«Over hodet mitt så har æ en konfliktsky«, synger KLISH på sitt ferske album. Her kan du lese mer om mannen som elsker språklige paradokser og som fikk en aha-opplevelse da han fikk autismediagnosen i fjor.
Jon-Are Masternes med artistnavnet KLISH er aktuell med sitt nye album HGDFM – Hver Gang Dere Forlater Meg. Albumet er et bestillingsverk som er laget til Festspillene i Nord-Norge i 2019. Tidligere har KLISH gitt ut albumene Bestandig (2013) og Røyk og Speil (2016). KLISH har samarbeidet med artister som Joddski, Jaa9 & OnklP og Erling Ramskjell på platene sine. Tromsø-mannen er nå bosatt i Oslo og jobber som lærer ved siden av å lage musikk. Vi fikk en fin prat med mannen bak albumet som vi ga toppkarakter her i disharmoni.
Kan du si litt om den søte roboten som forteller historien på albumet?
– Det er en karakter som jeg har tulla med i mange år. En klassisk robotfigur i Power Rangers-stil. Veldig søt og uskyldig, men ikke så god på å forstå følelser og mellommenneskelige ting. Mekanisk lojal på én måte og ekstremt håpløs på en annen måte. Har tenkt på denne roboten som en kul barnebokserie.
Betyr det at du faktisk sysler med planer om å lage en barnebokserie?
– Bare helt vagt. Jeg syns bare det er en artig måte å tenke på. Jeg tenker at det er jeg som er den søte roboten og at jeg av og til er søt, eller at jeg kan ta på meg en maske og spille søt. Støvsuger- og robotgressklippere har en spesiell funksjon, men i feil setting kan de gå seg fast i et hjørne og vet ikke hvordan de kommer seg derfra. Det er et bilde på hvordan jeg kan føle meg og et bilde på kulturkollisjonen mellom roboter og mellommenneskelige relasjoner.
Når fikk du vite at du er på autismespekteret?
– Jeg fikk autismediagnosen i 2021. Jeg er antitesen til det med tidlig intervensjon, jeg er 35 år nå (latter). Man føler at man er med i diagnostiseringsprosessen, og en del om utenforskap har plutselig fått en ny forståelsesmodell, jeg har fått et navn på det. Det er ikke bare jeg som er udugelig når jeg er på fest, det er hjernen min som funker på den måten.
Jeg er antitesen til det med tidlig intervensjon, jeg er 35 år nå (latter).
Er det sånn at du føler deg som en outsider i storsamfunnet?
– Et begrep jeg bruker på albumet er «menneskebyen». I det ligger det at man ikke føler seg som et vanlig menneske, men som en outsider. Det er morsomt: En by er jo nettopp fylt av mennesker, så det er jo et artig paradoks. Den forklaringa – eller overforklaringa – er også et typisk autistisk perspektiv.
Låtene på albumet er laget for Festspillene i Nord-Norge i 2019. Fortell oss litt om den prosessen?
– Jeg fikk bestilling fra Festspillene i Nord-Norge. Starta i 2018 og har hatt mye tid til å skrive masse musikk. Det har vært en veldig gøy måte å jobbe på. På de andre albumene var det mer sånn «first take and fuck it». Nå ble det tid til å bearbeide og vurdere kvaliteten på en anna måte, i en prosess på tre år.
En helt annen måte å tenke på, kan jeg tenke meg?
– Det er definitivt en annen måte å tenke på enn på de to første platene. Der var det mye mer spontanitet og om å gjøre å få ut låtene i studio. Ti låter rett inn og ferdig med det. Dette har vært en helt anna kreativ prosess.
Dere skal jo spille albumet live på Nordlysfestivalen snart. Er det sånn at det må framføres i sin helhet og i rekkefølge?
– Ja, jeg tenker at det er en veldig tydelig rekkefølge der. Jeg vet ikke nødvendigvis om det ville hatt noe å si for publikum, men det har nå blitt et slags dogme at det skal være på den og den måten.
Det er bra musikalsk spennvidde på albumet, alt fra upbeat-låter til det veldig melankolske? Hvor bevisst er det, for temaet innbyr vel helst til melankoli og mørkhet?
– Det har nok vært en viss fare for at jeg kan bli for melankolsk, derfor er det fint å variere litt. En time melankoli kan bli slitsomt. Det er mange ting som stikker seg veldig ut fra det jeg har gjort tidligere. Litt av poenget med plata har vært å utfordre de sjangermessige rammene jeg har hatt tidligere. Det er gøy å gjøre noe nytt.
Det ser ut som du er glad i språklige bilder som «Over hodet mitt så har æ en konfliktsky»?
– Det er en språklig tvetydighet der som jeg elsker. Jeg elsker å lage språklige paradokser.
Si litt om lydklippene som binder låtene sammen?
– Samtalene man hører er fra preprodperioden og fra når vi jobba med låtene underveis. Det er der for at man skal få følelsen av å være i prosessen. Ellers har jeg oppheng i Sopranos og Alien-filmene – i det siste Prometheus-filmen og Alien 4: Resurrection. Jeg har lagt vekt på å finne filmsamples om monstere, aliens og roboter. Jeg vil forresten komme med en vennlig oppfordring: Se Alien-filmene!
Jeg elsker å lage språklige paradokser.
Du har et oppheng i monstere?
– Det mange andre ser på som stygt, finner jeg fascinerende. Derfor laga jeg den låten som heter «Men æ syns tvert imot at monstera e pen».
Hvordan går du fram når du lager musikken?
– Ofte synger jeg melodien og så bygger vi musikken rundt vokalen. I prosessen rundt den siste plata har det vært veldig mye live-instrumenter inne i bildet.
Si litt om samarbeidet med Erling Ramskjell?
– Vi har dette samarbeidsprosjektet som heter «Hva er det som spiser meg om natta». Vi har en kul kreativ prosess på gang og skal møtes denne helga for å utvikle prosjektet. Jeg og han har det til felles at vi elsker kreative formuleringer. Vi har en interessant Facebook-chat gående hvor den ene prøver å kløyve mer ord enn den andre (latter).
Hva hører du på av musikk for tiden?
– Jeg hører mye på norsk hardcore som Ondt Blod, jeg kjenner dem litt og. I sommer har jeg hatt oppheng på «Total Eclipse of the Heart» med Bonnie Tyler. Jeg hører også en god del på rap fra 2005-2010, som Gucci Man og Sean Price og forskjellig type popmusikk. Norsk hardcore er nok alt i alt det jeg hører mest på.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/6XplY5VIFVvmnKlGkGiHpp?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]
Vær den første til å kommentere