Dagens luke går til Norges mest hardtarbeidende band, The Dogs. De slapp den første singelen Hindsight fra albumet «The Grief Manual» 17. november. Albumet slippes på Drabant Music første januar.
Foto: David Dundas
Disharmonis aller første sak var et intervju med Kristopher Schau, rett etter innspilling av «The Grief Manual» i Horten. Tekstene var enda ikke laget, og som han fortalte selv så lå det føringer med slik en albumtittel, som også er en hyllest til en død mann.
Les hele intervjuet med Kristopher Schau her
En hyllest til en død mann
Albumets første låt Hindsight, på norsk etterpåklokskap, gir lytteren rollen som flue på veggen overfor tankerekken til en ekstern jeg-karakter. Kan nesten se for meg denne figuren Kristopher ofte skriver om, den trøbbelfulle mannen som tok liv av egne foreldre. Der han står og reflekter rundt tilgivelse.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/3bYpgFk6hlIRvtIIfILG0I» width=»350″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></ifram]
Men det er jo ikke sikkert det er det låta handler om, den er uansett velkjent The Dogs, bare stappet med enda litt kvalitet. Jeg må si jeg liker låtas gitarspill veldig godt og gleder meg til slippdato. For hvert album bandet slipper toppes tidligere kvalitet, noe Kristopher også har innrømt selv.
Årets albumslipp «Death by Drowning» er uten tvil et av årets feteste norske, blant VELDIG mange flere. Tekstene gir lytteren noe å lytte til, samtidig som melodiene er både rock i av ypperste merke, drivende og hardtslående. Låter som Oslo, vakre Why Is the Flesh so Strong og sinte Stay Under Water. Kunne nesten ramset opp alle. Det er heller ikke så lett å glemme alt oppstyret rundt pressefotoene. Totalt kaos.
Her er Kristophers svar på vår artistutfordring:
Hva er den morsomste låta du vet om?
— Vanskelig å ikke bli blid av Marsha Gee og hennes Peanut Duck. Er noe med humøret, hesheten og mengden kvakking som treffer meg.
[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/L8-V0Rd5GGo» frameborder=»0″ allowfullscreen></iframe><iframe width=»560″ height=»315″]
Mest provoserende låt/artist du kommer på?
— Fristende å si Jamiroquai på grunn av hatten, men Morrisey er så fæl for tida at jeg må være såpass uoriginal å si ham.
Hva er den mest romantiske låten du vet om?
— De sjalu der ute kan jo finne på å synes Bobby Vee er romantisk når han synger The night has a thousand eyes. Gir dem den, jeg.
Hvilken låt synes du er mest undervurdert?
— At ingen har gjort en ryddig cover av Lesley Gore og hennes What am I gonna do with you, sier mye om hvor bra den er, synes jeg. Kanskje ikke «undervurdert», men i hvert fall ikke verdsatt nok.
Hva har vært din største nedtur/skuffelse?
— I 2017? At Fred Cole døde.
Største overraskelse?
— Mengden ny bra musikk. Helt ufattelig hvor mye fett det lages for tida.
Den aller beste låta?
— Har spilt Dead Moons Dagger Moon/D.O.A.-live at Satyricon, mye den siste måneden. Første halvdel der fanger mye av Fred Cole på scena, synes jeg. Så for meg, akkurat nå, blir det den. I morgen er det sikkert noe annet.
Dypeste?
— Det skjønner jeg ikke hva betyr.
Tristeste?
— 18 wheels med Murder City Devils. Trist fordi det er sant.
En låt du synes folk bør høre / vite om?
— Da velger jeg låta i punkt 1, jeg, Peanut Duck. Innbiller meg at en del folk der ute kanskje ikke har hørt’n.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/user/1169369156/playlist/1lAiT9s89DdfQoQqJVVASb» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></iframe]
Vær den første til å kommentere