Julia Stone – Sixty Summers

Julia Stone kjenner vi kanskje best fra albumene hun og broren Angus har spilt inn. Album som har vært innenfor den neddempede delen av folk-sjangeren. Nå har hun ristet på hamsen, funnet fram fjærboaen og kommet ut med et nytt, friskt og dansbart pop-album, Sixty Summers.

Vurdering

Julia Stone – Sixty Summers

Julia Stone er fra Australia og er født inn i en kjent musikerfamilie. Både far og mor har bakgrunn fra folk-musikk, og bror Angus har sitt eget band, Dope Lemon. Dermed kan man godt bruke klisjéen «inn med morsmelka» i denne sammenhengen.

Julia har tidligere gitt ut soloalbumene The Memory Machine og By the Horns, men det er altså det nye albumet som er desidert mest pop-orientert.

Produsentjobben har hun gjort selv i godt samarbeid med Thomas Barlett aka Doveman og Annie Clark – atskillig bedre kjent som St. Vincent. Og det er viktig å si noe om den jobben de har lagt ned i dette, for produksjonen er så usannsynlig lekker, detaljrik og vellydende at det er en fryd å høre på.

Utsøkte pop-låter

Nå gir jo ikke god produksjon nødvendigvis noen garantier for at et album skal bli bra, det må gode låter til. Julia Stone har også fått god hjelp her, og det er bare å gratulere med en bunt aldeles utsøkte pop-låter!

Hvor skal man begynne? Vi kan starte med den fine låten «We All Have» hvor hun får vokalhjelp av Matt Berninger fra The National. Den er tidligere sluppet som singel, og vil antagelig være kjent av noen. Låten er en ballade som virkelig gjør godt for øret.

Nevnes bør også i høyeste grad singelen «Dance» hvor St. Vincent bidrar tungt på gitar, keyboard og synth. Det er en aldeles strålende låt hvor Stone sin hviskende, sensuelle stemme ligger oppå det sylfine kompet: «Why don’t we dance?/Only one thing left to do». Verdt også å merke seg, er at Danny Glover og Susan Sarandon spiller hovedrollene i videoen til låten.

Helhetlig kvalitet gjennomsyrer albumet

Det er flere perler her. Som den vakre «Easy» som starter med at produsent Barlett spiller Rhodes-piano så vi får gåsehud. Han har for øvrig også bidratt sterkt på instrumentsiden på albumet, akkurat som St. Vincent.

Låter som «Substance» , «I Am No One», tittellåten «Sixty Summers» (nydelig trompetspill) og den siste singelen «Fire In Me» merker seg også ut, men det er først og fremst den helhetlige kvaliteten som gjennomsyrer Sixty Summers.

Julia Stone har uttalt at “Sometimes, the only thing you can do when it’s really overwhelming is to dance or sing. Even in the most dark moments, when we play music, we feel free.” Frihetsfølelsen man får av å høre på, eller danse til, god musikk kan være overveldende, og hvis målet med Sixty Summers å få oss til å danse og føle oss fri, vil jeg si hun har lyktes særdeles godt.

Hjemmesiden til Julia Stone.