Det er mandag kveld, og Dokkhuset i Trondheim er fylt til randen. Publikum er i ulike aldersgrupper, og de venter på den amerikanske gitaristen Mark Lettieri. Han entrer scenen med sin gruppe, og han kommer med følgende hyllest til publikum: «Thank you for packing this house up!»
Vurdering
Mark Lettieri på Dokkhuset 5/6
Mark Lettieri var åpenbart begeistret for å ha trukket så mye folk på en mandag kveld. Han takket også publikum for å vise stor oppmerksomhet for hans musikk.
Han er 41 år nå og har en lang og bred karriere bak seg som musiker. Jazzmusikk er basisen i produksjonen hans, men han kombinerer dette med å trekke inn andre beslektede sjangrer som funk, r&b, soul, rock og kanskje litt gospel.
Inspirasjonskildene er nok andre jazzrock-gitarister som John McLaughlin, Joe Satriani og Pat Metheny.
Jeg vil dele Mark Lettieri sitt musikalske engasjement i fire ulike kategorier. På Dokkhuset stilte han med sin egen gruppe Mark Lettieri Group. I tillegg til det har han gruppen Snarky Puppy som er en jazzfusion-gruppe, og gruppen The Fearless Flyers som er et funkband. Den fjerde delen av hans musikalske virke er alt han har gjort sammen med andre musikere. Han har deltatt sammen med en lang rekke både kjente og mindre kjente amerikanske artister. Noen av dem er David Crosby, Erykah Badu, The Jacksons, 50 Cent og Tori Kelly. Dette er temmelig forskjellige musikere, og det viser en av styrkene til Mark Lettieri, hans allsidighet.
Inspirasjonskildene er nok andre jazzrock-gitarister som John McLaughlin, Joe Satriani og Pat Metheny. Ellers har han vel også hørt på storkanoner fra 1960- og 70-tallet som Jimi Hendrix, Jimmy Page og Jeff Beck. Her hjemme har Terje Rypdal vært en stor fremmer av denne instrumentale musikkstilen.
Konsertprogrammet
Han åpnet med låten «Lotus» fra det første albumet sitt Knows fra 2008. Denne er en behagelig melodi i sjangeren jazzfusion, her jazz blandet med soul. Det var en rolig åpning hvor han brøt opp akkorder med enkelttoner etc. Han viste seg umiddelbart frem som en skikkelig dyktig jazzgitaist.
Den stilen som likevel var mest fremtredende, var funk. Denne rytmikken og bassistens funky spilleteknikk gikk igjen på flere låter.
Etter dette kom det noen sanger fra det siste albumet hans fra 2024, Can I Tell You Something? Disse låtene var for meg mer i kategorien jazzrock. Med vreng i gitarlyden etc. så følte jeg nå også at jeg tidvis var på en rockekonsert. Totalt tror jeg han spilte fem sanger fra det siste albumet sitt.
Den stilen som likevel var mest fremtredende, var funk. Denne rytmikken og bassistens funky spilleteknikk gikk igjen på flere låter. Noen ganger var den fremtredende, andre ganger lå den under Mark Lettieri sin mer tradisjonelle jazzstil på gitar.
Han hadde imidlertid også et par rolige sanger som brøt opp med det mer aggressive lydbildet. En av disse var «Summer salt» fra albumet Spark and Echo utgitt i 2016. Dette var også en av sangene hvor han delvis kuttet ut plekteret og i stedet slo an akkordene med mer samlete toner. Her fikk vi også en litt effektfull bruk av vibratorarma.
Kvaliteter som gitarist
Mark Lettieri er i bunnen en jazzgitarist i den instrumentale sjangeren. Han har også mottatt fem Grammy-titer for sitt spill i denne kategorien. Han har perfeksjonert seg innen jazz med å tilegne seg ulike jazzskalaer som han anvender i solopartiene sine spredt ut over konserten. Utfordringen innen denne musikkstilen vil naturligvis være å variere disse soloene med både ulike toner og teknikker. Jeg vil si at han gjør det. Gitarspillet hans varierer mellom lange toner, raske løp, ulike lydeffekter og forskjellige musikkstilarter.
Han har perfeksjonert seg innen jazz med å tilegne seg ulike jazzskalaer som han anvender i solopartiene sine spredt ut over konserten.
Han håndterer også måten å spille funk og disco på el-gitaren. Dette står jo i kontrast til den røffere gitarteknikken og lyden i jazzrock. Han er i stand til også å variere soloene sine innen de ulike raske løpene. Det siste fikk vi blant annet demonstrert på «Summer Salt» og avslutningslåten «Spark and Echo.» Ut over det viste han frem roligere jazzharmonier og en mer naturtro gitarlyd på sangen «Point Iz» fra 2019. Men det var med gode soloer her også.
Til slutt vil jeg også nevne at de andre musikerne også hadde sine gode solopartier som publikum applauderte. Bassisten var enormt god på funky bass. Ellers var det litt morsomt at keyboardisten spilte en lengre solo på låten «Dragonfly.» De utvekslet noen blikk, og så tok Mark Lettieri temmelig sømløst over og spilte en nydelig gitarsolo. Sånt liker publikum!
Stående applaus
Det ble stor entusiasme på slutten av konserten. Folk hadde åpenbart likt det de hørte, og musikerne var godt synlig fornøyde med kvelden. Mark Lettieri viste seg frem som en stor gitarist på et internasjonalt nivå. Så kan man alltids spørre seg om det var nok dynamikk og kontraster i det musikalske uttrykket. Personlig hadde jeg gjerne villet høre en akustisk låt med gitaristen og keyboardisten sammen. Men som sagt, det var definitivt variasjon. Det er bare å ønske lykke til videre på Europa-turnéen. Den går videre til Gøteborg, Stockholm og London.
Vær den første til å kommentere