Judas Priest – Firepower

De britiske metal-legendenes attende studioalbum er overraskende bra.

Foto: Justin Borucki

Judas Priest har en lang og suksessfull fartstid i tungrockens domene. Bandet ble formet allerede i 1969, men det var først «British Steel» fra 1980 som sikret gjennombruddet. Og for et gjennombrudd det var! «British Steel» markerte ikke bare en stor milepæl for bandet; det har i all ettertid også vært en av de mest genredefinerende platene innen det mangfoldige heavy metal-universet. F.eks. ga musikkmagasinet Rolling Stone albumet den respektable tredjeplassen når de i 2017 kåret historiens 100 største metal-album.

Etterfølgere som «Screaming For Vengeance», «Turbo» og «Painkiller» befestet bandets kommersielle suksess og status som influencere (fritt stjålet fra bloggosfæren). Deres påvirkning har ikke begrenset seg til riff og rytmer; bandet har også vært toneangivende i etableringen av et visuelt uttrykk for genren. Lærplagg og nagler er som kjent en sterk metalhead-identifikator, og Judas Priest har vært store eksponenter for denne «stilen». Denne levningen fra 80-tallet lever godt den dag i dag i landets rockebuler og skolekantiner, til tross for flanellfascistenes forsøk på å ironisere det ut av verden i løpet av 90-tallet.

En annen tid

For band som Judas Priest, med en så rikholdig karriere og så mye suksess, er det ikke helt ukomplisert å gi ut en plate i 2018. De er tross alt gallionsfigurer fra en svunnen æra, og representerer gullalderen til et musikalsk uttrykk som ikke akkurat definerer tidsånden i det vi nærmer oss 2020-tallet.

Statistikken jobber også mot dem; få, hvis noen, av deres likemenn har gitt ut noe fenomenalt på lenge. På de mange konsertene som headlines av 80-tallets storheter klappes det rituelt og høflig når det nye materialet pliktskyldig fremføres – det er først og fremst klassikerne som trekker (og trekker opp) publikum. Kloke av skade og mette på middelmådighet har fans lært å styre forventningene når gamle helter gir ut noe nytt.

Nettopp av denne grunn er det såpass fascinerende når en anomali av dette slaget inntreffer. Det viser seg at «Firepower» er ikke bare bedre enn man kunne forventet, det er rett og slett et skikkelig bra Judas Priest-album.

[iframe width= src=»https://www.youtube.com/embed/CUzcxJNZKC4″ frameborder=»0″ allow=»autoplay; encrypted-media» allowfullscreen></iframe>»560″ height=»315″]

Tradisjon og lekenhet

«Firepower» består av 14 låter, som bandet på imponerende vis har klart å gi klare særpreg.  Albumet er preget av variasjon i tempo og stil, og har en velbalansert kombinasjon av tradisjon og lekenhet. F.eks. er åpningssporene Firepower og Lightning Strike sterke låter (spesielt sistnevnte), men de er relativt konservative og regimetro overfor sjangerens rammeverk. Det første store høydepunktet på platen er Evil Never Dies, som er en variert affære. Spesielt refrenget, som høres ut som en King Diamond-versjon av Rammsteins Sehnsucht, tar lytteren på senga. Låten har også et herlig midtparti med en årgangssound av subtil lumskhet à la Panteras This Love og Megadeths A Tout Le Monde – et lydbilde man hører altfor sjeldent i disse dager.

Evil Never Dies etterfølges av Never The Heroes, som også er et interessant stykke musikk. Dette er en radiovennlig låt med sterke stadionrock-vibber. I et mistenksomt øyeblikk kan en høre litt Bon Jovi i miksen, og det allsangvennlige refrenget kan minne (litt mye) om Billy Joels We Didn’t Start the Fire. Men Halfords vokalprestasjoner haler det hele i havn, akkurat som på det schizofrene og hakket mer energiske oppfølgingssporet Necromancer.

Blant de mer energiske sporene finner man også undertegnedes favorittlåt på platen: Flame Thrower. Denne pønka godbiten har en enestående lek med den klassiske formelen, hvor halvtonene kommer som perler på en snor. Det frenetiske fyllriffet i refrenget treffer som et skudd, og det er som om man hører et ørlite snev av Halfords uttalte beundring for Black Metal-genren i begynnelsen av mellompartiet. Mellompartiet avsluttes med et møkkete riff, før en ny runde med vers og refreng melder sin ankomst. Jeg nekter å tro at bandet ikke hadde det moro med innspillingen av denne låten.

[iframe width= src=»https://www.youtube.com/embed/zVVrfqwA5lQ» frameborder=»0″ allow=»autoplay; encrypted-media» allowfullscreen></iframe>»560″ height=»315″]

Legenden Halford

Rob Halford er selvsagt albumets trumfkort. Hans tilstedeværelse alene gjør at en låt aldri kan bli dårligere enn middels, og «Firepower» gjør en god jobb i å rettferdiggjøre mannens legendestatus. Han er høyt og lavt over hele plata, og veksler uanstrengt mellom operatiske strofer à la Bruce Dickinson og absurde falsetter King Diamond-style. Mer midtempo-låter som Children Of The Sun og Spectre, to låter som riffmessig høres ut som noe som kunne vært på Metallicas «Load» eller «ReLoad», får mange plusspoeng som følge av Halfords bidrag.

Det samme kan forøvrig sies om størstedelen av albumets siste akt. Både Traitors Gate og No Surrender er utvilsomt blant albumets mest anonyme låter. Lone Wolf lider litt av det samme, til tross for DOWN-vibbene som fremkalles. Uten Rob Halford til å bære disse låtene hadde de gjort vesentlig mindre inntrykk på lytteren. Albumets siste låt, Sea Of Red, er dog en variert og velregissert finale, som innledningsvis sender tankene i retning Iron Maiden-klassikeren Afraid To Shoot Strangers.

Oppsummert er «Firepower» en særs positiv overraskelse. I motsetning til The Dogs vil du ikke få utvidet vokabularet ditt av denne plata; tekster og låttitler er klassisk Judas Priest, hvilket betyr at de kan oppleves som cheesy uten at det når utilgivelige nivåer. Gitarer og gauling er organisk smeltet sammen, og man får inntrykk av at tekstene er utformet med utgangspunkt i riffene fremfor dypsindig tankevirksomhet. Albumet gir oss ingen evige klassikere som The Hellion/Electric Eye, Breaking The Law, eller You Got Another Thing Coming, men det vi i stedet får er en stor håndfull kvalitetslåter hvor noen stikker seg ekstra ut. De beste låtene er typisk de som er minst formulariske, og det trekker litt ned at låtstrukturene i det store og hele er litt vel tradisjonelle og forutsigbare.

Det er vanskelig å spå noe om rekrutteringspotensialet «Firepower» har overfor den yngste lyttermassen, men for de blant oss som har hatt Judas Priest som en del av (mis)dannelsesreisen er dette en gavepakke. Det beste må til syvende og sist likevel være det faktum at Judas Priest har, i sitt 49. år som band, laget et vitalt album som kan kreve sin plass blant toppskiktet av deres diskografi. I en tid hvor fordums helter henfaller til lunkne nyutgivelser, samleplate nummer fjorten, avskjedsturneer og – dessverre – sykdom og død, er dette særdeles oppmuntrende. Det er helt klart det beste Judas Priest har gitt ut på denne siden av årtusenskiftet, og kanskje det beste siden 1990-klassikeren «Painkiller».

Firepower: 8 / 10

Sjekk spesielt ut: Flame Thrower, Evil Never Dies, Never The Heroes

Judas Priest på Facebook

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/7p3G0OCxtlWyJcPE1FxnyB» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></iframe]