Nesten en time med heseblesende, åpensinnet og åpenhjertig punkrock; selvdefinert som shitpunk, var det den færøyske kvartetten Joe & The Shitboys hadde å by på torsdag 5. desember på John Dee i Oslo. Vigorøst, vittig, konfronterende og underholdende ble det.
Et frontalangrep mot alle fordommer vi mennesker måte ha mot ulike minoriteter og raseri mot det konservative samfunnsmaskineriet og drittsekkene som styrers illevarslende oppførsel var hva de fire biseksuelle veganerne hadde på programmet, levert tight med masse humor, tempo og kraft.
Musikalsk er det grunnleggende og rått, med spor av hardcore og punk
Samtidig er de usedvanlig godlynte og inkluderende med sine årsaker til hardcore vibes. Joe (egentlig Friði Djurhuis) omfavner bokstavelig talt alle publikummerne som er villige til det. Den naturlige frontmannen sprer glede i like stor grad som raseri og politiske budskap. Her spiller han for menigheten.
Humor som våpen
De andre musikerne Ziggy (Sigmund Zachariassen), Johnny (Jónsvein Mikkelsen) på trommer og Harry (Sjưður Samuelsen) klemmene gjennom aura og musikken. Helt til slutt forsøker frontmannen sågar å få alle opp på scenen, med å insisterende stirre på folk til de gav etter. De fleste fulgte oppfordringen.
Veganeren Espen ute blant publikum får ekstra kjærlighet og stjernebehandling i introen til låten «If You Believe in Eating Meat, Start With Your Dog» og hentes frem på scenen og klemmes mange ganger. Vokalisten gir også villig vekk mikrofonen til andre publikummere titt og ofte.
Humor er våpenet de benytter for å få frem et liberalistisk budskap for diversitet, mangfold og omsorg.
Adrenalinpumpa både til bandet og oss publikummere fikk nok å jobbe med. En kameratslig god stemning sprer seg i lokalet. En del var nok også svette etter å ha danset mer og mer ivrig med til de korte, men glødende, sloganaktige punklåtene.
Humor er våpenet de benytter for å få frem et liberalistisk budskap for diversitet, mangfold og omsorg. Joe & the Shitboys utfordrer fastlåste holdninger og tanker. Alltid med det samme glimtet i øyet som vokalisten besitter mellom snerr og skuldertrekk.
Det er tongue-in-cheek og oppfordrer til publikumsdeltakelse. Vi forstår hvorfor Iggy Pop har trukket bandet til sitt bryst og gitt spilletid på sitt program «Iggy Confidential» på BBC Radio 6 Music. Færøyingene er direkte og in your face. Homofobi, rasisme, misogyni og de strenge abortreglene på Færøyene får alle passet påskrevet.
Änglarna fanns
– Nå har vi hatt sanger for kvinner homoseksuelle og dyrene. Har vi noen straighte hvite menn her, undrer Joe Shit før de dundrer i gang «Macho Man Randy Savage». Kort, konsist og poengtert.
«Mr. NOBODY» er et annet høydepunkt med sitt funky dansbare groove.
Det er en humørfylt gjeng vi har foran oss som ikke tar seg selv spesielt høytidelig. Sammenlignet med mye annen punk fremstår de rimelig camp, men på en god måte i kombinasjonen med lakonisk humor og skarphet.
Det er en humørfylt gjeng vi har foran oss som ikke tar seg selv spesielt høytidelig.
«Life’s Great You Suck» er et oppgjør mot romantisering av depresjon.
På repertoaret er det også en Rage Against The Machine-cover i form av «Sleep Now In The Fire.»
På «Personal Space Invader» oppfordres vi alle ned på kne før alle slippes løs i intens moshing foran scenen.
Spesielt for anledningen får vi en versjon av Ole Ivars-låten «Jag trodde änglarna fanns.» Han viser i det hele tatt god kunnskap om norsk musikk der sangeren også nevner blant andre Skambankt og Madrugada og snakker på noe som minner om Randaberg- dialekt etter innledningsvis ha tirret de oppmøte med å snakke opp Sverige og svenskene.
Når konserten er avsluttet og vokalisten har beveget seg over i merch-bua bakerst i lokalet får vi ringdans fra publikum til originalen som avslutning på en festlig og godlynt aften. Færøyingene drar foreløpig ikke mange publikummere, men de som kom var svært dedikerte og også deltakende i å gjøre dette til en fin kveld.
Vær den første til å kommentere