Intervju: Ring Van Möbius i møte med abstrakt danseforestilling

– Det er et skråblikk på et samfunn som så alt for lett dømmer, og som ikke nøler med å spy ødeleggende holdninger, sette nye dogmer, levere et sykelig hat videre til neste generasjon, og som tilsynelatende har et umettelig behov for å løfte et kunstig ikonisk bilde av seg selv i redsel for å bli sett for hva man er, forklarer Thor Erik Helgesen i bandet Ring Van Möbius som er aktuelle med albumet Commissioned Works Pt II – Six Drops Of Poison på Apollon Records Prog, og som senere i høst headliner Haugaland Prog og Rock Festival i Haugesund som foregår 3. og 4. november, hvor også blant andre Björn Riis, Gåte, Agusa og Änglagård spiller.

Bestillingsverket Commissioned Works Pt II – Six Drops Of Poison er basert på en abstrakt danseforestilling Batty Bwoy av Harald Beharie. Forestillingen tar for seg en del av mytene og motforestillingene fargede og skeive møter i samfunnet. Forestillingen fikk Heddaprisen og turnerer ennå i inn- og utland. Den musikalske lydsettingen er et progressivt opus som viderefører tradisjonen etter band som Emerson, Lake and Palmer, Van Der Graaf Generator og Tangerine Dream, men også henter inn elementer fra skrekkfilm soundtrack, King Crimson, klassisk musikk og jazz til et eget uttrykk. dishamoni har snakket med bandleder Thor Helge Helgesen om verket.

Kan dere først fortelle litt om albumtittelen Commissioned Works Pt II – Six Drops Of Poison og hva dere ville uttrykke med den?

— Ettersom det lyriske materialet ligger i det abstrakte landskapet vil også tittelen kun fremstå konkret, men er i større grad et bilde på det som ligger til grunn for konseptet på dette albumet. Tallet seks betyr ingenting i seg selv, men representerer en ikke-konkret mengde, og giften er den samme giften som er iboende oss alle, men som gjør seg gjeldende i sterkere grad enn hva en skal måtte tåle i så alt for mange tilfeller. Det er et skråblikk på et samfunn som så alt for lett dømmer, og som ikke nøler med å spy ødeleggende holdninger, sette nye dogmer, levere et sykelig hat videre til neste generasjon, og som tilsynelatende har et umettelig behov for å løfte et kunstig ikonisk bilde av seg selv i redsel for å bli sett for hva man er.

Fortell om Harald Beharie og hans rolle i det hele.

— Hele grunnlaget for dette albumet er basert på vårt samarbeid, da det var Harald ønsket at vi skulle lage musikk til hans da kommende danseforestilling. Uten denne forespørselen ville heller ikke denne musikken ha eksistert, da det hele ble skrevet med nettopp dette i fokus. Selvsagt et særdeles ærefullt og inspirerende oppdrag.

Hvordan samarbeidet dere og hvor mye har han og danseforestillingen påvirket det foreliggende albumet?

— Det å jobbe sammen med Harald har vært enormt fint. Han er en varm og beint frem trivelig kar, og latteren sitter løst. Allerede etter første møtet var det en svært god tone, og vi hadde så en liten periode hvor vi som band ble gitt frie tøyler, og satte da sammen en komposisjon vi følte kunne være et greit utgangspunkt for videre bearbeiding sammen med Harald. Videre hadde vi flere møter, og aller mest spennende var nok da Harald og teamet hadde booket et av arbeidsrommene i Tou Scene, hvorpå vi dro med alle våre instrumenter og hadde noen dager sammen. Her fikk vi et bedre innblikk i hva tematikken angår, og ikke minst hvor spennende agere direkte på hverandres innfall og vendinger, som utvilsomt bidro til å forme verket ytterligere. Det ble laget improviserte stemninger, og nye elementer, samtidig som andre musikalske tanker måtte ut. Det hele ble bearbeidet omhyggelig og ble en dynamisk prosess hvor vi jobbet frem og tilbake med uttrykket, og etter hvert virkelig i dybden hvor detaljene ble viktige.

— Han var også på besøk i vårt studio hvor all musikk til forestillingen ble spilt inn på bånd, og det er liten tvil om at mannen har et øre for de minste detaljer. Det at lydbildet blir etterbehandlet av en lydkunstner under forestillingene er også en stilig detalj, og her er ingenting overlatt tilfeldighetene.

Si litt om forestillingen Batty Bwoy som benytter musikken deres.

— Det er ingen hemmelighet at vi i bandet ikke har noen inngående peiling på abstrakt dans. Faktisk ingen peiling over hodet. Så det å få arbeide mot et resultat hvor musikken blir et verktøy var vanvittig inspirerende, og veldig uvant. Vi jobber jo til vanlig med album, og setter opp låter i tråd med dette – musikken har en start og en slutt, og ettersom det er kun musikken som er i fokus skal det skje noe, det må være en viss progress, og det skal være en reise i seg selv. Det å da flytte fokus fra album til scene var en større omveltning enn forventet, og det var som nevnt inspirerende og uvant å se hvordan man heller bruker musikken til å underbygge, eller å lede, heller enn å være komplett utfyllende.

— Batty Bwoy turnerer enda rundt i verden, og har vunnet Heddaprisen, samt vært nominert til andre priser. Det kan vel lett sies å være en suksess, og vi er enormt stolte over å ha fått bidratt til dette svært spesielle uttrykket, sammen med resten av gjengen, deriblant Karoline Bakken Lund, Veronica Bruce og Jassem Hindi. En enormt vågal forestilling backet opp av vår syttitallsprega progressive rock – det er noe genuint ved det hele!

Tekstene er hva jeg forstår noe av deres tolkning av tema og problematikken i teaterforestillingen. Fortell litt om den kunstneriske dialogen og hvordan tekstene forholder seg til danseforestillingen.

— Da jeg skrev tekstene til albumet var det selvsagt noe farget av opplevelsen og inntrykkene fra stykket vi nettopp hadde jobbet med. Jeg vil imidlertid nødig påberope meg å kunne gjengi eller beherske noe av Haralds kunstneriske sfære, men har heller laget mine egne bilder som ble dannet under selve skriveprosessen, og utbroderte dette ytterligere i forskjellige retninger. Gjennom prosessen jobbet vi med albumet som et verk, det var en helhet, og et større flyktig element. Etterhvert satte jeg det opp i kapitler, som da kunne inneha egne særegenheter, både i lyd og lyrikk, for å la den abstrakte historien kunne utfolde seg, uten å forstyrre utgangspunktet.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si noe om hvordan har påvirket Ring Van Möbius og/eller Commissioned Works Pt II – Six Drops Of Poison.

Abstrakt dans:

— Vel, dette har vi jo fått noe erfaring med den siste tiden, men vi har nok ikke blitt bedre dansere selv av den grunn.

Skrekkfilm:

— Rasmussen er filmentusiast utover det vanlige, og har en samling utover hva mange ville forbinde med en gammel videosjappe. Er med i filmklubben, er kinomaskinist, jobber med Tysvær Skrekkfest. Joda, han kan sin skrekkfilm han karen her.

Suspiria:

— Vårt første bestillingsverk var å sette musikk til denne flotte, gamle filmen, for så å fremføre det live med publikum i en storsal hvor filmen ble vist på lerret samtidig. Fantastisk spennende.

Spenningsoppbygging:

— Vital del av all kunst.

Riff:

— Jeg stemmer for riff. Løvbiff med riff.

Improvisasjon:

— Etter min mening helt avgjørende for å opprettholde et friskt uttrykk, ikke minst for en selv.

Repetisjon:

— Et virkemiddel som kan skape suggererende og drømmende landskap. Ikke noe vi har for vane å benytte, men dette ble allikevel folks første møte når de ser forestillingen. Dette ble imidlertid dempet betraktelig på plateversjonen.

Teatralsk:

— Jo, jeg ser hvorfor dette kom opp. Det ligger nok noe i formidlingen her, tenker jeg.

Klassisk musikk:

— Grunnleggende. Her ligger egentlig alt. Tyngre enn dødsmetall, lettere enn popmusikk, mer kløkt enn prog rock, sprøere enn jazz. Her ligger grunnlaget, bare med bevegelse. Alt annet blir en forenkling, men ofte holder det i bøtter og spann.

Kan du til slutt velge fem favorittlåter fra 2023 og si hva du har likt ved disse?

— Fantastisk hyggelig at Soft Machine kom med nytt album i år. Ellers har jo Tusmørke levert et solid og spenstig album, Lars Fredrik har gitt ut sitt første soloalbum, og det nye Jordsjø-albumet er rett rundt hjørnet. Ellers har det blitt sluppet nye gamle live-album med ELP og Mahavishnu Orchestra, og en live-LP med Soft Machine fra Oslo i ‘71. Disse gamle live albumene blir jeg aldri lei. Det er alltid noen vrier, alltid så mye rom for improvisasjon og omskriving av låter, et nytt innblikk i deres fantastiske, kreative tilværelse!