Jazzvokalisten Amanda Ginsburg på Dokkhuset i Trondheim

Det ble en virkelig hyggelig, tilbakelent og fremragende jazzkonsert med svenske Amanda Ginsburg og hennes gruppe på Dokkhuset. Denne vokalisten er kanskje litt ukjent i Norge enda, men i Sverige er hun stor på sitt område. Hun har vunnet flere priser, deriblant to svenske Grammy-titler for de to første albumene sine.

Med et pianobasert lydbilde tok de oss gjennom en og en halv time med en avbalansert, tradisjonell jazzform i swing-jazz. Denne har sine røtter amerikansk jazz, men den omtales også som en videreføring av musikken til store svenske jazzsangerinner som Monica Zetterlund og Alice Babs. Jeg har også lest at noen mener hun tar denne jazztradisjonen litt videre. Litt visesang og pop er muligens også blandet inn i dette.

Amanda Ginsburg er selv både tekstforfatter, komponist og vokalist. Hun skriver sangene sine fortrinnsvis på svensk og samarbeider om disse med pianist og medprodusent Filip Ekestubbe.

I tillegg har hun jobbet mye med, og gitt ut en plate sammen med, den amerikanske gitaristen, sangeren og komponisten, Andy Fite. Han er også bosatt i Stockholm. Denne plata er engelskspråklig og ligger kanskje litt mer i bossa nova-sjangeren i tillegg til jazz.

De andre platene hennes er tre svenskspråklige jazzplater hvor den første kom i 2018, Jag har funderat på en sak. Den siste er fra 2024 og har fått navnet Tur att jag kan skratta. Det var fra disse to platene det meste av stoffet kom på konserten i Trondheim.

En høyt aktet vokalist

Amanda Ginsburg blir omtalt som en kvinnelig jazzvokalist som har en myk og varm stemme tilpasset musikksjangeren sin. Det som blir rost, er hennes gode fraseringer og hennes rytmiske «timing.» En frasering kan generelt være en betegnelse for en uttrykksfull framføring. Hun er også en god scatter, og hun er i stand til å synge veldig raske tekstlinjer. Scatting er en form for sang uten ord. Stemmen kan da brukes til å imitere instrumental improvisasjon.

Tekstene hennes blir også fremhevet. Dette er tekster hvor hun snakker med en egen stemme. Dette gir musikken hennes en sjarm. Stemningen i musikken kan ellers variere fra det melankolske til det noe mer lystige. Hun viste mot slutten frem spennet i stemmeregisteret sitt da hun gikk opp i høyden og beholdt kraften i stemmen. Mellom sangene hadde hun litt underholdende og morsom prat relatert til de tekstene hun hadde skrevet. Ellers gikk det på at vi gjerne måtte kjøpe platene hennes i signert utgave.

Tre solide musikere

Når du hører disse musikerne spille, kan det høres lekende lett ut. De er kontrollerte, men også veldig avslappede i spillestilen. Det er naturligvis ikke enkelt. Pianisten spiller lekende lett på flygelet både i enkelttonene og i akkordene. Det er en jevnhet i tonene som kjennetegner profesjonelle pianister. Både melodi og improvisasjon flyter helt uanfektet gjennom hele konserten.

Bassisten støtter oftest opp under rytmikken fra slagverket, men av og til er han også i en slags «dialog» med pianisten når de utfyller hverandre på et instrumentalt parti. Basspillet hans skapte et meget bra driv i rytmikken. Trommeslageren spilte vanligvis i en swing-rytme tilpasset Amanda sin musikk. Imidlertid kunne han så legge inn litt rytmisk improvisasjon hvor han markerte med noe avansert som brøt med det faste rytmemønsteret.

Disse tre musikerne laget til tider en ganske voldsom lyd, noe som ga en dynamikk og sto i kontrast til de mer lavmælte og stille partiene. Nå vil kanskje noen kritiske røster si at denne musikken er «skåret litt over den samme lesten.» Det kan nå være noe i det, men det er ikke økonomisk forsvarlig å turnere i Norge med noe større ensemble og da flere instrumenter. Vi får nyte det som er. Denne gruppen spiller i hele Skandinavia.

Ellers vil jeg nå si at denne musikken passer godt for forelskede par. Jeg foreslår å gi hverandre en gave bestående av slike konserter. Det må da være godt å være forelsket og sitte og høre på slik stemningsfull og behagelig musikk.

Gruppen til Amanda Ginsburg besto at to svensker, Amanda selv og Filip Ekestubbe på flygel. De to andre var danske Anders Fjeldsted på bass og dansk/norske Snorre Kirk på trommer.