Disharmoni har utfordret mannskapet med tretten spørsmål om musikk, som blir fordelt utover lukene. Dagens luke har temaet «Viktig konsertminne fra hovedstaden».
Foto: Johannes Andersen
Aksel Korneliussen:
Honningbarna live på Blå august 2014, øvre aldersgrense 20 år.
Aldri, hverken før eller siden, har jeg sett Blå så stappfull som det var den kvelden. Jeg og kompisene mine hadde på måter kun ungdom får til anskaffet oss en liten pils hver. Planen var egentlig ikke å dra på Blå den kvelden, men i grunn hadde vi ingen plan. Mens vi satt på Frysja og hørte på noe musikk fikk en av gutta tekstmelding fra en av de søte jentene i parallellklassen og før vi visste ord av det hadde vi tatt beina fatt. Det var så vidt vi rakk 11 trikken og før vi var på Torshov hadde alle bestilt billetter og klare for rockekonsert. Jeg visste ikke så mye om Honningbarna, men jeg hadde hørt de var i mot antisemmitisme og muligens en smule kommunistiske og anarkistiske i tankegangen. Likevel hadde noen av sangteksten festet seg.
[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/EsXFGYOODbI» frameborder=»0″ allowfullscreen></iframe><iframe width=»560″ height=»315″ ]
“Den eldre garde slår til igjen
Ungdommens friskuser må redde kloden om igjen
Har ikke lært oss å lyve over slemme ting
Gamlingene nå til dags, hvor får de sin råskap fra?”
Det passa så alt for bra. Vi var unge, tøffe og alle en smule småforelska i de kule jentene i parallellklassen. Forøvrig hadde vi også nylig starta band selv, det likte jentene.
Uansett, minnene fra konserten er en smule grumsete, men følelsen vi satt igjen med etterpå kommer jeg aldri til å glemme. Dette var den første skikkelige konserten jeg hadde dratt på uten foreldrene mine, og den har i senere tid markert seg som starten på mitt voksne konsertliv. Atmosfæren på Blå var tilnærmet dyrisk og det hele endte med at jeg og kompisene mine under siste låt stormet scenen. Vi og de andre ungdommene som også hadde klart å skvise seg på scenen jamma og dansa med Honningbarna helt til det ikke lenger var et tørt plagg igjen i bygget.
I ettertidens klokskap har jeg innsett at jeg har vært på konserter med bedre artister og på bedre scener, men denne kvelden vil nok alltid skille seg ut som en av mine mest minneverdige og innflytelsesrike konsertopplevelser.
Ingvild Skjønsberg
Jarboe på Garage Oslo oktober 2005: en av de første “undergrunnskonsertene” jeg var på, og jeg ble helt blåst.
[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/7wWNKRyArjQ» frameborder=»0″ allowfullscreen></iframe><iframe width=»560″ height=»315″]
Vetle Raatten Skogmo
Mysticum på Inferno 2016. De som var der vet akkurat hva jeg mener, og til de som ikke var der, kondolerer.
Tommy Lund-Pettersen
Depeche Mode i Oslo Spektrum 2006. Favorittbandet på turne med beste platen de har gitt ut dette årtusen.
Av nyere dato, er det så mange å velge i at jeg ikke har fått bestemt meg. The Cure i Oslo Spektrum er høyt oppe fordi de spilte stort sett alt jeg ville de skulle spille, bl.a. Fascination Street. 3 encore og totalt 34 sanger er villt. Beste festivalopplevelse i Oslo var fjorårets New Order – konsert på Øya. Avslutning med Joy Divisions beste, Love Will Tear Us Apart.
Mathias Valsø
GZA – beneath the surface
Det er år 2000 og GZA fra Wu-Tang spiller på Rockefeller. Jeg er bare 16 år, og lærer meg at det er stor forskjell på når dørene åpnes og når artister faktisk går på. Løsningen blir å sove hos en pedofil mann framfor å ta siste toget hjem til Lillehammer. Jeg overlever uten å bli besudlet. Konserten var alt man kunne ønske en hip hop konsert kan være, og er for min del den hellige gral og målestokken for alt av konsertopplevelser.
Sadan Ekdemir
For meg er nok dette Sigur Ros den 6. Oktober nå i høst. Sigur Ros er per mitt syn et av verdens beste band, og jeg anser albumet “Valtari” å være soundtracket til livet mitt. Jeg ble kjent med dem for 9 år siden, da jeg flyttet til Sverige, gjennom en låt jeg hørte i en kommende dokumentarfilm om dem. Det traff meg rett i hjertet. Jeg ble helt satt ut av musikken deres; så rørende, både kaldt og varmt, emosjonelt ladet, mørkt men likevel håpefullt. Jeg følte meg så heldig som fikk jobbe på konserten deres tidligere i høst. Fantastisk show med en enestående atmosfære. Etter konserten skjedde selve miraklet – de likte og delte et bilde jeg hadde tatt på konserten over sosiale medier. Jeg følte meg som den lykkeligste mannen i verden.
Jeg har også vært på noen utrolige konserter med Daughter og Asaf Avidan.
Bjørnar Mæland
Tja, kanskje Roger Waters i 2011 eller Danzig i 2013?
Å få sett «The Wall» fremført på scenen er et viktig øyeblikk i livet for enhver storfan av Pink Floyd. Det var riktignok uten Gilmour, Wright, og Mason, men til syvende og sist er jo dette albumet langt på vei Waters’ kreasjon. Konserten var «flawlessly executed», som de sier på nynorsk.
I tilfellet Danzig, så hadde jeg misset sist mulighet til å se ham live i Norge. Det var på Hole In The Sky i Bergen i 2004. 9 år senere var han på jubileumsturné, med en setliste som hadde hovedvekt av låter fra de fire første (hvorav 3 er de udiskutabelt beste) platene. Midtveis i settet var det også et eget minisett med Misfits-låter, hvor selveste Doyle var med på gitar. Jeg har skjønt at Danzig live er litt «hit or miss» – han har lett for å bli irritert og umotivert av f.eks. lydproblemer og kamera i publikum, men på Sentrum scene i 2013 var han helt rå.
Line Skille-Aspholm
Jeg har så mange gode konsertminner fra hovedstaden, så det er vanskelig å velge bare et minne. Flaming Lips på Rockefeller i mars 2003. De hadde akkurat sluppet albumet «Yoshimi Battles The Pink Robots», som jeg hørte veldig mye på den tiden. Utrolig gøy å dra inn til Oslo for å se dem spille.
Øyafestivalen i 2005 når jeg endelig fikk se Sonic Youth og oppdage Sunn O))), som røykla hele området, tetteste tåken jeg har stått i. Husker fortsatt alle forundringsblikkene som kom farende forbi av folk, som hadde vært på hovedscenens siste konsert. Sigur Rós og Takk i Oslo konserthus og så klart alle de ulike konseptkonsertene med Motorpsycho, er også veldig gode minner.
Men det aller beste konsertminne må nok være da Slayer spilte på Rockefeller i juni 2005. Jeg var sikker på at folk kom til å ende i kjelleren, så mye som de hoppet. Kunne kjenne gulvet bevege seg. All den massive lyden ble nesten litt mye for Rockefeller, men ingenting er vel for mye for Oslos beste konsertscene.
Vær den første til å kommentere