Kalandra er ute med sitt debutalbum The Line på selskapet By Norse. Det er en variert og stemningsfull plate.
Kalandra er et forholdsvis ungt band, men de har allerede holdt på i ni år. De starta opp under studiene på Liverpool Institute for Performing Arts. Første singelen deres «Sell Your Voice» kom ut i 2013. Siden har de utgitt fem singler, EP’en Beneath the Breaking Waves i 2017 og debutalbumet The Line som kom 23. oktober i år. De har og hatt med to sanger i HBO Europe sin TV-serie «Beforeigners». De kom med sin egen versjon av Wardruna sin «Helvegen» i juli i fjor. Den er nå oppe i 2 518 801 visninger på YouTube.
Blanding av Wardruna og Lindy-Fay Hella
Kalandra er mer et alternativ pop-folkrock-band med elektroniske innslag.
The Line er utgitt på By Norse. «By Norse is a platform for Norwegian Art, Music, literature, film and culture» står det på hjemmesiden deres. Einar Selvik fra Wardruna, Ivar Bjørnson fra Enslaved og Simon Füllemann er de som har starta denne kulturelle plattformen. Selv med en tydelig forbindelse til Wardruna, har Kalandra utvikla en egen særprega stil. Det de kan minne om i sitt musikalske utrykk er ikke så mye Wardruna, men mer Lindy-Fay Hella som kom med sin debutplate Seafarer i fjor høst.
Lindy-Fay er med som vokalist i Wardruna der Einar Selvik er hovedvokalist. Noe som kan sies å være et fellestrekk for både Wardruna, Lindy-Fay Hella og Kalandra er en framstilling av en gammel nordisk eller norrøn kulturell arv blanda med et moderne uttrykk, men med Wardruna kommer det islandske og det nordiske tydeligere fram i tekst og musikk. De har og en mer akustisk instrumentering. Musikken til Lindy-Fay Hella går mer over i det elektroniske, mens Kalandra er mer et alternativ pop-folkrock-band med elektroniske innslag.
Alternativ drømmepop-folkrock
De leverte en stemningsrik konsert som var tidvis rolig, for så gå over i partier som kunne nærme seg progrock med litt metal i bunnen av musikken.
Jeg fikk sett Kalandra sin andre konsert av to konserter de hadde på Salt 30. oktober i år (se bilder nederst i saken). De leverte en stemningsrik konsert som var tidvis rolig, for så gå over i partier som kunne nærme seg progrock med litt metal i bunnen av musikken. De fire musikerne i Kalandra er Katrine Ødegård Stenbekk, Jogeir Daae Mæland, Florian Bernhard Winter og Oskar Johnsen. Vokalen til Katrine Stenbekk er i sentrum av musikken. Tekstene er både på engelsk og norsk. Instrumentalt er det gitar, bass, keyboard og trommer. Det er óg gjestemusikere med på albumet, deriblant strykere.
Bandet veksler lett fra det rolige til det mer aggressive. Vokalen er både klar og høy og mer innadvendt og rolig i uttrykket. Syngingen til Stenbekk kan av og til minne om avdøde Dolores O’Rioardin fra The Cranberries sin måte å synge på, men Stenbekk har sin egen vokalstil. Musikalsk kan man finne enkelte likheter med The Cranberries, men også fra nyere band som Half Moon Run og Archive. Alternativ drømmepop-folkrock kan være et passende samlebegrep i mangel på en bedre betegnelse.
Motsetninger i lyrikk og tone
Et dystert syn på tilværelsen som ikke gir noe håp.
The Line er blitt et svært variert og stemningsfullt album. Åpningssangen «Borders» er sakte og filmatisk. Tekstmessig kan den sies å være beslekta med Romantikken i litteraturen og kunsten fra 1700-1800-tallet, men naturen i teksten i «Border» er samtidig noe truende som ikke gir noen forløsning. Første verset begynner med «On the borders of safety, that’s where I find peace, where the black sand meets the raging seas, I see the forces for what they truly are”, mens det siste verset avsluttes med: «On the edge of comfort, that’s where I find love, and the ocean already knows, she can’t love you like you love her, there’s no mercy from Mother Earth”. Et dystert syn på tilværelsen som ikke gir noe håp. Her er det lyriske i teksten en motsats til den den mer håpefulle tonen som sangen kan sies å ha.
Stor vekt på det visuelle
Alle de fire videoene er som små novellefilmer filmet i widescreen og kan anbefales som et supplement til albumet.
Den andre sangen på The Line, “The Waiting Game” begynner i et raskere tempo med et par gitarer som driver sangene fram men samtidig er tilbakeholdne. Tredje sang «Slow Motion» har en pulserende synth-intro som går over til et fullt band i 6/8-delers takt. Forsiktig progrock med en alternativ vri kan være en dekkende beskrivelse. De tre første sangene på «The Line» har hver sin musikkvideo som alle ligger ut på Kalandra sin YouTube-side. Her ligger også videoen til «Virkelighetens Etterklang» som er femte sangen på The Line. Alle de fire videoene er som små novellefilmer filmet i widescreen og kan anbefales som et supplement til albumet. Det visuelle er noe bandet legger stor vekt på i videoene sine, med store åpne landskap enten i naturen med en historisk vikingsetting eller i et modernistisk bybilde, men med få mennesker tilstede i de forskjellige tablåene.
Låter på både norsk og engelsk
The Cranberries møter The Smashing Pumkins kan være en passe beskrivelse.
I «Virkelighetens Etterklang» synger Stenbekk «La meg falle ned, åpne døren til et sted, jeg må tørre å få fred». Den og «Ensom» er de to sangene på albumet som har norske tekster, men det er to sanger med forskjellig temperament. Mens «Virkelighetens Etterklang» er rolig og duvende, er «Ensom» mer rask i tempoet og har et mer massivt lydbilde. Begge sangene ville jeg tro kan ha et radio-potensiale som alternative popsanger. De to norske tekstene fungerer fint i forhold til de andre sangene med engelsk tekst, selv om de føles som et lite avbrudd før de fem siste sangene som avslutter albumet.
Sangene «Brave New World» og «On the Run» har en fin overgang seg imellom. «Brave New World» har en mer rolig folkemusikk-aktig oppbygning som bygger seg opp til en dramatisk avslutning der det synges «You woke a fire inside me, fanned the flame and made it breath». «On the Run» har noen nittitalls klingende gitarer som driver sangen fint framover. The Cranberries møter The Smashing Pumkins kan være en passe beskrivelse av sangen, men med nok særpreg til at man ikke går lei av den.
Kalandra imponerer med sitt debutalbum
Her vil jeg mene at LP-formatet gir en ekstra dimensjon til helheten nettopp ved at den blir delt opp over tre LP-sider.
De tre siste sangene «Wonderland», «With You» og «It Gets Easier» som alle er av det rolige slaget danner en fin avslutning på plata. De to første har en visefolkstemning der spesielt «With You» kunne passet inn på en av platene til Louien eller Malin Pettersen. Mer Americana/Nordicana i det musikalske utrykket her. Strykerne ligger forsiktig i bakgrunnen på slutten av begge sangene.
Avslutningssangen «It Gets Easier» har noen åpningsakkorder som kan minne om «Not Saved» av Ulver eller tidlig Sigur Ros. Et sakte orgel/keyboard med noe atmosfærisk regn/støy i bakgrunnen starter introen til sangen. Trommene og en skurrende el-gitar er med å bygge opp den sakrale vokalen til Stenbekk her. Det hele avsluttes sakte igjen mens tonene forsvinner ut i atmosfæren.
På LP-utgaven er The Line nesten et dobbelt album (side 4 består av bare graveringer). Her utgjør de tre siste sangene en svært så helhetlig slutt på et imponerende debutalbum fra Kalandra. Ved de første gjennomhøringene føltes The Line nesten litt for lang ut, men ved gjentatte gjennomhøringer vokser helheten til albumet, samtidig som hver enkelt sang kommer sterkere fram. Her vil jeg mene at LP-formatet gir en ekstra dimensjon til helheten nettopp ved at den blir delt opp over tre LP-sider. I tillegg kan det nevnes at LP-utgaven har et veldig forseggjort design der det flotte albumcoveret kommer til sin fulle rett.
Vær den første til å kommentere