Disharmoni har utfordret mannskapet med tretten spørsmål om musikk, som blir fordelt utover lukene nå i adventstiden. Dagens luke har temaet «Internasjonal låt som sitter langt i minne», så nå er det nostalgi som står i sentrum. Hør låtene i spillelisten i bunnen av artikkelen.
Line Skille-Aspholm
Ok, så denne utfordringen var ikke like lett som jeg først trodde den skulle bli. Musikk har alltid vært med meg uansett hvor i livet jeg har forholdt meg. Mange av minnene er godt knyttet til gamle gode venner fjernt og nært. En skikkelig down the memory lane.
Det første jeg tenkte på var Rage Against The Machine med Killing In The Name. Utrolig mange gode minner som henger rundt den låta. Samfunnskritikken, sinnet – lydbildet.
[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/bWXazVhlyxQ» frameborder=»0″ gesture=»media» allow=»encrypted-media» allowfullscreen></iframe><iframe width=»560″ height=»315″]
Så har du Michael Jackson sin Thriller. Låta minner meg om barndommens glade dager. Nesten hver gang jeg hører denne tenker jeg tilbake på tiden da vennegjengen møttes på klubben, hvor vi danset, moret oss og oppdaget ny musikk og mye annet.
Fikk meg til å spille gitar, noe jeg aldri ble god på.
Radiohead var nok den aller viktigste portåpneren for min del, her har jeg mange låter som sitter langt i minne. Anyone Can Play Guitar fra debutalbumet Pablo Honey fikk meg til å spille gitar, noe jeg aldri ble god på. En av de første låtene som dukker opp når tanken streifer bandet.
Så har du ISIS med Wills Dissolve og Baroness sin Cocainium, to låter jeg har hørt utallig mange ganger, og som mest sannsynlig aldri faller i glemmeboken.
Når alt kommer til alt er det en låt som har plantet seg mer enn alle, og det er Yellow av Coldplay. Jeg har aldri egentlig vært noen stor fan av musikken til Coldplay, men denne har vært den låta som oftest dukker opp. Når jeg er ute i måneskinnet dukker teksten opp og da blir den sittende nesten som en liten hyggelig plage.
Ingvild Skjønsberg
FKA twigs Two Weeks er en låt som da jeg hørte den for første gang var så totalt ulikt det meste annet jeg har likt, men som ga meg, og fortsatt gir meg frysninger, fordi den er så rå og så sart på samme tid.
Sadan Ekdemir
Jeg har 3! Først ut er This Mess We’re In av PJ Harvey. Hvorfor? PJ Harvey og Thom Yorke, that’s why. Elsker teksten. Been there, done that. Nummer to er Misery is a Butterfly av Blonde Redhead. Ifølge Spotify har jeg hørt på denne 1100 ganger i år. Hun har en avhengighetsskapende stemme, trist og mørk. Sist ut er Jigsaw Falling Into Place av Radiohead. Det er kanskje ikke deres mest kjente sang, men jeg digger både vibbene i den samt arpeggioene.
Aksel Korneliussen
Her vil jeg trekke frem Cliffs of Dover av Eric Johnson. Dette er den sangen jeg har spilt desidert flest ganger på Guitar Hero III Legends of Rock og som virkelig gjorde at jeg fikk lyst til å bli gitarist. Det er jo ikke å si noe på, sangen er drit kul!
Vetle Raatten Skogmo
Jean Michel Jarre – Magnetic Fields 2. Som barn hadde vi denne på kassett (teknologien ligger 10 år etter nordpå), og spilte denne av mange ganger hver gang vi kjørte bil. Visste aldri hva den het, men da jeg oppdaget Jean Michel Jarre på nytt som voksen, husket jeg fortsatt denne note for note, beat for beat.
[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/aibQMYOiofs» frameborder=»0″ gesture=»media» allow=»encrypted-media» allowfullscreen></iframe><iframe width=»560″ height=»315″]
Tommy Lund-Pettersen
TBA
Mathias Valsø
Prince – Purple Rain. For min del en udødelig klassiker.
Tuva Maria Åserud
Da jeg så Coyote Ugly for første gang som 10-åring fikk jeg total hekt på Can’t Fight The Moonlight av LeAnn Rimes. Gjenoppdager den gang på gang. Den er bare så kul!
Bjørnar Mæland
Jeg har som vanlig problemer med å fatte meg i korthet her. Jeg tar meg friheten til å lansere 4 låter, som alle har vært «gateway drugs» til band jeg har veldig sansen for.
Leviathan av Akercocke er en aldeles glimrende låt, som introduserte meg for hele det merkelige universet de gutta har på gang. The Cure har jeg hørt mye på helt siden tenårene, og for meg startet det ikke med «Disintegration», men med «Wish» fra 1992. I likhet med mesterverket «Disintegration» har dette albumet en særs unik mood, selv etter dette bandets standarder. Åpningssporet, den praktisk titulerte Open er en superb åpner som også klarer å formidle essensen av The Cure den dag i dag.
Jeg ble introdusert til Devin Townsend og hans musikk via hans magnum opus, 1997-albumet «City» av hans Strapping Young Lad-prosjekt. Dette er et helt utrolig album med et intensitetsnivå og en energi av kosmiske proporsjoner. Det ultrafrenetiske åpningssporet Velvet Kevorkian / All Hail The New Flesh er dermed også verdt et mention i denne luken. Sist har vi I Know You’re Fucking Someone Else fra Type O Negative’s falske livealbum «Origin of the Feces». Hva (mørk) humor i musikk angår så var dette bandet i det absolutte toppskiktet, og både denne låten samt dens assosierte album er prima eksempler på dette.
Vær den første til å kommentere