Jenny Hval har nettopp sluppet albumet Classic Objects til gode kritikker. Oslo-kvinnen, som først ble kjent under prosjektnavnet Rockettothesky, har gitt ut seks solo-album. Musikken ligger i det eksperimentelle kunstpop-spekteret, men på det siste albumet er hun mer poppete og umiddelbar enn hun har vært på lenge.
Vurdering
Jenny Hval på Dokkhuset 5/6
Vurdering
Jenny Hval på Dokkhuset 5/6Første gang jeg så Jenny Hval i konsertsammenheng, var i en gammel verkstedhall i Trondheim under by:Larm i 2007, da som Rockettothesky. I 2022 er det Dokkhuset i samme by som er scenen til Hval og bandet hennes. Dokkhuset ligger på det som blir kalt Solsiden, det nedlagte industriområdet som har fått sin oppblomstring de siste årene i form av flere utesteder, deriblant konsertscenen Dokkhuset.
Det er så å si fullt denne lørdagskvelden, med rundt 200 personer i lokalet. Dette på tross av sterk konkurranse fra DDE som har jubileumskonsert i Trondheim Spektrum samme kveld, noe Jenny Hval ikke greier å la være å kommentere fra scenen: «Dette blir en time hvor jeg ikke skal snakke trøndersk, en DDE-fri time». Så drar hun og bandet i gang «American Coffee». Hval får virkelig vist hvilken vakker stemme hun har, og hvor kontrollert og bra hun synger. Noen bak meg hvisker, tydelig imponert.: «Hun synger like bra live som på plate!».
«Dette blir en time hvor jeg ikke skal snakke trøndersk, en DDE-fri time»
Jenny Hval spiller alle låtene fra Classic Objects pluss et par til. Hun hadde stokket om på rekkefølgen, noe som blant annet vil si at hun starter konserten med sistelåten fra plata, «The Revolution Will Not Be Owned». En jazzy, stemningsfull og duvende låt hvor stemmen til Hval ligger fint over myk perkusjon, piano og synth. Gitartonene til Daniel Meyer Grønvold skjærer gjennom og gir låten skarphet og krydder.
Video-kunst
På et lerret bak bandet får vi se video-kunst i form av figurer i digitale landskap med 3D-effekter hist og her. Etter hvert får vi også se filmsnutter fra skogstur med hund, mennesker på en gresskledd slette og klipp fra en varmluftsballong-festival i USA. Visuelle inntrykk som står godt til musikken vi hører.
Lyden er glassklar sånn at detaljene i lydbildet trer fram i all sin klarhet og skjønnhet
På flere av låtene danser publikum, og noe av nøkkelen til at låtene faller så godt i øret og i kroppen, er det gode perkussive arbeidet som Jenny Berger Myhre og Kyrre Laastad legger ned. Slagverk, djembe, bongotrommer og triangel er med på å danne det rytmiske skjelettet på en aldeles strålende måte.
Lyden er glassklar sånn at detaljene i lydbildet trer fram i all sin klarhet og skjønnhet, og heldigvis er det også et lydhørt og disiplinert publikum som har møtt opp. Kanskje vi har lagt bort de dårlige konsertvanene med forstyrrelser og småsnakk i løpet av koronatiden? Samtidig sitter applausen og de begeistrede tilropene løst. For øvrig fullt fortjent, både applaus og tilrop.
Frysninger på ryggen
Bandet Hval har bak seg er disiplinerte og flinke musikere, men samtidig ligger det heldigvis et lekent preg over det. Og når Jenny Berger Myhre synger sammen med Hval litt uti «Cemetry of Splendour», får i hvert fall jeg frysninger på ryggen. Bandet består av Jenny Hval på vokal, Jenny Berger Myhre på bongotrommer, vokal, triangel og video, Daniel Meyer Grønvold på gitar, Kyrre Laastad på slagverk og perkusjon og trommer, Håvard Volden på bass og Johan Lindvall på diverse tangentinstrumenter.
Hval og bandet tar oss gjennom låtene på det siste albumet, som tittellåten «Classic Objects» og «Jupiter». De spiller også en låt som ikke er på plata som heter «Year of Backyard». En nydelig lavmælt poplåt med tekstlinjen: «I used to think that failure was my special gift.»
«Det e’kke lenge igjen nå. Lover», sier Jenny Hval når det går mot slutten. Hun får et høyt «Nei!» til svar fra en publikummer, men hun er streng og sier at det ikke blir noen ekstranummer. Så avslutter hun med å synge åpningslåten på plata, «Year of Love», og jeg får endelig stadfestet at åpningen er spilt på triangel. Ellers er dette kanskje den mest umiddelbare låten på albumet. Catchy er bare fornavnet, groovy er etternavnet.
Jenny Hval er en spesiell blomst i den norske musikkfloraen
En spesiell i blomst i musikkfloraen
Jenny Hval er en spesiell blomst i den norske musikkfloraen. Hun kjører sin egen greie og kunstaspektet har en sterk rolle i det hun gjør, både musikalsk og visuelt. Det hun og bandet serverte oss denne timen på Dokkhuset holdt meget høy kvalitet.
Den eneste lille skuffelsen var at hun ikke ville spille ekstranummer. Men det er småpirk i en konsert som var temmelig nært på å oppnå full score på terningen. Jeg og de 200 andre som hadde møtt opp på Dokkhuset vil uansett anbefale på det sterkeste å gå og se Jenny Hval og bandet hennes live hvis sjansen byr seg.
En meget vellykket musikalsk og kunstnerisk ballongferd!
Settliste:
The Revolution Will Not Be Owned
American Coffee
Classic Objects
Cemetry of Splendour
Year of Backyard
Year of Sky
Jupiter
Freedom
The Glowing Room
Year of Love
Vær den første til å kommentere