Kampfar – Ofidians Manifest

Black metal-veteranene i Kampfar sto ved avgrunnens rand, men er tilbake som seierherrer. «Ofidians Manifest» ble gitt ut den 3. mai gjennom Indie Recordings.

Det var slett ikke garantert at vi skulle få et åttende album fra Kampfar. Bandet, som har eksistert i 25 år og som vant en Spellemann for fullengderen «Profan» (2015), fremstod for relativt kort tid siden som en kvartett godt rustet til å ta sin karriere til neste nivå. På innsiden var likevel historien en annen. Helseproblemer tvang bandet til å sakke farten, og i løpet av sommeren 2017 bestemte de at dersom det ikke ble noen drastiske endringer, ville Kampfar legge inn årene for godt.

De fire medlemmene Dolk (vokal), Jon (bass), Ask (trommer/vokal), og Ole (gitar) gikk deretter ett år uten å ha kontakt seg i mellom. I denne perioden fokuserte de på sine respektive privatliv og helbredelse. Da de møttes igjen høsten 2018, tilbrakte bandet intense uker sammen i Hemsedal for å lage ny musikk. De var (og er) av den oppfatning at de kun ville gi ut ny musikk dersom de mente det overgikk alt de har laget før. Har Kampfar oppnådd dette ambisiøse målet?

Av lidelse

Kampfar har en beundringsverdig evne til å fylle låtene med et rikt følelsesliv uten at det går på bekostning av råskap og grimhet. På «Ofidians Manifest» er dette elementet kanskje mer til stede enn noensinne. Det er lett å se dette i sammenheng med hendelser i musikantenes liv den siste tiden. I tillegg til den overhengende trusselen om permanent bandsplittelse og sykdom, forekom det også dødsfall; gitarist Ole mistet sin far mens det ble jobbet med tidlige demoer til albumet.

Det sies at ut av lidelse utledes kunstnerisk storhet, og dette (noe nedslående) ordtaket oppleves å komme til sin fulle rett når man snakker om «Ofidians Manifest». Det er vel ingen vits å gå rundt grøten: Dette er en bunnsolid skive fra start til slutt. Den kampklare førstelåta Syndefall gjør en utmerket jobb i å dra det hele i gang, og vitner om alt annet enn et band med falmende vitalitet.

Denne beskrivelsen er også treffende for åpningssporets lumiddelbare etterfølger Ophidian, som var den første singelen vi fikk fra plata. Denne begivenhetsrike låta er fullastet med fete disharmonier, patosfylte brøl, og særdeles fengende midtempo-seksjoner. Man merker seg hvor bra Kampfar klarer å formidle både mørke og melankoli samtidig, og dette inntrykket vedvarer egentlig gjennom hele resten av albumet.

Konsistent kvalitet

En del av æren for at bandet klarer å kombinere disse uttrykkene såpass bra må tilfalle vokalist Dolk. Hans unike og upolerte sangstil kunne tillintetgjort enhver ballade, og han leverer i stor stil på denne skiva. På Dominans får han selskap av Agnete Kjølsrud, som er kjent fra blant annet Animal Alpha, Djerv, og Dimmu Borgir’s Gateways. Den ambisiøse låten er et av albumets høydepunkt, og den grimme duetten mellom de to er ikke akkurat smørsangeri á la Frank & Nancy Sinatra. Mer Sid & Nancy, hvis noe.

Skiva har relativt lite «spesialeffekter», men har et hemmelig våpen i form av et akustisk piano som de (igjen) har klart å sømløst integrere med metallen. Midtveis i den John Milton-siterende Natt kommer det plutselig i form av et smakfullt, nærmest lounge-aktig parti, mens i påfølgende Eremitt brukes tangentene som oppbygning for et fett riff som gir deg lyst til å dra frem langskipet og plyndre Storbritannias strandperler. Trangen blir ikke mindre når Skamløs! nikker ærbødig i retning Enslaveds The Beacon, ei heller når den Bathory-aktige introen til det følelsesherjede finalenummeret Det Sorte ljomer gjennom høytalerene.

Med «Ofidians Manifest» har Kampfar klart det igjen, og kanskje til og med overgått seg selv. Det er et krigersk album preget av konsistent kvalitet, null dødtid, og et låtutvalg hvor alle sporene oppleves å ha livets rett. Når årsregnskapet for musikkåret 2019 skal gjennomgås, har jeg vanskelig for å se for meg at denne skiva ikke vil få en plass i toppskiktet for min del.

Kampfar – Ofidians Manifest: 9/10