— Platen handler om kampen den enkelte har med seg selv og det mørket som bor inne i alle oss. Alle har sin forskjellige måte å takle det på. Andre blir så preget at de blir depressive, tar utveier som ikke er bra, selvmord, blir gale. Noen takler det bedre enn andre, forklarer Ståle Rodveit, vokalist og ideologisk sjef eller bandleder i Kal-El som er aktuelle med albumet Dark Majesty på Majestic Mountain Records.
Dark Majesty er en tung riff-fest full av lange, seige , hardrock-låter hvor fuzzpedalene får lov til å løpe løpsk. Kal-El har funnet godt fotfeste i stonerrock-miljøene men henter samtidig vel så mye fra forskjellig annen metall og rock. Det være seg doom, boogie rock, blues eller grunge. Resultatet er flammende hissig, svevende, mektig, drivende, vakkert og truende på en og samme tid – og ikke minst lett å få fot til. Låtene har god dynamikk og beveger seg i ulikt tempo. Klassisk hard rock, som bandet selv sier det.
Vi sendte avgårde en gjeng spørsmål og bandet lot tapen rulle i øvingslokalet. Her får vi vite om røtter i punken, mer aggressiv og hurtig metall og om hvordan Slash og Axl Rose herjet norske barnehager og militærkaserner samtidig på 1990-tallet og om den evige aktualiteten til AC/DC. Noen vil kanskje bli litt overrasket når Ståle forteller at Chris Cornell og Soundgarden er hans fremste helter og ikke Ozzy Osbourne og Black Sabbath. Liker du hard, tung rock bør du sjekke ut platene deres.
Kan dere først fortelle litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til supermann og kryptonitt?
— Som band har vi ingen forhold til verken Supermann eller kryptonitt. Bandet er oppstått av et gammelt sumerisk ord som er funnet nedskrevet i kuneskrift som betyr stjernebarn på gammel hebraisk.
Ståle og Joshua, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?
Josh:— Jeg har vokst opp med veldig mye forskjellig musikk fra min far og mors side; masse rock og The Doors og sånt. Men den som fikk meg til å komme skikkelig inn i det var min storebror som var synthist i ett band og han begynte å slenge masse band på meg, og da fikk jeg det.
Ståle— Jeg for min del er vokst opp med gamlå og syttitallspoppen. Det rekker aldri. Faren min hadde Black Sabbath og Deep Purple i samlingen sin, men det var ikke det som fikk meg over i det. Det var vel helst det med da jeg begynte å være Dj på ungdomsklubben og at en da fant ut at det var mer enn «Saturday Night Fever». Og når en kom over i ungdomskolen så begynte en å ta med musikk og skulle ha sånn ti i skuddet på skolen og stemme på sanger. Da begynte det å komme Status Quo og Judas Priest og den gamle rocken. I tillegg så var det et program på radio; hva var det det het igjen? Vi hadde bare svarthvitt Tv da så det var radio som gjaldt- som blåste meg rett av banen. Det var AC/DC da og så gikk jeg til den lokale platepusheren dagen etterpå og kjøpte Dirty Deeds Done Dirt Cheap. Sånn begynte det eventyret for min del.
Josh— Det var litt sånn for min del også. Pappa måtte synge til sangene og sang bare feil. Så jeg måtte rette opp i det han sang. Nei, det er sånn og sånn. Led Zeppelin og sånt.
Ståle:— Alle her har hørt Elvis i barndommen. Min mor var lidenskapelig opptatt av ham. Jeg kunne alle sangene hans før jeg kunne skrive.
Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?
— Alle her har hørt Elvis i barndommen. Min mor var lidenskapelig opptatt av ham. Jeg kunne alle sangene hans før jeg kunne skrive.
Johnsen — Jeg hørte på Beatles, Kiss og Creedence Clearwater Revival. Likte vel Kiss før jeg hørte de på grunn av tøffe bilder i stjerneposen. Kiss er vel roten til alt
Doffy— Jeg er jo millenial og vokste opp med MTV så vi lekte Guns ‘N Roses og Europe i barnehagen. Så det er Guns ‘N Roses så kom jo punken fra midten av 1990-tallet, så det er jo også mye punkrock og hardcore.
Ståle:— Det er jo litt sykt da. Når han gikk i barnehagen var jeg i militæret og vi drakk oss fulle og sånt.
Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?
— Du var tidlig med trommene Bjørn.
Bjørn:— Ja begynte først med å spille gitar. Så var det en pause da. Så tenkte jeg at jeg får vel forsøke med de trommene da. Men så fungerte det. Jeg klarte å spille i takt med en gang så da tenkte jeg at dette var dødskult. Så da ble det det. Så sparket vi trommisen i det bandet og så begynte jeg å spille trommer.
Johnsen: — Begynte å spille når jeg var 15-16 år eller noe. Jeg har også holdt på lenge. Var vel for å dra damer da. Sex, drugs & rock`n`roll var det vi så for oss, men så tok det vel 30 år før det skjedde. Mitt første band var et punkeband som het MBD – det er det som ADHD var før – da spilte jeg også trommer. Hadde ikke råd til trommestikker så jeg fant bare ting som jeg slo med. Det var et slit å holde på. Men så sluttet han som sang og da ble det sånn.
Doffy: -— Jeg spilte trommer rundt da jeg var 10 år, men ville egentlig spille bass. Søkte meg inn på musikkskolen og kom inn på tredjevalget gitar. Var dritlei etter det. Fikk ikke til noe ting. Begynte skikkelig på ungdomskolen.
Ståle: — Interessant at alle begynte i punkeband.
Hvorfor stonermetal?
Ståle: — Det er ikke i stonermetal vi spiller, det er hard rock synes vi. Når jeg var ferdig med Desspo ville jeg gjøre noe helt annet. Jeg har noen riff hjemme; Litt sånn Black Sabbath. Så det var ikke noe bevisst valg eller mål. At stonerrock-miljøet har tatt oss inn under vingene er kjekt. En god scene å være en del av. Men altså ikke noe bevisst valg, det er bare den musikken som det blir.
Alle kommer fra band der det gikk veldig kjapt hele tiden. Nå stemmer vi ned, og benytter litt mer intrikate overganger.
Har dere noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?
Johnsen: — Jeg har ingen favoritter av noenting Jeg har bassen min, en Fender california model.
Bjørn: — Det er pearl. Er et allround trommesett, enkelt å få bra lyd i og det tåler juling selv om det er et fancy trommesett. Pearl og tama er som gibson og fender, tama er skarpere i lyden. Pearl synes er steinbra. Tama er mer jazz og pearl er mer tung rock. Grunnen til at jeg spille Pearl er at jeg kjøpte trommesettet til Per Øivind; en kompis av meg for mange herrens år siden. Han hadde et vanvittig slagverk med 11 trommer og 17 cymbaler .
At stonerrock-miljøet har tatt oss inn under vingene er kjekt. En god scene å være en del av.
Josh: — Jeg er veldig versa fender Twin Reverb Delux. Vanvittig ren og fin lyd. Og Orange som låter clean og tåler ekstremt mye pedaler. Jeg er glad i å lage lyder. Det lydbildet som vi har passer det godt til.
Hvor opptatt er dere av teknisk utstyr? Hvor viktig er det med «riktig» utstyr for å få det til å høres ut som Kal-El i live og i studio?
Ståle— Det er egentlig mer personene enn utstyret som lage lyden. Selvfølgelig valget av fuzzpedalene. Verktøyet er halve jobben, selv om mye sitter i fingerne. Om man får noe ræl utstyr, blir der ræl resultat
Hvordan vil dere si at Kal-EL skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre prosjekter dere er eller har vært aktive i som Desspo og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene og hit?
Bjørn: — Jeg har ikke tatt med en drit. Dette er musikken som kommer ut av det vi gjør er nå. Ting vi kommer på og føle på nå. Ikke tanker om ting som må testes.
Ståle: — Vi bygger sangene fra scratch. Det blir sånn. Det er ikke sånn at du har en ide fra 1971 som du vil dra med deg. .Vi er mer enn gjeng som har stort sett samme form for humor. Noen har litt dårligere humor enn andre, men det er levbart.
Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i Kal-EL
Ståle Rodvelt («The Captain»)-vokal
— Jeg får grønne eller røde lys om ting fungerer eller ikke. Rollen få bandet tikl å flyte. Maile rundt, booking etc og trives med det. Er like interessert i å få det til å funke. Ikke god til å splle gitar, slurver, så kan andre heller formidle det.
Bjørn Harald Stornes («Bjudas») – trommer
Jeg har en evne til å vite hvor det er riktig å «daska» i sangen. Tilbake til superhelter. Jeg vet når noe fungerer veldig fort.
Kristoffer Ranaweera («Doffy») – gitar
— Jeg liker godt arrangement og å delta i prosessen; å konstruere sangen.
Ståle: — Du er flink til å høre hva som behøves. Du høre riffet og vet hva mer som trengs utover riffet for å få det ennå mer kult. De sublime tingene er du veldig flink på.
Joshua Bisama («Josh») – gitar
— Jeg er veldig glad i riff.
John Ivar Steinsland (Johnsen) – bass
— Jeg er limet i systemet. Omgjengelig, enkel å ha med å gjøre. Vet hvordan jeg vil at ting skal høres ut. Om jeg har noe å komme med så kommer jeg med det og også om det er noe jeg ikke liker.
Dere har nylig vært igjennom en del utskifting av bandmedlemmer. Siden forrige album Witches Of Mars har først Kristoffer og Josh kommet til og nå aller sist John Ivar. Hva har dette hatt å si for den interne bandkjemien og det musikalske uttrykket deres?
Ståle: — Det jeg kan svare på der, er at musikalsk sett har vi steget 100 prosent i graden med tanke på hva vi kan gjøre med to gitarer. Skills er mye mer tilstede nå. De to nye gitaristene er flinkere musikalsk sett til å gjøre trilletrallen. De passer veldig godt sammen. Det var enklere å skrive denne platen for nå slapp jeg og Bjørn å gjøre alt. Det var ikke noe ønske om å teste ut selv. De gjorde det de fikk beskjed om. Mye kjekkere å komme med et riff så ble det foredla. Johnsen kom inn som et lørdagsuhell. Bjørn fant han og fulgte etter han. Trengte en bassist til å fylle inn på turne. Ikke til å stikke under en stol at han er en sinnsykt dyktig bassist. Har bidratt med en del riff på platen. Han er en viktig del av bandet.
«The Captain»Ståle og «Bjudas» Bjørn har tidligere skrevet nesten alle låtene, men nå med nye medlemmer har dere også fått flere til denne oppgaven. Fortell litt om hva det har hatt å si for bandets musikalske uttrykk og om bandets bidrag i virkeliggjøringen av komposisjonene og om selve komposisjonsprosessen
Bjørn: — Jeg kommer med et riff. Folk plugger i og fyller på. Prosessen har vært enklere i og med at alle er med og bidrar. Og alle ideer blir prøvd ut.
Nå vil jeg at de andre skal si litt om hva det er som kjennetegner Ståle og Bjørn som komponister, musikere og bandledere og hva som gjorde at de hadde lyst til å være med på dette
Johnsen: — Dere er musikalske, vet hva dere vil og er målrettede. Og liker at trommisen kan mer enn bare å spille trommer. Det gjør det litt enklere. Har vokst opp samme sted. Like barn leker best. Kan formidle det vi liker.
Doffy: — Jeg har alltid sett på Bjørn som en av de beste trommisene i området og har hatt gleden av det tidligere i andre band. Når Kal-El begynte så jeg tidlig at det var et band som hadde et annet inntrykk enn de andre og likte musikken. Ståle kjente jeg fra gammelt av. De øvde før og etter oss. Den ambisiøse måten han (Ståle) tenkte på. Deres uttrykk kommer så sykt ut i musikken. Du kan høre det.
Josh: — Har ikke kjent noen i bandet fra før. Da jeg kom på audition og fikk lov til å være med, følte jeg at disse guttene har peiling, de har en visjon og får det til. Jeg har spilt i ufattelig mange band og hatt en visjon om å komme meg videre, men det har alltid vært noen i bandet som ikke gidder. Her er det to som skal og det er det vi skal, og får det til.
Fortell litt om bakgrunnen for låt- og albumtittelen «Dark Majesty» og hva dere ville artikulere med den
Ståle:— Jeg er veldig opptatt av konspirasjonsteorier. Liker å lese om det. Spesielt når det gjelder; har vi blitt besøkt fra noe som ikke nødvendigvis kommer fra jorden? En teori som går helt tilbake til 1947 da Truman lagde en gruppe som het Majestic 12 som skulle undersøke disse tingene , rett etter Roswell. Det har aldri offisielt anerkjent at det er et tilfelle, men masse dokumenter som viser at det er noe som finnes. Om det er reelt eller ei vet ikke jeg. Låten handler først og fremst om Majestic 12 og diplomatiet som de driver med. De tolv andre slagene som finnes der ute. Om det er sant eller ei, får vi sikkert ikke vite i vår tid, men det er ufattelig interessant.
Platen handler om kampen den enkelte har med seg selv og det mørket som bor inne i alle oss. Alle har sin forskjellige måte å takle det på. Andre blir så preget at de blir depressive, tar utveier som ikke er bra,selvmord, blir gale . Noen takler det bedre enn andre. Temple handler om kampen mellom det gode og det onde. Om det mørke tar for mye av livet blir du sånn. Andre kan takle det bedre. De vet det finnes og ignorerer det. Vi kjenner vel alle noen sliter med det. Kamuflert i en science fiction tekst.
Kan dere si litt om forholdet til musikalsk egenart og hva dere gjør for å skille dere ut i mengden?
Ståle— Vi gjør vår ting. Vi spiller akkurat til grensen for hva vi kan etter evne. Vi strekker oss ikke etter å låte som noe. Det er tilfeldig. Du har utdelt det instrumentet du har. Det er ikke Ozzy som er min vokalhelt, det er Chris Cornell.
Vi skiller oss ut i den forstand i den mengden vi befinner oss. Lange tunge dryge riff som kan forveksles med doom, men du får melodiøs vokal på det. Hardrock-band har gjort det i alle år. Om det skal være et refreng skal det være noe andre kan singalong til.
— Vi blander alt. Det er ikke én genre. Det er alt. Det er mye mer.
Hva er tidenes kuleste gitarriff?
Johnsen:— Riff raff med Ac/Dc er en av mine favoritter. Det er et kongeriff.
Doffy:— Det er alt etter hvilket mood du vil ha.
Josh:— Det er «Temple», hehe.
Ståle:— Det finnes så veldig mange. Det enkleste er å si «Smoke on the water». Det er jo så utvannet.
Bjørn:— Jeg synes kanskje «It`s So Easy» av Guns N Roses.
Ståle: — Det kuleste riffet som jeg vet om er «Sunshine Of Your Love» (Cream).
Jeg har nå samlet litt stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Kal-El eller «Dark Majesty»
Stoner rock
— Kyuss. Tungt og deilig.
Doom metal
-—Du har disse nedstemte. Det høres fryktinngytende ut om du ikke har tykke strenger. Seigt og tungt på samme tid.
Spacerock
— Hawkwind. De legger krydder opp på de tunge riffene. Sånne romskip-lyder. De er tøffe.
Psykedelia
-—Musikk laget under the influence. Mye løgne lyder og rare fakter. Du må ha litt kjennskap til ting og tang for å kunne forholde seg til det.
Hard rock
— Jeg tenker på AC/DC med en gang.
Blues
— AC/DC er egentlig bluerock, vi har jo faktisk mye blues i oss. Blues er i utgangspunktet grunnsteinen for det meste av rock n roll.
Boogie
— Backstreet Girls.
Black Sabbath/Ozzy Osbourne
Ståle— Det eneste det har å si for oss er at vi blir sammenlignet med oss, men vi liker det jo veldig godt, det er også veldig bluesa det gamle.
Electric Wizard
— Det er ikke noen stor plan annet at vi vil det skal være hardt, tungt, tøft, og høyt.
Candlemass
Johnsen::— Ikke min greie. Det blir fort litt kjedelig.
Kyuss
Bjørn:— Bra band. De liker vi!
Johnsen:— Mye bra musikk , men jeg hører ikke så mye på dem.
Bjørn: — Josh Homme er fremdeles en av mine favoritt gitarister.
«Gerald Potterson «Heavy Metal» (1981)
Ståle: — Jeg har lest et magasin av det.
Fuzz
Alle: — Det er digg. Jo mer jo bedre.
Reverb
Ståle:— Det liker vi ikke.
Josh: —Jo.
Lange låter
Bjørn: — Det er det som er løye . Vi har litt lange partier. Vi gjør det ikke med vilje. Det tar den tiden det gjør.
Store riff
Ståle: — Det kan gjøre en hel sang. Det skal fenge. Vi har veldig pompøs lyd, men det er bra. Jeg mener det er viktig og at vi skal ha det sånn. De andre i scenen vi befunner oss i gjør ikke det.
Markante hooks
Josh:— Kult! Bruker elementer fra andre band som du liker. Du gjør det du kan.
Tunge basstoner
Johnsen:— Det liker vi. Er glad i så mye rart. Tung bass på en sang, gjør sangen. Utrolig viktig for vårt band.
Groove
Bjørn/Doffy: — Vi er veldig opptatt av groove. Du skal få fot på det. Nikke litt på hodet.
Dynamikk
Bjørn: – Vi vil at det skal være bevegelse. Viktig for måten sangen lever på. Det skal låte organisk og live.
Mentalt mørke
Josh:— Vi vet at det finnes.
Versus kognitiv tenking
— Det «Temple» går ut på. Det mentale mørket tar over for fornuften. Det de som blir overmanna ikke har. De klarer ikke se at det de oppfatter som virkelighet er tull og tøys. Vanskelig å skille det mørke og det virkelige om du har vært lenge i ditt mørke hjørne. Da blir alt det du kjenner din virkelighet. Sånn er det ikke. Du konstruerer ting som ikke er der. Egentlig vet du også løsningen, men klarer ikke å tenke så langt.
Filmkunst
Ståle: — Ikke så veldig opptatt av det som kunst, men som underholdning. Kunst er måten du ser på det. De fleste bruker det som underholdning.
Woody Woodpecker
Doffy: —Det er når Bjørn kom med riffet til Spiral at det hørtes litt kjent ut. Er det ikke den «Woodpeckers From Space» (Video Kids).
Coverarten er det Steven Yoyada som står for. Fortell litt om ham, valget av å benytte ham og kunsten dere har valg til «Dark Majesty»
Bjørn:— Han fant vel oss og så har du snakket med ham. Jeg liker måten han gjør det på. Det minner meg om sånn som Maiden-platen er. Det er så mye å se på. Det er planeter og mye å studere og se på. En veldig kul måte han gjør det på. Det ser så space ut. Han passer veldig godt inn i det vi er på jakt etter. Vi vet lite om han annet enn at han er fra Indonesia.
Dere feirer nytt album med å lansere deres eget øl i forbindelse med slippkonsert på Mellombels i Bryne. Fortell litt mer om dette ølet Smoked Black øl og om forholdet til øldrikking og brygging generelt
Doffy: — Vi liker jo øl. Det var jo en schwartz bier lager, den er litt stoutish, men ikke så sterk som en stout skal være, veldig lettdrikkelig.
Ståle: —Det var noen som hadde lagt ut på facebook at albumet vårt skulle hete Dark Majesty.. Uansett så tok bryggeriet kontakt. Vi dro til Bryne og de fortalte litt om ideen. De ville lage en mørk øl siden platen var Dark Majesty og de ville ha litt tyngde, men at det ikke var altfor sterkt. Jeg var ute og hjalp ham brygge over 400 liter «Dark Majesty» øl. Johnsen, det er vel bare du som driver litt med brygging.?
Johnsen: — Ja, det er vel det. Uansett er «Dark Majesty er» fantastisk godt. med smak av sjokolade med lakris og litt røyk.
Dere toppet Doom Charts. Hva betyr denne typen anerkjennelse for dere som band?
Ståle: — Helt ærlig , veldig mye, kjekt å få anerkjennelse for noe. Personlig en seier.
Bjørn: — Folk merker det jo når vi kommer på de listene der.
Fortell litt om forholdet deres til coverlåter og tolkning av andres musikk.Dere slapp nylig en versjon av Black Sabbaths «Paranoid» på en singel sammen med låta «Spiral» fra «Dark Majesty». Fortell litt om forholdet til Black Sabbath og denne låten, hva som gjorde atd ere hadd elyst til å gjøre den og om deres tolkning versus Black Sabbaths og andres versjoner som f.eks Doctor & The Medics, The Dickies, Skrewdriver, Big Country, Poverty Stinks, Megadeth, Type O Negative, Inspiral Carpets, Soft Cell, Dillinger Escape Plan, The Meteors, Weezer, Kylesa, Hayseed Dixie, og Avenged Sevenfold.
Ståle:— Det er veldig enkelt. Jeg gikk på jobb og hadde det riffet i hodet, og spurte om jeg kunne få ti minutter. Så begynte folk å leke med arrangementet. Da var løpet kjørt. Vi bestemte oss ikke for å spille den inn. Vi hadde litt tid igjen når vi var i studio.
Dere gjør en tolkning av «It`s a long way to the top (If you wanna rock`n Roll)» på samlingen «The Best of AC/DC» på Magnetic Eye Records (hvor også blant andre Kryptograf, Electric Frankenstein og Supersuckers deltar); en av to AC/DC samlinger dette selskapet- den andre er Back In Black (Redux) – Supersuckers,Whores & Friends, Red Fang med mer – gir ut nå i høst. Fortell litt om forholdet til australienerne og denne låten, hva som gjorde at dere hadde lyst til å tolke den og si litt om deres versjon av denne låten kontra originalen og andre versjoner som f.eks Dead Moon, Susanna & The Magical Orchestra, Andre Williams with The Goldstars, Lucinda Williams, Eagles Of Death Metal, Local H, Lemmy & Jake E. Lee, Pat Boone, W.A.S.P, Die Krupps, Dropkick Murphy, Iced Earth, og Mark Kozeleks?
Ståle:— Susanna er den beste versjonen ever av den sangen, Vi gjør den litt bedre da, men har jo fuzz 😉 Hun spiller piano. Den er så fantastisk nydelig at det er latterlig. Det er så mye fint flow. Så enkel og nedstrippet.
Vi må også snakke litt om de forseggjorte Lp-platene som altså foreligger i en svart-oransj swirl (Spiral) versjon, svart/rød (Mica) splatter pinwheel versjon og Dark Majesty glow in the dark versjon. Fortell litt om valget å slippe så mange ulike versjoner og om deres eget forhold til platesamling og spesialutgaver.
Ståle:— Det er plateselskapet sin ide. Vi har i grunnen ikke hatt så mye å si annet en at han spurte hva de skulle hete. Veldig forseggjorte og enorm kvalitet. Veldig kult.
Hvilket forhold har dere ellers til de ulike formatene for avspilling av musikk?
Johnsen:— Spotify er glimrende. Jeg hadde betalt fem hundre for det. Men merker forskjell mellom det og å høre på vinyl. Cd-er bruker jeg jo ikke lenger og kassetter har jeg ikke sett på Gud vet hvor lenge. Har ikke noe spesielt forhold til formatene i seg selv.
Hvordan er musikkmiljøet i Stavanger og på Jæren om dagen. Hva er bra og hva er mindre bra og hvilke andre artister bør vi sjekke ut?
Ståle: —Vi vet lite om hva som rører seg i vår genre. Vet om 2-3 band. Har ikke like mye tilhørighet som vi hadde. Vi har ikke så mye tilhørighet annet enn at vi bor her. Vi ser det begynner å bevege seg igjen.
Johnsen: —Mange spiller sleaze eller hardcore. Det er mye beinhard metal.
Fortell litt om plateselskapene deres og om relasjonen til de
Wormhole Death
— Spotify er glimrende. Jeg hadde betalt fem hundre for det. Men merker forskjell mellom det og å høre på vinyl.
Setalight
Ståle: — De hadde ikke råd til å gi ut Astrodoomeda.
Argonauta
Bjørn: — De hadde ikke samme visjon som vi hadde, så vi gikk videre når kontrakten var over.
Majestic Mountain
Ståle : —Vi traff Marco som har samme visjon og driv om å få ting til og å levere bra produkt. Vet hva han holder på med og er brennende entusiastisk og støttende. Kongemann.
Gratulerer med slepp. Dette låte fett Doffy👏🏼