Beklager til de som spilte tidligere på fredag, men mitt store mål denne dagen var Therapy?. Det finnes også bedre folk enn meg i disharmoni til å uttale seg om hardcorepunk.
Vurdering
Perkele på Kanalrocken 3/6
Vurdering
Perkele på Kanalrocken 3/6Perkele
Perkele spiller engelskspråklig, svensk trallpunk. Melodiene er forholdsvis enkle og kunne sikkert vært fremført i en annen sjanger og høres like bra ut. Det er nynnbart, men likevel med trøkk og litt skranglete. De har en sjarmerende, snål svensk uttale og ordlyd i engelsken sin. Gitarriffene er ofte gode, og løfter låtene.
Perkele spiller engelskspråklig, svensk trallpunk
Innimellom lurer de inn inspirasjon fra andre sjangre, som surfpunk og pop-punk. Det blir rarere når de spiller ett riff fra flere rocke- og metalklassikere på rappen. Blant andre «Detroit Rock City» og «Breaking The Law». Noen låter, og særlig tekster blir for enkle. Det høres litt ut som at de er inspirert av Modern Talking når de synger «you are always in my heart, always in my soul.» Noen ganger er også låtene for simple. Skranglete og rølpete trallpunk er det Perkele leverer. Partypunken deres har ingen dybde og når ikke opp til de beste i sjangeren. Det er hyggelig og tidvis fengende, og det er det.
Vurdering
Mental Utid på Kanalrocken 4/6
Vurdering
Mental Utid på Kanalrocken 4/6Mental Utid
Mental Utid er et Ebba Grön-coverband fra Moss. Selv om mange av låtene er gode, har de Joakim Thåström å takke for det. De får festen igang med klassikeren «Staten & Kapitalet». Jeg kjenner ikke alle låtene like godt, men det er mange fra publikum som gjør det. Dermed blir det allsang og topp stemning.
Mental Utid spiller litt hardere og mer skranglete enn originalen, og i hvert fall enn Thåström anno 2023
Mental Utid spiller litt hardere og mer skranglete enn originalen, og i hvert fall enn Thåström anno 2023. «Pervers Politiker» er en knall låt som leveres brillefint. Nå er jeg også i humør for allsang. «Häng Gud» er enda litt råere i stilen enn Ebba Gröns versjon. De roer det ned med «Die Mauer». Låta har et lydbilde som minner mer om Thåströms nyere solomateriale enn punk. Likevel synger folk med på refrenget. Det blir mer fart med den raske punklåta «Scheisse». Herfra holder de seg til punk. Klassikere som «Ung & Kåt», «Beväpna Oss» og «800°» holder liv i publikum.
Vurdering
Therapy? på Kanalrocken 5/6
Vurdering
Therapy? på Kanalrocken 5/6Therapy?
Irske Therapy? Har ikke vært i Norge på 20 år. De var faktisk det første bandet jeg skrev konsertanmeldelse av, på Kvarteret i 2003. Både de og jeg har blitt eldre siden den gang. De har gitt ut flere plater siden den gang, uten noen stor kommersiell suksess, men det er alltid noen gode låter på platene deres.
Therapy? var størst på 90-tallet, og de starter også konserten med noen låter fra den perioden. «Nausea» er kontant, fengende og fin, «Stories» har et medrivende refreng, som kan funke som et mantra for oss som har opplevd litt motgang i livet: «happy people have no stories.» De fortsetter med «Isolation». En vill cover av Joy Division som fenger, tross et monotont refreng.
For anledningen har bandet punka til og rocka opp denne balladen så mye at det ikke kan kalles en ballade lenger
«Woe» er en ny låt med fuzza gitar. Den har et fengende, punkete refreng. De får med seg publikum på et «aaah»-refreng. Therapy? har ett litt ujevnt sett, for «Turn» gjør ikke akkurat furore. Da er «Trigger Inside» mer fengende, der den er ledet av et godt gitarriff. Det er litt liv på «Poundland Of Hope & Glory», men det tar ikke av. Hüsker Dü-coveren «Diane» er blant deres mest kjente låter. For anledningen har bandet punka til og rocka opp denne balladen så mye at det ikke kan kalles en ballade lenger. Det er altfor mye ekko i vokalen, men publikum ser ikke ut til å plages av det.
Avslutter med hitparade
Et bassriff og noen high hats definerer godlåta «Teethgrinder». Denne fengende låta får med seg folk i større grad enn noen av de tidligere på konserten. «Joy» har et überfuzza gitarriff og godt trøkk. Den er likevel ikke like god som låtene som følger, for de avslutter med en slags hitparade. Den raske og fengende «Potato Junkie» har den litt voldsomme påstanden at «James Joyce is fucking my sister«. En rask og punka låt som passer her på Kanalrock. «Knives» er ganske skranglete, vill og voldsom. En tøff, kort låt.
«Die Laughing» har et fengende refreng som får med seg Bueskytterbanen på litt allsang. Bandet spiller en dæsj av The Beatles’ «Nowhere Man» før de setter igang «Nowhere». Låta er en tøff knyttneve av en rockelåt, og går igjen på fester hos meg. Det er pur rockelykke i en fengende, punka og kort låt. Therapy? avslutter med «Screamager». Det er stagediving, gitarriff og et heltent band. En god avslutning på en stort sett god konsert som får litt lunken mottakelse på en litt over halvfull Kanalrock.
Fotogalleri: Tommy Lund-Pettersen
Vær den første til å kommentere