Intim Cave i Spektrum

Det ble en magisk oktoberkveld da Nick Cave, Warren Ellis og resten av the Bad Seeds fylte Oslo Spektrum. I det øyeblikket Cave’s vokal når øregangene løftes man inn i en egen sfære av lidenskap, smerte og skjønnhet. Intet nytt i så måte, altså.

Det er syv år siden Nick Cave & The Bad Seeds sist fylte Oslo Spektrum. I mellomtiden har de gjestet Øyafestivalen og Nick Cave har også gjort noen solokonserter andre steder i Oslo. Vi er, med andre ord, enormt heldige som har fått så mange anledninger til å oppleve mørkemannen live i hovedstaden vår.

Wild God

For kort tid siden slapp Nick Cave & The Bad Seeds sin siste fullengder; den uvanlig positive, Wild God, og denne platen bar hovedvekten av kveldens settliste. Det ble dog krydret med en god del klassikere også.

Konserten startet nemlig med tre låter fra det nye albumet og først ut var «Frogs». Denne setter fort atmosfæren for kvelden; det er mørkt og sorgtungt, men også håpefullt. Nick Cave nølte ikke ett sekund med å lukke sin (blodrøde) hånd rundt publikum, og holdt de fast i sin vold fra konsertens start til slutt.

«Put that away!»

Selv om Cave kan virke gravalvorlig i musikken sin, sitter latteren og smilene løst. Han tar seg til og med tid til å signere turneplakaten (her kan langsynet ha spilt meg et puss – det kan ha vært en LP) sin for en publikummer, før han ber han om å legge vekk alle platene han hadde med, og den «forbannede» totebagen han også hadde med seg.

Fjerdelåten, «O Children», fra dobbeltalbumet Abattoir Blues / The Lyre of Orpheus fremføres så gåsehuden står. Rundt bandet er det ikke mye staffasje å spore – her er Cave og Co i fokus, stort sett bare hjulpet av noen tekstlinjer på skjermen bak de.

From Her to Eternity

Et av kveldens store høydepunkter kom med 1984s’ «From Her to Eternity». Denne fremstår brutal og revitalisert – full av uhyggelighet og fandenivoldskhet.

Fra den nye platen er det «Long Dark Night» og «Cinnamon Horses» som jeg opplever sterkest. Det er for øvrig forbausende hvor mange av de nye låtene som sømløst sklir inn i katalogen til The Bad Seeds. Dog er det et par låter i settet som blir litt anonyme i mengden av alle storhetene.

Fandenivoldske Tupelo

I motsatt ende av spekteret finner vi klassikere som «Tupelo» og «Red Right Hand». Disse låtene er proppfulle av energi og personlighet.  «I Need You» fra albumet Skeleton Tree er kanskje kveldens mest sårbare låt. Den tåredryppende balladen bærer Caves’ sorg med seg helt opp til kanten av bristepunktet.

Som kveldens første ekstranummer byr Cave på en låt fra det undervurderte Grinderman-prosjektet sitt, nemlig «Palaces of Montezuma». Det er det man kan kalle en real gave fra gjengen!

«O Wow O Wow (How Wonderful She Is)» dediseres til bandets tidligere medlem og Nick Caves’ eks, Anita Lane, som døde for noen år siden. En verdig hyllest som kommer mer frem som en del av ekstranumrene, enn som en del av hovedsettet (slik det var tidligere på turneen), vil jeg tro.

Inderlig mørke

Med sin karakteristiske dype stemme og inderlige fremføring fengsler Nick Cave publikum alltid fra første tone. Hans nærvær på scenen er altoppslukende, og karismaen er kun matchet av bandets musikalske talenter. Sterkest av disse skinte Warren Ellis – Nick Caves’ trofaste kompanjong gjennom tykt og tynt. Hans scenepersonlighet og talenter er uten sidestykket, og jeg må innrømme at hans styrker blir vanskeligere og vanskeligere å overse.

Gjennom en blanding av intense ballader og energiske rockelåter tok Nick Cave and The Bad Seeds publikum med på en følelsesmessig berg-og-dalbane. Fra hjerteskjærende sanger om tap og lengsel til kraftfulle hymner om kjærlighet og håp. Nick Cave vekslet frenetisk mellom piano og mikrofon gjennom hele kvelden.

Etter en to og en halv times konsert avsluttet Nick Cave og The Bad Seeds til stående ovasjon fra et takknemlig publikum. Det ble en uforglemmelig kveld fylt med lidenskap, musikalitet og ren magi – nær sagt som alltid med Nick Cave and the Bad Seeds

Settliste Nick Cave and the Bad Seeds i Oslo Spektrum