Killer Kid Mozart med gråt og popmusikk

photo_ Ole Martin Andreassen — Foto: Ole Martin Andreassen

— Vi tenker denne plata er mer rett i trynet, konfronterende og uredd enn forgjengerene. Det gjelder både tekstlig og musikalsk, lokker Elverums-bandet Killer Kid Mozart. På fredag slapp de albumet Crying in Overdrive på Banditt Media, og 18. april har de releasekonsert på John Dee med støtte fra Neighboring Sounds og Law of All.

Med Crying in Overdrive har gjengen finpolert emorock-formelen og tilsatt en større dose pop enn tidligere ved siden av den fine catchy indierocken. Her i intervjuet med disharmoni får dere bandets egne tanker om platen og noen fete musikktips som har inspirert arbeidsprosessen.

Hvordan vil dere si at Crying in Overdrive skiller seg fra forgjengerene For The Night og There’s A Psycho Behind the Wheel?

— Vi tenker denne plata er mer rett i trynet, konfronterende og uredd enn forgjengerne. Det gjelder både tekstlig og musikalsk. Vi har prøvd å tøye strikken litt i alle retninger. Crying in Overdrive er både hardere og sintere enn vi har vært før, men vi er også mykere og mer sårbare.

Hva har skjedd med bandet siden sist?

— Det har vært en litt turbulent tid for bandet siden forrige plate med mye motbakke, men også mange lyspunkt som den utsolgte konserten på Blå med Of All Things, Spaniaturer, plateinnspilling hjemme i Elverum og nytt livemedlem Tobias Osland (Hammok, Sløtface) som virkelig har endret måten vi spiller live på.

Fortell om bakgrunnen for valg av albumtittelen Crying in Overdrive.

— Innad i bandet synes vi det er gøy å tulle litt med emo rockens selvmedlidende natur. Vi hadde allerede mange låter om gråting, så tanken var at i stedet for å skamme oss over de introspektive grinelåter, så var det tøffere å heller dyrke det til det maksimale.

Hvilket forhold har dere selv til gråt og gråting?

— Vi er fascinert av gråting og tenker det er noe vakkert med det! Visste du for eksempel at det utløser endorfiner, lykkehormoner som kan bidra til å lindre smerte? Vi best å gråte for oss selv, gjerne med litt god, gammal melankolsk country på i bakgrunnen.

Hva med overdrive/forvrenging?

— Det er hjørnestein i denne plateproduksjonen og i dette bandet med vreng og overdrive og fuzz. Det skal gjerne være litt forvrengt eller ihvertfall litt skittent og lurvete, for at musikken skal være interessant for oss.

Kan dere si noe om forholdet til Power-pop og hva det har hatt å si for Killer Kids Mozart og /eller Crying in Overdose?

— Det skal gjerne være litt forvrengt eller ihvertfall litt skittent og lurvete, for at musikken skal være interessant for oss.

— Det er et sjangerbegrep som ingen av oss er helt sikre på hva rommer, men som har blitt brukt om oss helt siden starten. Men når det er sagt elsker vi popmusikk og låter fulle av energi og “power”, så det høres ikke så halvgærent ut.

Jeg har nå samlet stikkord jeg vil at dere skal fortelle om forholdet til

Råskap

— Råskap i musikk tenker vi er når du går hardere til verks enn det som er forventet, du bryter noen barrierer og det er vanskelig å være likegyldig til.

Spontanitet/intuisjon

— Låtskriving og kunstnerisk arbeid er så avhengig av at man bare følger intuisjonen og legger vekk sin indre kritiker. Alle låtene på plata er unnfanget i slike øyeblikk av spontanitet, men det er bare en del av det. For å ferdigstille låter må man også være strukturert og planmessig.

Selvmedlidelse

— Man kan fort bli det i låtskrivingssammenheng. Det kan sikkert være fint å leve ut sitt melankolske følelsesliv litt, men generelt sett er nok det beste et fokus utad!

Selvransaking

— Det kan fort bli for mye av det hos disse gutta her si! Snakk med en psykolog eller en annen du stoler på!

Å våge å være seg selv

— Vi har et prosjekt i bandet og å gi litt mer faen og kjøre vår egen greie. Det gir oss energi og mening å utfordre oss selv på dette, og vi tenker at folk har godt av det.

Skeivhet/homoseksualitet

— Skeiv kjærlighet og følelsen av utenforskap en begrenset ungdomstid preger tematikken i låta «Wish» og egentlig hele plata. Det var viktig tematikk for oss å skrive om all den tid vi har en skeiv låtskriver og vokalist i bandet.

Mareritt

— Det er gøy å utforske drømmene sine og gruble litt over hvilken funksjon de har og hva det sier om oss som mennesker. Både låta «This Sunday I Went to The Moon» og «Birch Sap» er basert på drømmer eller mareritt om du vil. Det er et godt tips forresten. Skriv ned drømmene dine, de kan komme til nytte ved en senere anledning!

Følsomhet

— Det blir det bra låter av!

Refreng

— Det blir det også bra låter av!

Melodilinjer

— Ja takk.

Jam

— Jam med måte, er vårt tips. Det kan komme mange tøffe ideer ut av en jam, og det kan være gøy å ha jam-partier på låter der ting ikke er helt satt når man spiller konsert. Det gir en nerve for både bandet og publikum! Men blir det for mye, kan det bli intetsigende og kjedelig.

Kan dere si noe innspillingen og Rådhuset i Elverum?

— Vi fikk låne Rådhuset av kommunen. Det er historisk blitt mye brukt av Elverumsband både til konserter og til å spille inn musikk i. Både Team Me og The Hallway blant annet.

— Vi fikk låne Rådhuset av kommunen. Det er historisk blitt mye brukt av Elverumsband både til konserter og til å spille inn musikk i. Både Team Me og The Hallway blant annet. Vi fikk låne utstyr og mikrofoner og lagde et provisorisk studio i en slags svær bankettsal med voldsom romklang. Sånt blir det tøffe trommer av. Litt inspirert av «Get Back»-dokumentaren om The Beatles tok vi med oss låtskisser inn i rådhuset og ferdigstilte dem mer eller mindre mens vi spilte inn.

Dere har valgt å produsere selv denne gangen. Det vil si Hallvard har produsert og Øyvind Røsrud Gundersen har mikset med ekstra teknisk hjelp fra Morten Øby. Si litt om det valget og den musikalske betydning det har hatt.

— Vi har etterhvert blitt ganske trygge på det tekniske ved en plateinnspilling, og det å produsere selv ga oss mer tid til å utforske og prøve ut ting. Det handler om at vi visste at det ikke var et taksameter som gikk og en produsent som skulle ha betalt. Noen låter som måtte gjøres opp igjen fra rådhuset fikk vi hjelp av dyktige Morten Øby i Taakeheimen Lydrike til å spille inn fort og gæli, men ellers er det sjølprodusert.