— Det handlet om å tørre å ta ansvar for drømmene om den musikken jeg hørte i mitt indre. Jeg ble nødt til å spille alt selv og tørre å la megalomanien løpe litt løpsk.
Passajse er besynderlig annerledes fra det meste av annen norsk musikk man kommer over i 2021. Filip Zenon Ramberg tar lytteren på en eventyrlig meditativ musikalsk reise i en slags moderne zen beat poesi eller moderne dryss av hippiestøy à la Dungen, proppet med gammel norsk jazzlyrikk som Jan Erik Vold. Det er jazz, folketoner og psykedelia, men brått når du tror du begynner å få grepet på musikken så dukker det opp noe doomdroning, et stykke norsk kirkemusikk fra 1960- eller 1970-talllet eller andre moderne referanser. Likevel er det kanskje mest det glemte musikkuniverset fra 1970-tallet som er Zenon og Passasje `s hegemoni hvor han på lekent og viltert vis boltrer seg i mulighetene for menneskelig utvikling.
Vi måtte sjekke om opphavsmannen selv kunne gjøre oss ørlitegarnn klokere på hva det her var for noe og får bekreftet at han har samme inderlig sterke forhold til musikk og livet som den inderligheten som trenger igjennom i det musikalske. Samtidig får vi et innblikk i hans mangfoldige og unike personlige musikkbakgrunn som involverer en slekt av musikere, fascinasjon for korsang, egen aktvitet derivert fra tenårs bekjentskap med Jimi Hendrix, spilling av psych som del av bandet Wind og deltakelse i polsk friimprovisasjons orkestre.
For de som ikke kjenner deg fra før, hvem er Filip Zenon Ramberg i norsk musikkliv?
— Jeg er en norsk musiker og tekstforfatter, med gitar og trommer som hovedinstrument. 25. juni slapp jeg mitt debutalbum Passasje, hvor jeg har skrevet all musikken og spiller de fleste instrumentene selv. Passasje er et konseptalbum med norske tekster,hvor musikken går i retning av psykedelisk rock med en del jazz og folkemusikk i blandingen.
Når og hvordan oppsto prosjektet Zenon?
— Jeg kan tidfeste når Zenon oppsto ganske presist; for noen år siden møtte jeg en gammel kjenning som spurte meg hva jeg holdt på med for tiden, og da hørte jeg meg selv si at jeg jobbet med et album hvor jeg skulle forene alle de forskjellige typene musikk jeg var opptatt av i et større tematisk verk med dikt og lyrikk.
Etter å ha spilt i flere band var jeg i nesten ti år fanget i en slags skrivesperre rent musikalsk, og hadde oppmerksomheten på andre ting som foregikk i mitt liv, samtidig som dette med å melde noe til verden i form av musikk hele tiden må ha ulmet i underbevisstheten på ett eller annet nivå. Dette ”noe” tok etterhvert formen av albumet Passasje.
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?
— Musikk var vel alltid der, men bevisst lytting kom først senere. Det å utforske musikkhistorien ble tidlig for meg like viktig som å lese eller å se film, og på den måten å prøve å forstå noe av verden og seg selv. Pappa, som både spiller klassisk piano og som har en masse plater med 70-talls rock, var veldig viktig og åpnet musikkens verden for meg.
Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?
— Det er mye musikk i familien, men også forskjellige innganger til hva musikk er og kan være, og det fascinerte meg. Det var ofte en sammenheng mellom hvem de var, og hva slags musikk de hadde funnet for seg selv å spille eller lytte til. Og sammen med dét, forskjellige oppfatninger om hva som var riktig og sant. Så hva var sant for meg – ble etterhvert det store spørsmålet.
Når begynte du selv å synge og spille og hva fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?
— Det var først klassisk gitar, så til 13-årsdagen fikk jeg i gave en elektrisk gitar, komplett med en ”Best of Jimi Hendrix” CD. Siden handlet det meste om musikk og band.
Har du noe favorittgitar, trommesett, piano/ synth, forsterker eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?
— Lenge var jeg veldig opptatt av å ha korrekt utstyr fra epoken, og fordypet meg i alle de kjente artistenes utstyr og alle de tekniske detaljene i det. Jeg er ikke så fanatisk på dette lenger.
Likevel foretrekker jeg for min egen musikk en Fender Stratocaster, og spiller på noen små Gretsch trommer i 18”, 12” og 14” som jeg stemmer ganske høyt opp, med en gammel Ludwig Supraphonic skarptromme og Zildjian cymbaler. På platen fikk jeg også låne noen cymbaler fra Ole Mofjell som har en stor samling. Særlig cymbaler har mye å si, oppdager jeg, og jeg synes det er fascinerende hvor mye personlighet en cymbal kan ha. Som med gitarer kan også de gi litt motstand.
Jeg kjører stort sett gitaren rett i en gammel 15 watt Ampeg rørforsterker, uten effekter, og jobber heller med volum for å få den ”knekken” i gitarlyden. Unntaket er noen gitarpedaler; forskjellige fuzz face kloner som jeg bruker på noen av låtene, for eksempel fra Analogman eller Fulltone, som er bygget helt likt som de tidlige Dallas Arbiter Fuzz Face pedalene som Jimi Hendrix brukte.
Hvis man først snakker om at musikkutstyr kan ha personlighet er dette gode eksempler, dette er primitivt designede pedaler som er vanskelige å bruke og skifter karakter avhengig av temperaturen i rommet. Nå har jeg også kjøpt en Uni Vibe og det kan godt hende at den blir viktig på neste plate.
Hvor viktig er det med «rett» teknisk utstyr for å få det til å låte slik du vil?
— Det handler nok mest om selvtillit å ha riktig utstyr. Men det er en viktig del av uttrykket å ha riktig sound. Det blir som en aksent i språket som forteller noe om hvor du kommer fra.
Fortell litt om forskjellen mellom det å stå frem som soloartist og det å være del i et større kollektiv slik du var med Wind og i Tusmørke.
— WIND var på sin måte et veldig ambisiøst band. Særlig det å bare ha tre instrumenter, gitar, bass og trommer var en utfordring og til slutt kom vi bare ikke lenger. Men jeg er stolt av det vi fikk til. Høydepunktet var kanskje EP´en Sleep som kom ut på Jansen Records i 2012. For min egen del ble veien videre å fordype seg i teori og øving, særlig jazz. Martin, PC og Fredrik har hvert sitt soloprosjekt, og det er rimelig langt mellom de tre rent musikalsk. Spennende å følge med på.
Jeg var kun med i Tusmørke en kort periode som vikar. En fin opplevelse å spille låtene de holdt på med på den tiden som ”A Young Man and His Woman”, ”Quintessence of Elements” og så videre. Jeg møtte Krizla og Benediktator fordi de intervjuet WIND på et radioprogram de hadde. Kjernekarer!
Etter at WIND var over, bodde jeg i Warszawa i fem år. Da var jeg stort sett opptatt av frijazz og improvisert musikk, og hadde mange opplevelser som stort sett bekreftet at jeg måtte øve mer. Ydmykende på den gode måten. Men også opplevelsene av samholdet i en «scene», og de grenseoverskridende områdene man kan beveges seg ut i innen friimprovisert musikk, hvor oppmerksomheten hos musikerne og lyttingen i publikum kan skape en helt egen intensitet.
Det blir ingen unnskyldninger som soloartist og all posering og lignende blir veldig tydelig. Muligheten ligger ofte i det å akseptere hvem man er og å stå for det. Selv om det kan være den vanskeligste vei.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/5ZsSFC5rcvG3N7GXJo1H7i» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Du gjør og spiller nesten alt selv nå. Fortell litt om det valget.
— Det handlet om å tørre å ta ansvar for drømmene om den musikken jeg hørte i mitt indre. Jeg ble nødt til å spille alt selv og tørre å la megalomanien løpe litt løpsk.
Fortell litt om utviklingen av din vokalstil og de vokale valgene du har gjort på Passasje.
— Jeg er ingen sanger, men liker å skrive og det var nok også en gammel drøm om å bli dikter som våknet til, som jeg måtte la komme til overflaten og leve litt igjen, når jeg først kom dit at det var et album jeg skulle lage.
Jeg ble overrasket over hvor mye tekst det ble etter hvert, og noe av det fremsto for meg helt klart mer som sang, enn som noe som kunne leses opp eller resiteres. Da måtte jeg gjøre et kompromiss med meg selv og synge litt. Egentlig er jeg jo, som lytter, veldig opptatt av kormusikk og forskjellige vokaltradisjoner i folkemusikk, derfor gjorde det litt ekstra vondt å måtte synge (og å høre på det i etterkant).
Kan du si litt om musikerne som du har tatt med deg på platen, deres musikalske styrker, hvorfor du har tatt de med og hva de har bidratt med her?
Martin van Houtum, bass, synth
— Jeg møtte Martin i starten av ungdomsskolen og vi gikk i løpet av noen få år over fra fanatisk musikkinteresse til å prøve å spille selv, dette har vi fortsatt med siden den gang i en rekke band.
Espen Songstad, saksofon
— Naturtalent som øver som en gal. Tilfeldighetene ville det til at vi skulle dele øvingsrom, og det blir ofte en jam session. Per nå er han vel også kommet lengre i ”På sporet av den tapte tid” enn meg, selv om det er jeg som foreløpig leder i ”Reisen til nattens ende”.
Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen Passasje.
— Jeg må la noen mysterier være igjen for lytteren og leseren og dette tenker jeg skal være ett av de.
[iframe style=»border: 0; width: 350px; height: 470px;» src=»https://bandcamp.com/EmbeddedPlayer/album=3558678663/size=large/bgcol=ffffff/linkcol=0687f5/tracklist=false/transparent=true/» seamless><a href=»https://zenonhq.bandcamp.com/album/passasje-2″>Passasje by Zenon</a></iframe]
Du gjør en versjon av tradisjonsvisen «Håvard Hedde». Fortell litt om forholdet til denne, valget å spille inn en tolkning og om din egen versjon
— Det er en tribute til min bestefars versjon som jeg alltid har vært en stor fan av:
Jeg har bare lagt til noen akkorder for å bryte det opp litt i min versjon. Denne var vrien å spille inn, og vi måtte scrappe en helt ferdig variant som gikk mye raskere og mer i retningen av klassisk swing. Men det hørtes ut som en pastisj, så da la jeg den om og vi måtte begynne på nytt.
Bestefar, som er fra Eiker-traktene, spilte ofte til dans med sine foreldre, men fant også jazzen på 50-tallet, og hadde blant annet et band som het Hot Six. Tom har også jobbet med Vestfossen Mannskor i mange år og har gjort mange spennende eksperimenter i sitt hjemmestudio.
Hør for eksempel dette arrangementet av Ave Maris Stella hvor han selv synger alle stemmene:
Målet mitt er å ha en slik folkevise eller salme på hvert album. Til neste plate jobber jeg med en versjon av ”Påskemorgen slukker sorgen”. Jeg henter mye inspirasjon fra tradisjonsmusikk og synes i det hele tatt at konseptet med tradisjoner er veldig givende å utforske.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/1DMyJunhYk2resMgNOenvP» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Du er kjent som en ivrig platesamler. Hvilket utbytte har du hatt som musiker og komponist av lytting til andres musikk? Hvordan manifesterer det seg i det du selv lager?
— Det er en respekt for forskjellige kvaliteter i musikk. Utviklingen av et uttrykk i en musikers karriere, et dokument som speiler samtiden eller gjengir et øyeblikk, eller de uforklarlige platene som eksisterer helt for seg selv helt uavhengig av tid og rom, og som kan settes i nye sammenhenger av oss samlere. Da kan de kommunisere og historien blir større.
Vi som samler er gjerne opptatt av ”frimerkedetaljene” i førsteutgivelsene, slik som riktige etiketter, matrisenummer, vekt på platen, lamineringen på coverne, lukten av papiret som forteller oss om det er Japan eller Polen… Men egentlig er det vel mest dette udefinerbare ”genuinitet” i selve musikken som vi er opptatt av, som gjør at vi fortsetter å lete.
Det blir som en samling bevis eller fossiler som forklarer noe man ikke helt forstår.
Helt personlig er de etter hvert mange platene for meg et slags bevis på en følelse jeg har om at vi lever i den samme etterkrigstidsmodernismen som våre gamle helter. At vi er i en fortsettelse av den tiden, 50-60-70 tallet. Det er i hvert fall ikke noe åpenbart brudd for meg rent historisk sett, annet enn kanskje… internett. Som kanskje bare har åpnet det hele enda mer opp, og har gitt en slags total tilgang til alt og forflatning av tidsbegrepet vårt.
Albumomslaget preges av en tegning du har laget; en slags rosa og blå snøfnugg samlet i en ball med hvit bakgrunn. Fortell litt mer om denne figuren og sammenhengen mellom kunst og musikken på platen.
— Det er flere mulige innganger til omslaget; Tegningen er er variasjon over en geometrisk figur som viser Metatrons kube, som inneholder de såkalte Platonske legemer, figurer som Platon mente symboliserte eller representerte de grunnleggende bestanddelene i universet og som dermed utgjør elementene i en slags ur-struktur, om man vil.
Denne matematiske forklaringen er én sak, men jeg har vært mest interessert i den spirituelle dimensjonen av figuren og gjengivelsen av harmoni, eller ideen om harmoni som noe jeg kunne utforske for meg selv i mitt eget liv.
Tegningen ble laget på en meditasjonsretreat over en helg med helt vanlige farveblyanter. Den er ikke nøyaktig og inneholder noen feil, og et clue til forklaringen kan jo være dette med å bevare feilene i min gjengivelse av noe som er perfekt.
Fortell litt om plateselskapet ditt.
— Sekvens er mitt nye label, først og fremst opprettet for mine egne soloplater og prosjekter med andre musikere, men jeg har stadig nye ideer for både serier med ny musikk og reutgivelser av gamle og ukjente plater eller opptak. I dette er jeg inspirert av gamle labels som ESP Disk og BYG Actuel, men også de nye norske, som Nakama og Motvind, som jeg mener hever nivået med hver utgivelse og gjør mye inspirerende og utfordrende i musikk i dag.
Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som musiker og fem som låtskriver og si litt om hva du har fått ut av disse låtene eller hva det er du har likt ved de
— Jeg er vel strengt tatt mer en albumfyr, og føler ikke at jeg stiller i de tunge vektklassene i noen av disse utøverkategoriene heller, så derfor har jeg heller valgt ut syv album, som er de evige klassikerne her i Zenon HQ:
Jimi Hendrix – Band of Gypsys
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/0B0Zwfcy4pAY2JAoxIEkR5″ width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Joni Mitchell – Blue
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/1vz94WpXDVYIEGja8cjFNa» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
John Coltrane – A Love Supreme
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/5XYodUvdFXy3LiSJ6UfNvF» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Dream – Get Dreamy
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/2khfMuEbjDMxK4ADAUn1Jt» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Karin Krog – Joy
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/0vkosgYaTX078YlkjYfFPC» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Krzysztof Komeda – Astigmatic
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/5AHmsOtE3kyBWr0TRqHyzD» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Dungen – Allas Sak
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/3a3cuWUqwOpZ6LpK5dHuUn» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Vær den første til å kommentere