Kanalrock 2022 – fredag

Første dag av Kanalrock i Horten var preget av mye aggressiv punk og hardcore, og ikke minst gleden av å være tilbake etter tre år.

Hortens lengstlevende festival og Norges kuleste pønk- og metalfestival ble i helgen avholdt på Bueskytterbanen i Horten.

Rosa Faenskap

Vi starter kvelden med en knyttneve av et band. På det voldsomste høres Rosa Faenskap ut som en blanding av black metal og hardcore. I de roligere partiene er det behagelige harmonier, da er det mer i retning post-rock. Bandet har visstnok tekster som feirer skeivhet og likhet, men det er vanskelig for disharmonis utskremte å få med seg teksten fordi det blir for vilt og sint.

Vi liker bedre de roligere partiene av konserten. Jeg trur bandet hadde gjort vei i vellinga og blåst huet av de fleste på et Pride-arrangement. De blåste ihvertfall liv i publikum på Kanalrocken

Cockroach Clan

Cockroach Clan fra Lillehammer spiller sint hardcore. Musikken er ganske lystig og relativt melodiøs, men med masse trøkk gyver de løs i høyt tempo. Med den hese vokalen, kan bandet minne om hardcorelegendene MDC. Det er tidvis litt boogierock i gitaren.

Bandet bringer elementer fra andre sjangre inn i deres musikk, men ikke alt passer inn. Når de drar inn riff som minner om Bad Religion, blir det for røft og upolert. Ropevokal og koring klinger heller ikke godt i mitt hode. Mot slutten av konserten, rocker de opp Billy Braggs klassiker «New England». Den fortjener litt mer futt enn i originalen. Det er kanskje ikke så godt tegn at jeg liker coverlåten best av alle i løpet av konserten.

Mimikry

Der forrige band avslutter med en cover, starter de svenske trallpunkerne i Mimikry med Timbuktus «Alla Vill Till Himlen». Det er fart og liv i denne. Asta Kask og Dia Psalma er mest kjent blant de svenske trallpunkbandene. Mimikry er det mest vitale. Bandet er en livlig gjeng med gode melodier som også har godt grep om publikum.

«Röda Fanor» er en melodiøs og fjong låt med intens vokal. Under «Alderland» får de opp en dame fra publikum på ekstra vokal. Hun har lagt ut en norsk versjon av låta. Dama er flink og overveldet. Vi får en hyggelig versjon av låta, og båndet mellom bandet og fansen blir sterkere. «Flicka som är stärk» er et av kveldens høydepunkt. En melodiøs låt i flere tempi, med gitarøs og lett gitarrunk på riffet mot slutten.

Musikken deres er oftest ganske lystig, selv om låtene kan ha litt drøye tekster, slik som «Ni är så jävla dumma i hovudet» og «Är det okej om jag går ut och mördar nån ikväll, snälla mamma?». Gutta fra Borlänge i Dalarna er uansett en garanti for godt humør både på og foran scenen. En lykkepille av et band.

The Dogs

Oslogruppa The Dogs har valgt å spille inn sin første liveplate på Kanalrocken. De har et godt forhold til byen, og har siden starten arbeidet med innspillingen av plater her de siste årene. Det var også i Horten det første kumlokket deres ble lagt ned. Norges tyngste merchandise ligger utenfor en musikksjappe i Storgata.

Gutta starter voldsomt med «Let’s Start A Riot», og punkfansen i Horten er med på notene fra starten. Det er full øs fra scenen. Gitarvegger og en brølende Kristopher Schau er som en knyttneve i magen. «Who’s Gonna Pay» er nok en rockelåt, der Schau kaller og resten av bandet svarer. Publikum er også med.

Det er mye fjas mellom låtene. Bandet lar Horten få gjennomgå, men hele tiden med et glimt i øyet. Schau påstår at Hortenslukta er piss og hepatitt og at Horten er smittens by.

Bandet har premiere på låta «Fuck This Shit Life», som i følge The Dogs er ferskere enn forrige helgs klamydia. Den handler om helgepappa og omsorgssvikt, visstnok, og er til ære for Horten.

Musikken er voldsom og livlig, men samtidig ganske melodiøs. Til tross for at Kristopher Schaus stemme er gravalvorlig, er ikke tekstene og praten mellom låtene det. Det er mye fjas. Han dedikerer en låt til First Price, fordi Horten hadde gått under uten.

Full fart hele tiden

Schau har hoppet ut i publikum i alle konsertene jeg har sett med The Dogs og The Cumshots. Selvfølgelig også i kveld. Bandet virker heltent i kveld, men innimellom virker det som at de har overtenning. For eksempel har «All Us Kids Are Accidents» en livlig, men litt rotete fremføring.

Alt i alt blir det litt for mye øs, uten roligere pauser. Noen låter detter litt igjennom og er ganske forglemmelige. Heldigvis er Schau god med publikum. Det viser han blant annet med å dele ut pris til beste publikummer. Bandet avslutter dagen med et smell. «G.U.I.L.T.Y.» kjenner en igjen allerede fra munnspillintroen. De sørger for at alle er med i et felles opprop, og kjører på i sin vante, høye tempo. Det er tydelig at både bandet og publikum er glade for å være tilbake etter tre år.