordprogresjon og hvert arrangement er gjenstand for omfattende vurdering og diskusjon, hvor vi sikter mot å oppnå en balanse mellom innovasjon og tilgjengelighet, mellom kunstnerisk integritet og publikums engasjement.

— Videre, i vår kommunikasjon av budskap og tematikk gjennom musikken vår, streber vi etter å være så klare og presise som mulig. Vi tror at presisjon i uttrykk og formulering er avgjørende for å formidle våre ideer effektivt og etablere en meningsfull dialog med vårt publikum. Vårt mål er ikke bare å dele vår musikk, men også å inspirere refleksjon og samtale omkring de temaene vi utforsker.

— Selvfølgelig, i en kreativ prosess, er det også rom for spontanitet og eksperimentering. Vi omfavner uforutsigbarheten som kommer med musikalsk utforskning og er åpne for å utfordre våre egne forutsetninger og pusher stadig våre kreative grenser.

— Til syvende og sist mener vi at kombinasjonen av bevisste valg og presisjonsgrad i vårt arbeid resulterer i musikk som er autentisk, gjennomtenkt, og resonnerende, og som forhåpentligvis gir et meningsfullt bidrag til samtalen innen vår musikksjanger.

Hvor viktig er det melodiske elementet for dere når dere skriver låter?

Øystein M.: — Jeg er vel egentlig mer opptatt av akkordprogresjoner, så melodi kommer gjerne i andre rekke da det stort sett kommer som følge av akkorder og ikke motsatt. Det finnes såklart unntak da. Har jo til og med starta med tekst en gang eller to, det er rart det.

Ulvund: — Melodi i større grad i første rekke, skriver ofte noen enkle akkordprogresjoner og forsøker å finne en melodi som passer.

Ole Jørgen: — Er vel hovedsakelig en stemningshore, så er nesten alltid akkorder i fremste rekke, melodi i annen.

Tord: — Ikke musikkutdannet, så vet ikke helt forskjell på melodi og akkordprogresjon. Syns det er gøy å spille bass når det kan spilles på mange strenger samtidig. Men noen ganger blir det bare graut, så må begrense strengebruken litt.

Hallvard: — Det er gøy å slå på ting!

Dere takker Lionel Ritchie for inspirasjon. Fortell om forholdet til The Commodores sangeren.

Ulvund: — Låta «Hello» starta i utgangspunktet med teksten til Lionel Ritchies «Hello» som plassholder. Drømmen var å lage en coverversjon med vår egen melodi og Richies tekst. Dessverre sto popmusikk-byråkratiet i veien og vi fikk aldri svar på henvendelsen om en legendarisk collab, og vi måtte skrape sammen ei tekst i siste liten. Døra står fortsatt på gløtt om han skulle ombestemme seg.

Ole Jørgen: — Det er heller ikke til å stikke under en stol at «All Night Long» er en fucklings banger.

Elin Stømner og Øystein Megård står for den spesielle coverkunsten. Fortell litt om de og illustrasjonene som dere har valgt å benytte.

Øystein: — Coveret har jeg snekra i hop i samarbeid med min samboer, Elin. Det er en collage av utklipp hun fant i gamle blader og tidsskrift kombinert med analog-fotos tatt av meg, Katja Vasileva, Tord og Ole Jørgen, hvorav flere allerede er å finne som coverart for de digitale singlene. Og litt spraymaling og søling. Mye famling i blinde, og vann over hodet. Stuegølvet var dekt i papir og klipp, og lim i et par måneder før frem- og bakside omsider ble det det ble, og det ble jo i grunn ikke så verst? Kapitulerte dog rett etter det og sendte scans av ting jeg hadde jobbet med til innsiden av coveret til min gode venn og bandkollega i High Water Marks, Logan Miller, som klarte å sette rotet i system og fiksa innsiden av gatefoldcoveret. Ellers har Elin tatt bandbildet som brukes i korpset på fremsiden (som også var hennes idé: analog Photoshop – printet ut bilder, klipt, limt og scannet. Samme prosedyre med Tyfus-Mary på baksiden av coveret, etter idé fra Christina Undrum. Jeg har åpenbart ingen idéer selv, hehe 🙂 ).

I tillegg står Erlend Viken for silkeprint og Katja Vasileva for linoprint. Fortell litt om de og de flotte tingene de har gjort.

— Erlend er en veldig snill, flink og aktiv gutt. Har det feiende flotte soloprosjektet Giant Sky, og var mannen bak bandet soup, hvor Øystein M. også var med. Vi så at han hadde begynt å lefle med silketrykk og hadde lagd noen t-skjorter, så da sa Øystein M. at vi burde gjøre noe sammen en gang. Sånn etterhvert. Han hadde design klart dagen etter, effektiv type. Skikkelig fint design basert på gammal Huck Finn-bok, med egen vri såklart. Lagde et lite opplag med t-skjorter, og fikk trykt opp prints i masse forskjellige farger til den limiterte utgaven av skiva.

—  Katja er samboeren til Tord og ivrig linosnitt-utøver, i tillegg til arkivar. Linosnitt ser alltid tøft ut, uavhengig av hva motivet er. Hun fikk frie tøyler til å lage design til innersleeves til LP-en. Ingen av dem ser like ut. Lagde ulike stempler med kroppsdeler, sopp og andre rare skapninger, som ble kombinert på forskjellige måter. Ble alt for mye jobb, seff, men artig da!

Fortell litt om valget å utgi platen i et svært begrenset, håndnummerert, antall.

Øystein M.: — Vi hadde en crowdfund for å få samla inn litt startkapital, siden det er relativt kostbart å trykke plater om dagen. Da må jo selvfølgelig de som støtter opp i starten og er med på å få realisert prosjektet få litt ekstra belønning for innsatsen. Så syns vi, som sikkert alle andre, at det er jo ekstra stas når det ramler ut stickers og plakater og artige ting fra skiva man akkurat har kjøpt!

Si litt om plateselskapet Wonderful & Strange Records.

Øystein M.: — Jeg starta Wonderful & Strange Records i 2015 da vi skulle gi ut første singel med The Sideways, og siden har det fulgt de fleste band jeg har vært involvert i. Det har hovedsakelig vært meg og min bror og bandkamerat i Sideways, Jan Tore som har styrt skuta der. Alltid vært veldig enkelt, med lave skuldre og muligens like lave ambisjoner. Ekte DIY-indielabel da vettu, er jo litt trivelig å gjøre det selv (men hadde nok ikke takka nei om Merge eller Bella Union kom og banka på døra altså).

Hvilke planer har dere fremover?

Øystein M.: — Spørs om vi må prøve på noe mer normalt neste gang. Hvis ikke blir det vel trippelskive om 6 år eller noe. Vi har jo opptak av releasekonserten vår på Bar Moskus (verdens beste bar), så kanskje det blir dobbel live-skive? Men alvorlig talt så har vi forsåvidt ei u-utgitt låt, intet mindre enn tittelkuttet fra albumet, som vi kanskje må få gjort noe med. Ellers har vi i grunn også nok skisser til den nevnte hypotetiske trippelskiva. Så dere blir nok ikke kvitt oss med det første.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver fra 2023 og si hva dere har likt ved disse?

Ulvund:

The Lemon Twigs – In My Head

— Beste låta i 2023

Future Nostalgia – Where We Left Ourselves

—Lever opp til bandnavnet

Slowdive – prayer remembered

— Knall ny skive, vakker sang

The High Water Marks – American Candy

— Energisk bygdaindie fra Nordmøres skjulte indieperle: Grøa

Rektor – Depressive Suicidal Black Metal

— Trist, muntert, bra

Ole Jørgen:

Veslemøy Narvesen – Time And Time Again

— Årets låt kanskje?

Truth Club – Blue Eternal

— Rett-i-tryne indie av ypperste sort

Viji – Anything

— Y2K-estetikk blanda med 90-tallsindie.

Sara Fjeldvær – Come Undone

— Så fint at det gjør vondt.

Liturgy – Caela

— Progressiv glitchy hipster-svart-metall med englekor og gudene vet hva. Fra årets album så langt

Tord:

Probleman – Skal vi Stupe

— Midtnorsk emo på sitt beste

Jack Quit the Band – No Use et al. (2022)

— Flatbygd-emo på sitt beste

Rektor – De er bare dyr

— Lo-fi fjell-emo på sitt beste

AxeCity – King of Neukölln

— Storby-emo på sitt beste

This Daze – Better Without

— Indiemo på sitt beste

Hallvard:

Bo Milli – Come After Me

— Årets beste låt

Mathias Rognskog – Don’t Come Knocking

— Singer-songwriter med en megafin skive

Evig Ferie – Henger med meg selv

— Fet Indie-rock fra snille totengutter

Ekkolodd – Parabol

— Mega

Ea Othilde – Man-Sized

— JA, bra. Verdt å følge med på framover

Øystein M.:

buy us – summertime 1998 (drive-by fernet)

— Dissonans, vræling og catchy, ja takk – mer av dette.

Hey Gloria – Mina Tjejer

— Tok sin tid, men den som ventet på noe godt ventet ikke forgjeves, mycket bra.

Blonde Redhead – Snowman

— Endelig tilbake med ny skive, som forøvrig er helt kanon!

Superchunk – Everything Hurts

— Klassisk ‘chunk-låt, indie-pensum, og av og til så gjør jo alt vondt, det er sant det.

The Garment District – Left on Coast

— Moderne psychedelia med røtter i Elephant 6-kollektivet (Jennifer fra Ladybug Transistor), lekent, fett, og mengder med artige vintage keyboards.