– Jeg fikk en halvtime med Paul McCartney: Intervju med Sara Wolff

Sara Wolff er aktuell med en ny EP som heter Magic Hour. Det er en utgivelse med fem låter og er oppfølgeren til EP-en When You Left the Room. Wolff opererer etter eget utsagn innenfor altfolk-sjangeren, og lager stemningsfulle låter med tekster som på overflaten kan virke tilforlatelige, men som har en snert og undertone som gjør dem verdt å sjekke grundigere ut.

Vi prater med Sara Wolff rett etter at hun har vært på en liten turne i Skottland og Nord-England. Her forteller hun at hun siden hun var barn har hatt et sterkt ønske om å bli musiker og låtskriver. Vi får også vite hva som har vært fokus for den nye EP-en, om hvor viktig det visuelle er for henne og om da hun møtte selveste Paul McCartney og spilte «Cotton Socks» for ham.

For lesere og lyttere som ikke vet så mye om deg som person og musiker, kan du si litt om deg sjøl?

– Jeg er fra Bergen og dro til England i 2016 for å studere musikk ved LIPA – Liverpool Institute for Performing Arts. Etter at jeg var ferdig å studere fortsatte jeg å bo i Liverpool. Jeg bor i bydelen Toxteth nå. Det er veldig fint her, med mange fine parker. Så driver jeg med musikk, lager låter, arrangerer og produserer.

Hvordan er det å bo i Liverpool ?

– Liverpool er en veldig fin by å bli kjent med, det er Englands svar på Bergen på en måte. Scouserne har litt av de samme skarre-r-ene som bergenserne har (latter).

Hvilke ambisjoner hadde du da du begynte å studere på LIPA?

– Jeg ville få så mye ut av studiet som jeg kunne. Jeg husker at jeg leste om LIPA i engelskboken i 6.klasse og tenkte «dette vil jeg gjøre». Jeg ville være låtskriver og musiker og bo i England. I en periode ville jeg studere jus, men så søkte jeg på LIPA samtidig. Folk fra LIPA kom til Oslo og hadde opptaksprøven der. Jeg kom, til min egen overraskelse, inn på LIPA.

– Etter hvert satte jeg sammen et band og spilte masse med folk i forskjellige kombinasjoner. Det var mitt eget prosjekt som alltid sto i sentrum. Jeg skrev et brev til meg selv da jeg gikk på ungdomsskolen hvor jeg beskrev at det var akkurat dette jeg ville.

Hvilken grunnidé ligger bak låtene på Magic Hour?

– Jeg har tenkt mye på det med barndom og kreativitet og prøvd å utnytte den grunnleggende entusiasmen jeg har hatt siden barnsben. På denne EP-en har jeg blitt mer selvsikker og trygg, jeg vet mer hva jeg vil og føler at jeg er veldig fornøyd med hvordan det høres ut. Jeg har også tatt større del i produksjonen. Denne gangen hadde jeg en ferdig demo med alle arrangementene. Generelt har jeg hatt søkelys på at det skulle høres bedre ut enn på den første EP-en.

Hvordan har det at du har bodd i England i flere år påvirket musikk og tekst?

– Det er mye jeg blir inspirert av i nåtidig musikk fra England. Det er veldig mange kule folk-låtskrivere som liker å eksperimentere med sjangere. Artister som Rozie Plain og This Is The Kit, blant annet. James som har labelet er manager for This is the Kit. Jeg har også spilt med Rozie Plain i en kirke i Chester.

Du har vel det største kontaktnettet i England, hvordan er det med kontaktnettet i Norge?

– Jeg har helt klart det største kontaktnettet i England. Jeg var ute etter å få hele den autentiske opplevelsen ved å bo her. Under hele studieforløpet dro jeg bare hjem sånn stort sett bare to ganger i året. Jeg jobber med et lite label i London, Small Matter Records. Jeg har også fått ganske mye støtte fra diverse organisasjoner i England. Arts Council England ga meg støtte til å spille inn musikken min. Help Musicians ga meg støtte til mastring og sånn. Jeg har også fått turnéstøtte. Nå føler jeg det er på tide å komme til Norge litt også. Jeg håper å få til en liten turne i Norge i 2024.

Hvilke musikalske kilder har du sugd næring av? Hva har du blitt påvirket av?

– Jeg sang i kor i veldig mange år, da fikk jeg sansen for å synge sammen med andre. Kirkemusikk og kormusikk er vakkert. Jeg spilte fiolin ganske lenge, så det er riktig å si at jeg har en viss klassisk bakgrunn og tilnærming. Jeg likte alltid å skrive da jeg var liten, jeg lagde karakterer og skrev dikt.

–  Jeg syns det var veldig gøy å lage musikk til tekstene til Bob Dylan. Jeg lånte en bok med tekstene hans på biblioteket, så satte jeg egne melodier til uten egentlig å kjenne til hvordan låtene var. Vi hadde alle platene til Kings of Convenience hjemme, så interessen for fingerspill og harmonier fikk jeg blant annet fra de platene.

Er det gitar som er basisinstrumentet når du lager musikk?

– Ja. Det var litt vanskelig å lage musikken til tekstene på fiolin. Vi hadde en gitar hjemme som jeg begynte å lære meg å spille på via nettet. Så begynte jeg å lage låter da jeg var rundt tolv år gammel.

Vi må snakke litt om tekstene dine. Er det det riktig å si at de har skumle, foruroligende undertoner?

– Det stemmer, og jeg gjør det bevisst. Jeg liker når tekstene lar lytteren bestemme litt selv hva betydningen er. Det er viktig å holde det åpent, det er det som gjør musikk så kraftfullt. Man hører ofte det man vil eller trenger å høre. Jeg liker å male bilder og stemninger, og har oppgjennom vært mest inspirert av det melankolske og det mørke.

Teksten til «Don’t Feed the Birds» gjenspeiler vel akkurat det du sier ganske godt?

– Under Covid-periode gikk jeg tur i parken hver dag. Da så jeg for meg mor og datter i lange viktorianske kjoler ved bekken. Tekstlinjen «Don’t feed the birds» trekker paralleller til kjønnsroller og forventninger til en ung jente som vokser opp. Det er politisk, men jeg sniker det heller litt inn enn å si det rett fram. Jeg holder det åpent for tolkning.

Du er opptatt av det visuelle både i overført betydning og i det at du bruker tid på å lage videoer?

– Jeg har et veldig sterkt visuelt bilde når jeg skriver låter og har vært med og laget mange av videoene. Det er laget en video til en av de nye låtene, «Polystyrene». Kjæresten min så for seg en middelaldersk middag rundt et langbord, så vi filmet videoen i noen romerske ruiner i Chester. Vi fikk lånt masse rare hatter og kostymer fra LIPA sin kostymeavdeling. Ringbrynjen er det en venninne som har laget, typ Joan of Arc. Jeg syns det er kjempegøy med videoer, jeg legger sjela mi i det. Videoer bør gi et annet perspektiv til musikken.

Paul McCartney er grunnlegger og medeier i LIPA. Har du møtt ham?

– Jeg møtte Paul McCartney på LIPA en gang. De velger noen hvert år som får en halvtime med ham, slik at han kan gi råd og tips til låtskriving. Det var veldig rart. Han hadde med seg en bodyguard som stemte gitaren hans. Jeg hadde akkurat laget «Cotton Socks» og spilte den for ham. Der er det en linje som går sånn: «Later I’ll devour your meat». Da sa han at hvis det hadde vært han, hadde han strøket den tekstlinja, siden han er vegetarianer (latter). «Vi kan skrive om hva som helst», sa han. Jeg viste ham et notat på mobilen min om at jeg ønsket meg en kurv på sykkelen. Han fortalte at moren hadde en sånn da hun syklet rundt som jordmor i Liverpool. Så begynte han å freestyle og lage en låt rundt det. Det var veldig inspirerende!