Jan Erik Vold og Arild Andersen @ Moldejazz

Jan Erik Vold og Arild Andersen tok publikum gjennom en følelsesmessig berg-og-dalbane på festivalens siste dag. 

Foto: Synnøve Berg Meisingset

Det har gått akkurat 50 år siden både basslegenden Arild Andersen og poesikongen Jan Erik Vold var på Moldejazz for første gang. På årets siste festivaldag møtes de igjen, men denne gangen for å spille sammen. Jan Erik Vold har i flere anledninger samarbeidet med etablerte jazzmusikere. Bill Frisell, Jan Garbarek og Chet Baker, for å nevne noen. Arild Andersen står som en av Norges mest ettertraktede jazzmusikere, og runder i år sitt 44. besøk på Moldejazz.

Klokka er 14.00 og Moldes teater- og konsertlokale Teatret Vårt er fylt til randen. Sitteplassene er fylt opp, og det resterende publikumet står opp langs trappene og bak stolradene. De to karene – eller legendene – inntar scenen rolig og blir stående ved siden av hverandre. Andersen med en kontrabass i armene og Vold med en svart bok i skinn.

Jan Erik Vold hever stemmen, etterfulgt av Arild Andersens behagelige basstoner. De tar publikum gjennom en reise bestående av både sentimentalitet, politikk og ikke minst en god dose humor. Volds framføring er helt unik, slik den alltid vært. Han nesten synger ordene, og gestikulerer rolig med høyre hånd for å underbygge og illustrere ordene. Arild Andersen legger tonene, og tar i bruk både bue og loop som skaper flotte komposisjoner.

Fra spøk til revolver 

Norges store poet og lyriker har det med å kombinere eksistensielle temaer og humor. Som når han med et smil om munnen sier:

”Tenk at jeg er født.
Tenk så urimelig at jeg er født (…)”

Den humoristiske undertonen er allikevel ikke alltid til stede. Når diktet Enkel lærdom leses opp, er salen stille som mus og Vold har et alvorlig preg over ansiktet. Han har gjennom tidene engasjert seg i samfunnets mange paradokser og problemer. Som for eksempel asylpolitikk. Hvordan kan det ha seg at en norskfødt, syv år gammel gutt, blir returnert til ”hjemlandet sitt” – et land han aldri har vært i?

Som Vold sier:

“Å sende 

Nathan ut av Norge

heter ikke å

returnere.

Det heter: å deportere.”

Diktet om Nathan står som et av konsertens høydepunkter. Alvoret legger seg over publikum som en stor, tykk sky. Det virker som han har en etablert troverdighet blant publikum; man stoler på Jan Erik Vold. Men den etablerte troverdigheten kommer ikke ut av intet. Volds tilstedeværelse, ordvalg, formuleringer, stemmebruk og framtoning gjør det vanskelig å være uenig. Jeg kan vedde på at den mest hardbarka FrP-velgeren hadde blitt fanget og overveldet av Volds budskap. Den etterfulgte applausen var lang. Litt lengre enn vanlig.

Unik kombinasjon 

Arild Andersen fortjener også stor kudos. Jeg observerer flere ganger at Jan Erik Vold lener seg fram mot mikrofonen, klar for å heve stemmen, før han ombestemmer seg. Han trekker seg tilbake igjen, lukker øynene og nyter tonene fra Andersens bass.

Han tar aktivt i bruk loopen gjennom hele konserten, og skaper store og melodiske bassverk. De fleste melodiene er komponert av Andersen selv, mens andre melodier er gamle og kjente jazzklassikere. Som for eksempel når han gjenskaper Lonely Woman av Ornette Coleman. Publikum får også servert den svært politiske og kjente jazzstandarden Strange Fruit. Først på opplest på engelsk, deretter oversatt og opplest på norsk.

Det som slår meg flere ganger i løpet av konserten, er hvor dypt den stikker. Ikke at jeg hadde forventet noe annet, men dette er faktisk et slående bra verk. Både humormessig, emosjonelt og musikalsk. Kombinasjonen av lyrikk og musikk er en krevende kombinasjon, spesielt for dem den utføres av. Uten å støte noen, men: Både jazz og poesi er to relativt smale sjangere. Å kombinere dette kan bli sært, og det kan fort føles utilgjengelig. Men Arild Andersen og Jan Erik Vold, en poet og en bassist, presterer å fenge en fullsatt sal bestående av et mangfoldig publikum.

Til publikums store glede avsluttes konserten med Volds morsomme slager Tale til loffen fra albumet Briskeby Blues. Et lettbeint, men dog genialt dikt, om hvor godt loff er. Så enkelt, men så fengende. Når de siste tonene er spilt, reiser publikum seg og hedrer de to karene med stående applaus. Vold og Andersen tar hverandre i hånda, ikke på en formell måte, men på en inderlig måte. De holder håndtrykket og løfter det høyt opp i lufta som et seiersrituale.

Jan Erik Vold og Arild Andersen @ Moldejazz: 9 / 10