Kanaan – Double Sun

Solfylt og sommerlig psykedelisk rock fra Kanaan. Double Sun ble gitt ut 24. april gjennom El Paraiso Records.

Den mye omtalte og liggevennlige «latsiden» virker å være et fremmed konsept for Kanaan. Knappe to måneder etter at deres forrige fullengder Odense Sessions ble utgitt er bandet igjen aktuelle med et nytt album.

Ifølge trioen selv er den nye skiva et helt annet beist enn sin noe uplanlagte og spontant gjennomførte forgjenger. Den nye skiva følger i sporene til debuten Windborne fra 2018, og er etter bandets egne ord albumet de er mest fornøyde med så langt. Det kan det være all grunn til.

Følelse av helhet

En tilsynelatende markant forskjell mellom Double Sun og Odense Sessions er følelsen av helhet og overordnet tematikk. Dette er ikke noe fremmed for band som opererer i dette musikalske landskapet, da storheter innen prog- og psych-rock tross alt har vært konseptalbumets fanebærerer i mange tiår.

Den tematiske forankringen betyr likevel ikke at bandets eksplorative talenter er lagt på hylla; lytteropplevelsen kan sammenlignes med å sitte i passasjersetet på et førerløst kjøretøy som til tross for sine mange krumspring vet hvor sluttdestinasjonen er og evner å komme dit.

Fordums storheter ble nevnt, og det er også som man i større grad hører disse på albumet. Åpningssporet «Worlds Together» har sterke vibber av Pink Floyds gyldne periode, og gir med sine DSOTM/Meddle-vibber en behagelig start på skiva. Glidningen over til «Mountain» er den første av mange vellykkede overganger, og andresporet gir en god forsmak av hva lytteren har i vente. Her får man perkussive passasjer, en varm, nærmest sommerlig fuzz, og en særdeles tiltalende bruk av effekter som veksler fra utenomjordisk fuglekvitter til akvatiske hvalsang-klingende lyder.

Magiske effekter og detaljer

«Öresund» er den første singelen vi fikk fra skiva, og er en sterk komposisjon som deler mange fellestrekk med «Mountain». Den avløses av «Worlds Apart», som med sin in medias res-tilnærming til oppbygging og sitt frenetisk jammete lydbilde står i en interessant jukstaposisjon til det tematisk tilknyttede åpningsnummeret. «Worlds Apart» er en kaotisk og kul finale på skivas første akt.

Tittelsporet får gleden av å fortsette/avslutte reisen, og er delt inn i to separate deler. «Double Sun, Pt. 1» har en mesterlig oppbygging som vokser gjennom hele låten. Det starter med et gjensyn med de vidåpne hav og – etter noen velklingende østlige toner – avsluttes med et fett og fuzza stoner-riff som er så glødende at du trenger solkrem på ørene. «Double Sun, Pt. 2 » preges av konstant bevegelse og en hardtarbeidende rytmeseksjon, som etter hvert eksploderer i et fyrverkeri av… vel, alt egentlig?

Double Sun er på sitt beste når den får din fulle oppmerksomhet. Som bakgrunnsmusikk kan den – som mange andre helinstrumentelle verk – ende opp med å være litt vel mye bakgrunn, med (riktignok behagelige) låter som glir umerket over i hverandre. Mye av magien ligger i detaljene og effektbruken, og nyansene disse bærer plukkes ikke opp av hjernehalvdeler som er opptatt med andre ting. Skiva nytes best etter gjentatte lytninger og til ettertenksomme beinstrekk på sofaen eller semi-retningsløse vandringer i tomme gater, som det for tiden som kjent er plenty av. Gi Double Sun noen runder, og du får et overflødighetshorn i retur. Sommeren kan herved begynne!