Kanalrock 2019 fredag

Kanalrock i Horten er visstnok Norges nest hyggeligste festival.

I sitt 28. år har de virkelig slått på stortromma med bookinga av fredagens hovedartist Sepultura. Bandene tidligere på kvelden biter fra seg de også.

Quarter Wolf

Første band ut i år er duoen fra Oslo og Melbourne. Det er mye lyd i gutta til å bare være to på scenen. I starten av konserten er det ganske glissent foran scenen, men de som er der ser ut til å ha det gøy. Det fyller seg etterhvert godt opp foran scenen. Ikke rart, for Quarter Wolf er et livlig band med en karismatisk frontfigur i vokalist og gitarist Marius Kromvoll.

Intenst, seigt og tøys

Med føttene trygt planta i garagerock, spiller de med en intensitet som minner om punk. Tidvis minner musikken om scandirock som Hellacopters og Gluecifer. Andre ganger er det seigere og fuzzen så voldsom at de høres mer ut som bredbent stonerrock. «DIY» er navnet på siste plata til Quarter Wolf, noe Kromvoll også mener passer til Kanalrock der alt drives på dugnad. Vi får høre mye tøys fra scenen. Blant annet dedikeres en låt til swingerskongen i Horten, Rune Rullings. Selv om låtene ikke sitter etter konserten har jeg ikke kjedet meg et sekund.

The Dogs

Bandet The Dogs har et spesielt forhold til Horten. Den første av deres dyreste merchandise, et kumlokk med The Dogs’ logo, ble satt på plass i Storgata i Horten. Som vanlig starter de turneen sin i Horten, nærmere bestemt 17. januar på Glassmagasinet. Mye av arbeidet på platene deres har blitt gjort i Horten og årets plate er spilt inn på Artilleriverkstedet på Karljohansvern.

Hardt og voldsomt

Konserten til The Dogs introduseres som seg hør og bør med hundebjeff. Bandet er rett på fra start. Det er hardt og voldsomt, og Kristopher Schau er intens på vokal. Han har en raspende, lett ropende stemme.

The Dogs får med seg publikummet foran scenen, men lenger bak er det så mye skravling at det er vanskelig å høre hva Schau sier mellom låtene. Det går stort sett i fullt trøkk fra scenen, så de få gangene de roer det ned, er det en fin avveksling fra rockeangrepet til bandet. De har også låter som er litt seigere, slik som gode, gamle «Guilty». Bandet avslutter med den gode, men nesten heseblesende «Oslo» og dermed slutter de som de starter, med hele bandet på full pupp.

Sepultura

De brasilianske legendene innen thrashmetal spiller vanligvis stadionkonserter. I sommer spiller de i Franrike, Spania, Tyskland og på lille Kanalrock i Horten. Vi venter i spenning på hvordan Sepultura takler overgangen ned til ca tusen publikummere, men det viser seg at både bandet og de heldige tilskuerne storkoser seg.

Sepultura åpner med «Bestial Devastation», en roligere sang med driftige trommer og endring i ulike tempi. Vokalisten growler med en spesiell teknikk og vi hører en akkurat passe lang gitarsolo som krydrer låta. Det skal ikke mange sekundene til før man hører at dette er knallflinke musikere. Videre spilles et gitarriff og ulike rytmer som intro. I «Troops Of Doom» er det mye bass, trommer og harde rytmer. Tidvis spiller bandet såpass variert at det kan virke som om vi allerede er over i neste låt. «Escape To The Void» er også en slik låt. Her endres stadig tempoet og låta går over i et helt annet tema. Trommene er mest i fokus.

Fengende trommerytmer og liv i moshpit

«Beneath The Remains» starter med lave og rare lyder av industristøy. Hele bandet kommer rett inn med mye bass. Også her hører vi et variert uttrykk i ulike tempi. «Dead Embryonic Cells» er en av bandets flere låter med fengende latinorytmer. Vokalisten flytter seg flere ganger mot bongotrommene for å gi låtene en spennende vri. «Territory» er muligens Sepulturas beste sang. Låta har punch og er direkte. Moshpiten blir større og villere under denne populære låta. Når selv en jazzentusiast headbanger viser det at Sepulturas musikk favner bredere enn til thrashfans.

I låta «Against» hører vi en annen type vokal som ikke ligner det tidligere bandmedlemmet Max Cavalera. Fra det nyeste albumet «Machine Messiah» spilles det en voldsom og nesten proget låt med gitarsolo. Neste låt har tøffe trommer og et fjongt gitarspill. Nå er det mer liv i moshpiten. Bandet begynner på «Another One Bites The Dust», men spiller noe litt hardere. Her hører vi også en spesiell growlerstil fra vokalisten.

Samspilt med presisjon

I låta «Kairos» spiller vokalisten på bongotrommer. Takta på bandet er så presis som en maskin. I «Arise» spiller Sepultura med grom bass og hvinende gitar. En ekstremt god trommis og en stø growlevokal gjør det fjongt uansett hva en synes om musikkstilen. «Refuse/Resist» starter med vokalisten på bongotrommer og fortsetter med mye rytmer presist fremført av bandet. Låta er en kontant thrash med tydelig inspirasjon fra urfolk. Sepultura har alltid vært politisk engasjert og støtter urbefolkningen i Brasil. De er naturligvis sterkt imot dagens president i sitt hjemland.

Sepultura avslutter kvelden med «Roots Bloody Roots». Her er det masse rytmer, et hoppende band og publikum og ville tilstander. Selv om det går vilt for seg på scenen er de ekstremt samspilte og presise. Musikken er fascinerende å høre på uansett hvilket forhold man har til thrashmetal, fordi bandets medlemmer er meget sampilte og rytmisk dyktige.

Alle foto: Tommy Lund-Pettersen