John Mayer fyller Oslo Spektrum med gitarsoloer og guilty pleasures

Torsdag kveld står John Mayer med band på scenen i Oslo Spektrum for tredje gang. Det blir en helaften med hits fra Mayers over 20 år lange karriere.

 Sanger, låtskriver, gitarist og produsent John Mayer er kanskje mest kjent for sine mange populære kjærlighetslåter, blant annet «Love on the Weekend» og «Your Body Is a Wonderland». I februar slapp han singelen «I Guess I Just Feel Like», som ble en hit i over 17 land. Konserten i Oslo Spektrum torsdag kveld, og Trondheim Spektrum fredag kveld var del av hans World Tour 2019.

Hit-kavalkade uten stopp

En halvtime på overtid går John Mayer og band på scenen, publikum har ventet lenge og sitter klare med høye forventninger. Mayer begynner å spille gitar-riffet som kjennetegner den mørke og melankolske låta «Belief». Det blir en behagelig og stilig start på konserten, men ikke helt overbevisende. Neste låt er en av hans største hits, «Love on the weekend». Mayers nynning fyller salen, og sammen med lys-showet blir det en fin atmosfære. Publikum synger med på refrenget og virker fornøyde. Mayer fortsetter hit-kavalkaden med «Who Says». Låta fremføres med mye selvtillit, og sangerens tidligere badboy-rykte får bein å gå på når han synger «I don’t remember you looking any better, but then again I don’t remember you».

Videre kommer låtene «Something Like Olivia», «Changing» og «Carry Me Away» på rappen. «Changing» er sjarmerende, og kjæresteparene i salen setter seg litt tettere inntil hverandre. Mayer imponerer med gitarferdighetene, men vokalen kunne vært bedre. Etter seks låter stopper Mayer for å introdusere neste låt, «Waitin’ On The Day». Praten blir et etterlengtet avbrekk etter mange låter med overganger hvor publikum roper til artisten uten særlig svar. Låta er ifølge Mayer en av hans favoritter, selv om den aldri gikk helt til topp. Fremføringen av låta er flott, og det skinner gjennom at han liker den godt. Vokalen blir noe skarp og slitsom under «Edge of Desire», men dette glemmes fort når den fengslende gitarsoloen starter. De neste to låtene, «I’m Gonna Find Another You» og «Still Feel Like Your Man» er livlige og godt gjennomført. Koristene imponerer med varm vokal som blir en deilig kontrast mot Mayers stemme som blir noe skarp i høyere toneleie.

Den som venter på noe godt…

Etter ti låter tar Mayer en halvtimes pause. At artisten trenger et avbrekk i den over tre timer lange konserten er fullt forståelig, men det blir dessverre litt i lengste laget. Publikum får oppfylt primærbehov og snakket fra seg – med tid til overs. Pausemusikken er heldigvis varierende, og egner seg godt til det store alderspennet i publikum.

Når lyset omsider senkes står Mayer alene på scenen. De neste fire låtene fremføres akustisk med kun han selv og en kassegitar. Låta «XO», originalt en Beyoncé-låt, blir godt tatt i mot. Publikum lyser med mobiltelefonene og synger med. Også munnspillet blir applaudert. Mayer klarer seg bra alene, og fortsetter med en av hans aller største hits «Your Body Is a Wonderland». For de som ikke kjenner låta er dette en veldig deskriptiv kjærlighetssang som kan være både romantisk og litt pinlig. For kjæresteparene i publikum var dette sikkert koselig, men for meg ble det rett og slett litt i meste laget.

Sangeren introduserer den neste låta med å fortelle at han ikke kan den så godt, og sier at vi får så mye han klarer før han roter det til. «Go Easy On Me» blir et veldig personlig innslag hvor Mayer åpner opp om at han skrev låta i en periode der han drakk mye og var en drittsekk. Han lysner opp den noe dystre praten med å meddele at publikum har vært veldig easy on him i kveld. Etter dette starter artisten å klimpre på gitaren, publikum avventer i stillhet til dette til slutt ender opp i låta «Neon». Det er ingen tvil om at Mayer er en god gitarist, og han virker komfortabel og fornøyd med litt alene-tid med publikum.

Mye forskjellig, men fortsatt noe ensformig

Bandet, bestående av blant annet to trommeslagere og to ekstra gitarister, kommer tilbake på scenen. Etter flere akustiske låter er det forfriskende når de alle setter igang med «Helpless». Her er det den kvinnelige koristen som får skinne, og hennes myke vokal i refrengene løfter hele opplevelsen. Det er også verdt å nevne at de to koristene er det eneste som beveger seg på scenen, deres enkle dansemooves og gode humør smitter over på publikum.

Neste låt ut er «Why Georgia», nok en kjærlighetssang med gitar-klimpring. Etter seksten nummer er det vanskelig å skille sangene fra hverandre, og denne blir dessverre litt ensformig og kjedelig. Det samme gjelder forsåvidt «Stop This Train», men denne har noe mer særpreg. «If I Ever Get Around To Living» fremføres med et litt annerledes uttrykk en de tidligere, blant annet bruk av perkusjon kom som en deilig overraskelse.

Et av kveldens høydepunkt blir låta «Slow Dancing in a Burning Room». Flere i publikum har nok ventet på denne, og etter mye jamming er det godt med noe vi kjenner. Mayer er i sitt ess og synger varmt og pent, mens gitaren hans hyler. Koristene gjør sitt for at låta skal bli både groovy og forførende. John Mayer fortsetter i det gode sporet og gir oss «Waiting On the World to Change». Låta ble skrevet i 2006, men tematikken er om ikke mer relevant i dag. Stemningen er på topp og det synes at bandet koser seg.

Langtekkelig best of show

Etter hele tjue låter er jeg imponert over at bandet holder energien oppe, selv begynner jeg å bli ganske sliten og litt ør i hodet. Heldigvis er noen av de mest behagelige og koselige sangene spart til slutt. «In the Blood» er en munter sang med tema til ettertanke, og passer godt en regnfull oktoberkveld. Publikum er med og stemningen er akkurat sånn jeg hadde sett for meg at den skulle være på en John Mayer konsert. Siste låt ut er «Gravity», som føles som en verdig slutt på en lang og innholdsrik konsert. Begge koristene får synge sine egne vers, og Mayer ser ydmyk ut når de på kun to vers overgår alt av vokalprestasjoner han har vist hele kvelden.

Gjennom hele konserten har Mayer gitt uttrykk for at han var fornøyd med publikum, derfor er det ikke et sjokk at bandet etter lang tid med klapping kommer ut på scenen igjen. Encore blir den omfavnende «Born and Raised» og helt til slutt singelen «New Light» fra 2018. Publikum trekker ned mot scenen og danser med til siste låta. Bandet bukker pent og går av scenen etter et tre timer langt show.

John Mayer er helt klart en dyktig musiker, og han får vist mange sider under konserten. Samtidig gir han bandet sitt mange øyeblikk i spotlighten. Konserten blir dessverre litt i lengste laget, men helt klart mye Mayer for pengene. Her bør alle ha fått hørt en av sine favoritter. Publikum virker fornøyde, men noe utmattede på vei ut i regnværet. Etter denne konsertopplevelsen har jeg lært at John Mayer kan være mye mer enn bare guilty pleasures, men også at det kanskje er mer behagelig å høre på hjemme sofaen enn tre timer på klappstol.