Far og datter Hoem er på turné. Denne gangen er repertoaret og opplesingene beregnet på julehøytiden. Det er blitt i alt 69 konserter sammen siden de ga ut albumet Alt vi har kjært i 2021. Dette var tekster av forfatter Edvard Hoem og musikk av dattera Ine.
Vurdering
Ine og Edvard Hoem på Dokkhuset Trondheim 5/6Juleturnéen startet i Nord-Norge og Oslo, og nå var den kommet til Trondheim. Det blir 70 konserter, for i kveld spiller de i Asker. Det blir den siste konserten denne jula.
Samarbeidet mellom de to har vart lenge, men det ble jo mer formalisert og offentlig da de ga ut det nevnte albumet i 2021. Det ble også turnévirksomhet knyttet til dette.
Begge omtalte det å være i Trondheim. Ine har studert her i fem år på Jazz-linja ved NTNU. Hun traff også ektefellen sin her og har i så måte et nostalgisk forhold til Trondheim. Hun har spilt her flere ganger. Forfatter Edvard Hoem husker at det var om lag 50 år siden han satte sine bein i Trondheim for første gang. Han hadde da gitt ut romanen «Kjærleikens ferjereiser.» Han er nå 75 år gammel.
Både egne og andres sanger
Konserten startet med en helt ny sang fra Ine Hoem. Denne kommer på plata som heter Minnelandet den 31. januar. Jeg oppfattet sangen til å hete «Desember.» Stemningen i konserten ble slått an her. Den var stillferdig og rolig med et avdempet akkompagnement på flygel.
Hun fortsatte med sangen «Alt vi har kjært.» Dette er tittelsporet på den plata jeg har skrevet om. Denne var en lignende sang. Den åpnet med gitar, men etter hvert ble det litt flagrende toner fra pianisten. Det var bare to musikere.
Opplesinger
Edvard Hoems rolle var å lese fra sine egne tekster tilpasset musikken til Ine. Han startet med et utdrag fra sin siste bok, «Ung mann vil ut.» Denne omhandler ham selv i veldig unge år, blant annet da han var i Molde. Det var morsomt. Her fikk vi blant annet høre om velvoksne menn som måtte stå på ett ben foran bardisken på hotell Alexandra for å bevise at de kunne få kjøpt en dram til.
Edvard Hoems rolle var å lese fra sine egne tekster tilpasset musikken til Ine.
Den neste opplesingen fra Edvard Hoem var et dikt om hvor godt det er å være utendørs. Forfattere kan bli vel mye inne. Jeg oppfattet det som en hyllest til naturen.
Han fortsatte med ei veldig gammel julefortelling. Han snakket noe om at den sannsynligvis var fra 1400-tallet, men at den var nedskrevet først på 1800-tallet. Hoem hadde selv skrevet fortellingen i romanen «Husjomfru» fra 2023.
Den siste var ei fortelling om mor og barn og hvilke håp de kan ha. Ine hadde selv en pratesekvens om det å være barn, og da særlig ved juletider. Hun mente det var viktig som voksen å gå inn i barndomsrutinene. Her var det noe å prøve å forstå.
I grenselandet mellom pop og jazz
Musikken til Ine Hoem blir som oftest beskrevet slik. I forhold til disse julekonsertene kan vi også tilføye salmer. Dette er en del av repertoaret.
Jeg vil kommentere noen av de resterende sangene de fremførte. Det var noen julesalmer der. Den første var svensk, «Jul, jul, strålande jul.» Vi fikk en følsom vokal sammen med et akkompagnement på el-gitar. Synthen kom til, og deretter var det en luftig og iørefallende gitarsolo med noen raske løp.
Hun sang litt senere «Å menneske, ved juletid.» Dette er en julesalme som hun har spilt inn. Jeg oppfatter melodien til å være i folkemusikk-sjangeren. Her fikk vi lange vokale toner fra Ine. På en måte brukte hun stemmen som et instrument.
Å, signa natt
En av de mest kjente julesangene hennes er den nynorske versjonen av «O Helga Natt», titulert som «Å signa natt.» Dette er opprinnelig en gammel fransk salme. Det visste jeg, for jeg måtte sette meg litt inn i dette i forbindelse med en annen konsert. Edvard Hoem har imidlertid studert den nærmere og funnet ut at originalteksten var mer opprørsk enn den kjente svenske versjonen. De undertrykte skulle reise seg. Han skrev derfor denne nye nynorske teksten.
En av de mest kjente julesangene hennes er den nynorske versjonen av «O Helga Natt», titulert som «Å signa natt.»
Ine fremførte den med ro og forsiktighet. Hun er en høyt utdannet jazzsangerinne, og hun håndterte denne klokt ut fra sine forutsetninger. Stemmen hennes var klar og neddempet. Ellers var akkompagnementet et fint samspill mellom elgitar og flygel og med vindsusende synth-toner oppå der. Det ble en stemningsfull opplevelse. Vi er vant til å høre denne sangen med en kraftig mannlig operastemme.
Som avslutning spilte de den skotske folkemusikksangen «Auld Lang Syne.» Denne var også med nynorsk tekst, «For det som ein gong var.» Her satt hun på scena og roet det hele ned sammen med publikum.
En kveld for ettertenksomhet
En konsertkveld med nærhet, varme, behagelig musikk og et høyt litterært nivå var kommet til ende. Begge utøverne er likandes personer, hver på sin måte. Jeg tenkte ikke så mye på det selv, men Ine skriver på sosiale medier at folk har tatt til tårene på konserten i Oslo. Ut fra ulik bakgrunn så kan vi oppleve tekstene helt forskjellig. Sanger som frembrakte emosjoner var «Tenk å ha en søster» og den siste, «Det som ein gong var.» For meg kunne det kanskje vært «Tenk at vi blei vi.»
Vær den første til å kommentere