Jenny Hval – Classic Objects

Øya-aktuelle Jenny Hval er ute med sitt sjette soloalbum. Det har blitt en ny musikalsk og kunstnerisk triumf for artisten som kanskje er vel så kjent og populær i utlandet som i Norge.

Vurdering

Jenny Hval – Classic Objects 5/6

I 2019 ga Jenny Hval ut det aldeles strålende soloalbumet The Practice of Love. Det var rett og slett helt der oppe blant de beste albumene det året, og ble av flere betegnet som det beste soloalbumet hun har gitt ut. Vår anmelder var særdeles begeistret.

Hval er også en sentral del av prosjektet Lost Girls, i godt samarbeid med multiinstrumentalist Håvard Volden. Et samarbeid som bl.a. materialiserte seg i albumet Menneskekollektivet som kom ut for omtrent ett år siden.

Mer pop-orientert

Nå er Hval ute med sitt sjette soloalbum, Classic Objects. Denne gangen har Hval bestemt seg for å ta et skritt ut i pop-lendet, men ikke sånn å forstå at hun drar avgårde i hyperkommersiell retning. Det er fremdeles god tyggemotstand i materialet, men låtene er hakket mer umiddelbare, nynnbare og fengende enn ved forrige korsvei. Hval har for øvrig signert for det fine britiske selskapet 4AD siden sist.

Der The Practice of Love i all hovedsak var meislet ut på synth, er Classic Objects mer som et band-prosjekt å regne, med gitar, bass, perkusjon og keyboard som reisverk. Oppå der ligger vokalen, enten Jenny Hval alene, eller med koring. De involverte musikerne gjør alle sitt til at lydbildet er stramt, vellydende og aldri på noe tidspunkt kjedelig. Albumet er produsert av Hval i samarbeid med medmusikant Kyrre Laastad.

Åpningslåten starter med perkusjon og gitar før et fyldig og sprettent orgel leder oss videre inn i «Year of Love». Rytmikken står Hans Hulbækmo for, og det er luftig, levende og kreativt det han legger ned på den første låten (og også på resten av plata). Svevende vakkert vokalarbeid gjør låten til en perfekt åpningslåt. Teksten er basert på noe Hval opplevde på en konsert i Pompidou-senteret: En publikummer fridde til kjæresten midt i en låt.

[iframe width=»678″ height=»315″ src=»https://www.youtube.com/embed/sJB7UR91JrA» title=»YouTube video player» frameborder=»0″ allow=»accelerometer; autoplay; clipboard-write; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture» allowfullscreen></iframe]
«Jupiter call her (Just so lonely)»

Drømmende landskap

Tittellåten tar oss inn i et drømmende landskap hvor perkusjon og flytende synth-lyder ligger under den lyse og glassklare stemmen til Hval. Jenny Hval sin fabelaktige stemme gjør seg gjeldende på forskjellig vis. Som på låten «Cemetry of Splendour» hvor hun er relativt lavmælt, men også her klokkeklar og med full kontroll.

Hval beskriver låten «Jupiter» som nøkkellåten på albumet. En hymne som toner ut under et massivt synth-teppe med fuglekvitter og Hval som snakker i bakgrunnen.

Tekstmessig er Hval påvirket av korona-isolasjon og ensomhet flere steder på Classic Objects. Sånn som i «Year of Sky» hvor hun synger: «Clouds are gathering cause they can». Hvorfor kan ikke vi samles sånn som skyene? Ellers er låten «Freedom» inspirert av Laila Bertheussen-saken og hvordan noen omtaler kunst de ikke liker eller som de syns blir for nærgående.

Storslagent og vart

Classic Objects har både storslagne og vare partier, følsomt til tider, andre ganger mektig og dansbart. Det er pop, det er kunstmusikk, det er iørefallende uten å bli slitsomt. Det er rett og slett et veldig sterkt album. Jenny Hval burde spist kirsebær med de store stjernene på pop-himmelen. Hun fortjener virkelig det, og får du sjansen til å se henne live på f.eks. på Øyafestivalen i sommer, vil vi på det sterkeste anbefale at du møter opp.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/1b59OgBKjnKNfqpfewN7Pa?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]